Klassekampen skriver idag at FrP vil kreve at Carl I. Hagen blir ordfører forutsatt ikke-sosialistisk valgseier. Er dette måten partiet skal gardere seg mot et dårlig resultat i Oslo? Skal det bli regjeringssamarbeid i 2013 må H vise at de kan samarbeide, sier FrP. Det får meg til å tenke på en strategikonferanse i FrP for 20 år siden.
Andre medier skriver også om FrPs Oslo-ultimatum; VG, Aftenposten, Nettavisen, og NRK.
Oslo FrPs formann, Christian Tybring-Gjedde mener at Høyre må demonstrere samarbeidsvilje i Oslo efter kommunevalget, for at det skal bli noe regjeringssamarbeid efter stortingsvalget i 2013. Høyre kan med gru tenke på samarbeidsbestrebelsene i Oslo efter kommunevalgene i 1995 og 2007. I 1995 fikk Rune Gerhardsen (Ap) et ekstra år som byrådsleder fordi Høyre og FrP ikke kunne bli enige. Høyre hadde gått til valg på samarbeid med Venstre og KrF, men valgresultatet gav rent flertall for H og FrP. Tilslutt tvang et internt opprør nedenfra H-ledelsen til å forhandle frem en byrådserklæring med FrP, men ved avstemningen i bystyret ble H/FrP-byrådet veltet av en av Hs egne, Khalid Mahmood – som raskt efter meldte overgang til Ap. I 2007 forsøkte FrP å presse seg til ordførervervet (slik de gjør nå), men H/FrP var avhengige av Venstre. Samarbeidsklimaet mellom FrP og Venstre umuliggjorde noen FrP-ordfører. Tilslutt fikk H ordføreren og KrF varaordføreren. FrP havnet i byråd – men avhengige av Venstres stemmer i bystyret hver gang politikk skal vedtas. Høyre har nok sitt å si til FrP hvis det blir spørsmål om samarbeidsvilje i hovedstaden.
I Dagsavisen ble det nylig fokusert på at Oslo er et av FrPs svakeste fylker i oppslutning – og et av Venstres sterkeste. Det er ikke umulig at Venstre kan bli større enn FrP i hovedstaden.
Hele våren (med unntak av Dagbladets måling i helgen) har FrP rast nedover. En dårlig håndtering av Birkedal-saken, samt Carl I. Hagens forsøk på å kuppe hele FrP-ledelsen og valgkampen kan ha bidratt. Landsmøtet gav heller intet løft. Dårlige gallupptall, og dét faktum at Oslo er et svakt FrP-fylke, kan ha fått FrP til å komme med ordførerutspillet på nytt. Det er nemlig en reprise på en krangel fra tidligere iår. Også SV og Ap har vært inne i samme type krangel om akkurat samme verv.
Før de begynner krangle om hvem som skal ha de ulike vervene kan det være greit å sikre seg velgernes tillit. Fasiten har vi først 13.september.
Loen-strategien
Forholdet mellom FrP og Høyre har alltid vært betent. Men de har da klart å samarbeide. Tidvis. I november 1990 gikk Syse-regjeringen (H/KrF/SP) i oppløsning. FrP hadde fått sitt rikspolitiske gjennombrudd i perioden 1985 – 89, og ble ved valget i 1989 landets 3.største. FrP ble et støtteparti for regjeringen, og bidro til flertall for statsbudsjettet. Da SP valgte å marsjere ut av regjeringen banet det veien for syv års Ap-dominans. Ved hjelp av SP og KrF.
FrP var misfornøyde med hvilke gjennomslag de hadde fått med Syse-regjeringen, og det (av andre årsaker) turbulente landsmøtet i Loen i mars 1991 vedtok en ny strategi for FrP; aldri å støtte en regjering man ikke selv er medlem av. Likevel valgte FrP å støtte dannelsen av både Bondevik I og II. I 2005 var det definitivt slutt på vinglingen. FrP tok frem igjen Loen-strategien, og har siden holdt seg til denne. At man allerede nå begynner forpostfekningene til regjeringsforhandlingene i 2013 bør ikke overraske noen. Særlig ikke med tanke på hva som ødela valgseieren i 2009.
Strategikonferanse i 1991
Valget i 1987 gav FrP fem varaordførere i Akershus (bl.a i Asker, Ski, Ullensaker og Enebakk). Efterhvert sank det inn en erkjennelse av at dette vervet er verdt minimalt i innflydelse, sammenlignet med andre posisjoner.
I juni 1991 samlet over hundre FrP’ere fra Akershus seg til strategikonferanse. Det var fylkesstyret som tok initiativ. De tre første på hver kommunevalgsliste, lokallagenes formenn og nestformenn, gruppeledere og nestledere i avtroppende kommunestyregrupper, samt styrene til Akershus FrP og FpU var innkalt. Hensikten var å se på erfaringene lokalt fra siste periode (FrP ble tredje største parti ved kommunevalget i 1987), og legge en strategi for forhandlingene efter valget 3 måneder senere.
Det var spesielt i Asker at bølgene hadde gått høyt lokalt. Mange var misfornøyd med at varaordførervervet ikke gav særlig uttelling, og at mange andre verv (vurdert som viktigere) var byttet bort for varaordførervervet. At FrP-gruppen også hadde stemt for å ekspropriere flere store private eiendommer for at det skulle bygges et veikryss, var eksempler på at FrP-gruppen hadde byttet bort nærmest hele gangsynet for å få samarbeide med Høyre.
Hvor nyttig konferansen faktisk ble, vites ikke. For akkurat 1991-valget gikk dårlig for FrP. Eller, dårlig og dårlig. FrP fikk 6,3% i 1991. Tilbake fra 12,3% i 1987. Men det nest beste valget til da i partiets lokalhistorie. At alle senere kommune- og fylkestingsvalg har vært bedre, er en annen historie.
Noe av det viktigste på konferansen var budskapet om ikke å selge skinnet før bjørnen er skutt. Før valgdagen skulle alt arbeid handle om å få flest mulig stemmer ved valget. Så kunne forhandlingene om verv begynne. Men også vervene skulle være underordnet hvilken politikk som skulle føres. Høyre (og sentrum) kunne altså glemme å ta FrPs stemmer for gitt i Akershus-kommunene. FrP var blitt mer selvbevisst. Og lei av å bli tatt som en selvfølge.
Spesielt i Akershus fylkesting hadde FrP valgt å ikke stemme for H-forslag hvis det ikke var en sjanse til at disse skulle få flertall (ved hjelp av sentrumspartiene). Fylkesstyret hadde også vært tidlig ute våren 1991 med å vedta en erklæring om samarbeidsvilje. Der det ble klart uttrykt at politikk var viktigere enn verv. En bindende politisk avtale måtte dermed på plass – før verv ble fordelt.
Kanskje Christian Tybring-Gjedde bør ta lærdom av Akershus FrPs strategi fra 1991, og heller se nærmere på hvilke politiske gjennomslag Oslo FrP vil kreve – fremfor å fordele verv før valgseieren er sikret?
