Den finske langrennsløperen Mika Myllylä døde igår, bare 41 år gammel. Han slet veldig efter dopingavslørigene under VM i Lahti i 2001. En finsk historieforsker mener Myllylä slet veldig på grunn av moralisering fra det norske stafettlaget i 2001-VM.
Myllylä var kanskje den største av de finske stjernene i sin langrennsgenerasjon. Han hadde alt – men mistet alt efter avsløringene. Han forsøkte på å komme tilbake til idretten, men endte med å legge opp.
Det plutselige dødsfallet omtales i dag i en rekke medier; Dagbladet, VG, Aftenposten, NRK, og TV 2.
Til VG sier idag den finske historieforskeren Erkki Vettenniemi » – Dette var kanskje det aller hardeste for Myllylä etter VM i lahti, at andre langrennsløpere og medaljevinnere moraliserte overfor ham og de andre finske utøverne,..».
VG skriver videre: «Han står bak et vitenskapelig arbeid om «ringvirkningene av doping og synet på norsk skisport i Finland etter 2001». og «Etterpå ble de sitert i Finland på hvor trist de syntes det var at finnene ble disket, sier Vetteniemi, som kaller dette moralisering. Han mener det var en måte å si «vi fortjente gullet mer enn dere» på. Vetteniemi mener mediene aldri burde spurt andre utøvere om reaksjoner på dopingavsløringer. – Det er vanskelig å høre en kollega og personlig venn snakke om deg på grunn av noe slikt, sier han.»
At noen død bare 41 år gammel er trist. Og unødvendig. Det kunne vært unngått. Vegard Ulvang, en av de store norske stjernene på begynnelsen av 1990-tallet forsøke å hjelpe Myllylä. En av Myllyläs konkurrenter, Erling Jevne, mener at den finske stjernen bør få fred. Dagbladet siterer Kristen Skjeldal på en uttalelse til VG om at han tilgav Myllylä; «Når han ber om tilgivelse på den måten, så gir jeg ham det. Hvordan skal Gud tilgi meg, om jeg ikke tilgir mine medmennesker.»
Idrettsstjerner beundres for hvordan de klarer å foredle sitt talent, og bli vinnere. For det holder ikke med talent alene. Det kreves hardt arbeid i form av trening. Siden antikken har menneskene konkurrert i idrett. Den som har forsøkt å holde kroppen i form for rett og slett å unngå det naturlige forfallet forstår at bak idrettsprestasjoner ligger store mengder trening, og forsakelser. Skal man nå opp på et toppnivå må noe ofres. Det gjelder ikke bare i idretten, men på alle områder. Beundringen for dem som klarer å presse kroppen sin til slike ytelser har alltid vært stor.
Enten man deltar i eller bivåner en konkurranse er det underforstått at konkurransen er rettferdig. Den som ikke når opp har ikke nok talent, eller har ikke trent like hardt som konkurrentene. Ustyret kan avgjøre marginer. Men heller ikke mer. Det forventes ærlighet. For hva er vel poenget med å vinne dersom man jukser?
Ved juks ligger alltid faren for å bli oppdaget. Og oppdages jukset synker raskt respekten og renommeet. Man risikerer at alle – også dem som ikke har jukset – rammes.
Den finske idrettsprofessoren bør ikke overraskes over reaksjonene mot doping. Hverken fra konkurrenter eller publikum. For ved doping har alle blitt lurt. Seierens ingredienser er ikke talent og trening alene, men tilsatt noe kunstig. Noe som ikke skulle vært der. Han kan gjerne kalle det moralisme, men reaksjonene er et uttrykk for skuffelse over at man er blitt forespeilet noe som ikke er sant. Seieren er løgn, rett og slett.
I dagens aviser er Mika Myllyläs prestasjoner listet opp. Fra gjennombruddet under OL på Lillehammer i 1994 og fremover mot dopingavsløringene i 2001. Men hvor mange av disse prestasjonene ble nådd uten doping, er noe sikkert flere enn meg tenker på. Hele listen over medaljevinnere er det grunn til å sette spørsmålstegn ved.
Et uttrykk i det gamle Rom het at «det er kort vei fra Kapitol til Den tarpeiske klippe». På norsk sier vi gjerne at «jo høyere de er jo hardere faller de».
Myllylä fikk erfare sannheten i ordtakene. Det er klart det sved. Nå først tar Finland et forsøksvis oppgjør med dopingen. I rettssalene. I det gamle DDR stod staten i spissen for systematisk juks i form av doping. Unge idrettsutøvere måtte delta for å oppnå privilegier få andre enn partipamper var forunt. Men i Finland var dopingen frivillig. Ingen tvang noen til å være med. Da må man også – uansett om man er utøver, trenger eller leder – ta ansvar for egne handlinger. Og for egen unnfallenhet, om man har latt være å gjøre noe.
Liberaleren er for å legalisere doping. Da trenger ikke de som trenger kunstige hjelpemidler å forstille seg. Man kan være åpen og ærlig. Det kan hende idrettens anseelse synker. For konkurranser blir jo ikke det samme når det ikke lenger er talent, trening og forsakelser som avgjør hvem som vinner og ikke. Men kanskje er verden kommet dithen at selv de som vil til topps ikke vil betale prisen; forsakelser.
For meg er det lenge siden idrettsprestasjoner sluttet å ha den glansen idrettslederne forsøker å blankpusse. Det er kanskje urettferdig å ha en generell mistanke om doping iboende når man observerer idrettskonkurranser. Men jeg klarer ikke å la være. Kanskje er jeg nostalgisk og gammeldags, som er tilbake til den tiden da skiløperne kom ut av de dype skogene for å gå sine konkurranser og få medaljer – før de gikk samme veien hjem.
La oss skille mellom konkurranser der dopede utøvere går mot hverandre, og de som ikke doper seg går mot hverandre. Så slipper vi kanskje moralismen og det dype fallet som ble Myllylä til del.
Tankene går til Myllyläs tre barn, og hans øvrige familie.
Også Dagbladets Esten O. Sæther kommenterer VGs intervju med Vetteniemi.
