Få er mer misforstått enn kjøpmann og investor Stein Erik Hagen. Enten det gjelder hestegaven til Märtha Louise, kritikken av norsk skattenivå – eller pengegaver til ikke-sosialistiske partier. Det siste skal det bli slutt på. Hagen føler seg mobbet.
Om våre efterkommere vil takke Stein Erik Hagen er ikke godt å si. På den ene side har han forandret dagligvarehandelen – på godt og vondt. Han har reist viktige debatter – men ikke akkurat fullført dem med stil. Han har ønsket å spille en rolle i norsk offentlighet – men om man kan være enig i innholdet har ihvertfall jeg mang en gang gremmet meg over stilen.
For 200 år siden var landets fremste forretningsmenn også i fremste rekke for å modernisere landet, ved å gi det en moderne grunnlov. For drøyt 100 år siden sto også næringslivslederne i spissen da Norge ble en selvstendig stat gjennom oppløsningen av personalunionen med Sverige.
Idag trurer næringslivsledere med å flytte virksomheten utenlands – fremfor å sloss for hva de mener er nødvendige endringer i samfunnet. Selv de mest internasjonalt orienterte av dem klarer å ta til orde for mer stengte grenser – i en situasjon er Norge trenger arbeidskraft. Det er liksom ikke samme nivå over de fremste i næringslivet nå som for 100 og 200 år siden.
Å bruke dine penger på dine prioriteringer
er et viktig poeng liberalister burde fremheve i alle sammenhenger. Det er ikke så lett, når også påstått liberalistiske partier er mest opptatt av å delta i konkurransen om hvem som er flinkest til å bruke dine penger på sine prioriteringer.
Stein Erik Hagen har i mange år gitt penger til flere politiske partier på ikke-sosialistisk side. Men nå er det stopp. Han føler seg mobbet av Jens Stoltenberg og andre fra de rødgrønne partiene.
I en rekke aviser idag er en NTB-melding gjengitt, om at det er slutt på pengestøtte fra Stein Erik Hagen til ikke-sosialistiske partier: VG, Dagbladet, Aftenposten, Nationen, Bergens Tidende.
Hagen påpeker at han er gjort til en samfunnsfiende av statsministeren (efter en debatt om skatt i 2008. Dette har skapt ubehageligheter for ham og hans familie.
Stein Erik Hagen innser at dette svekker de ikke-sosialistiske partiene, mener at skylden må Stoltenberg og de rødgrønne ta. Hagen anser det som en utfordring for demokratiet at LO gir penger til de rødgrønne, mens politikere fra disse partiene mobber dem som gir penger til deres ikke-sosialistiske konkurrenter. Men det er ikke hans ansvar lenger, som han sier selv.
Ikke gjør som Hagen
For Høyre er det en utfordring at den av de største bidragsyterne nå vil slutte med sin støtte. Men Høyre vil ikke gjøre seg avhengig av få bidragsytere sier generalsekretær Lars Arne Ryssdal til NTB.
Liberaleren mener det er en menneskerett selv å få bestemme hva man vil gjøre med egne penger, de få man har igjen efter at staten har tatt sitt i skatter og avgifter. Derfor har vi ingenting til overs for forslag fra rødgrønne politikere om forbud mot privat støtte til partier. Når staten først har beslaglagt dine og mine penger over skatteseddelen er det et minimumskrav at de ikke skal blande seg bort i hvordan vi bruker resten.
Støtt partiet du stemmer på!
Det er synd at de ikke-sosialistiske partiene må belage seg på statsstøtte, fordi «rike onkler» (og tanter!) skremmes til å ikke å gi pengestøtte.
Liberaleren er mot statlig, skattefinansiert støtte til partier. Partiene bør selv skaffe seg sine inntekter. Det er naturligvis et problem for de ikke-sosialistiske partiene at deres motpart(er) får penger fra LO. Men Ap er i en særstilling. Ap ble i sin tid startet av fagforeninger – som følte at de ikke fikk nok gehør for sine krav i Venstre. I Ap fikk de makt. LO-lederen og flere andre fagforeningstopper blir innvalgt i APs sentralstyre. Tidligere var det slik at LO hadde hevd på å få en statsråd hvis Ap dannet regjeringer. Og lokalt har LO-forbund som Fagforbundet nærmest vetorett mot omstillinger i offentlig sektor. Slik sett burde Ap-representanter vært kjent inhabile hvis de lar LO ha en finger med i spillet når man skal vurdere f.eks anbud eller andre former for omorganisering. og Ap og LOs ledelse har jevnlige samarbeidsmøter.
Men tilbake til pengestøtten. Kjernen i eksempelet LO-Ap viser at det er vesensforskjell mellom de årlige millionbidragene fra LO til Ap med alt tilbehør, og de pengene ikke-sosialistiske partier får fra Hagen og andre pengesterke menn og kvinner. For de lar seg ikke velge inn i partiledelsen, og heller ikke har de vetorett i partienes prosesser. Det er kun hvis ikke-sosialistiske partier selger tomter på billigsalg, lar millionkontrakter gå uten anbud, eller på riksplan gir subsidier eller lovregulerer bransjer etc at man kan snakke om samrøre eller konsesjoner på samme plan som forholdet mellom LO og Ap innebærer.
Ideelt sett burde ikke-sosialistiske velgere gi penger til partiet de stemmer på. Gjerne i form av en autotrekk-ordning i banken. Alt fra 100 kr/mnd og oppover. I seg selv ikke så mye, men når tusener av velgere gjør det samme, kan det gi litt ekstra i potten.
Det beste er naturligvis å melde seg inn, og påvirke. Programmer vedtas på årsmøter, kandidater til valglistene vedtas på nominasjonsmøter. Man kan til og med bli valgt til landsmøtedelegater – og være med å påvirke partiets høyeste organ.
Noen vil hevde at det er en ulempe at samfunnets rikeste gir penger til de ikke-sosialistiske partiene. Men hvorfor skulle det være forskjell på dem og på deg og meg? De har like mye rett som deg og meg til å bruke sine egne penger til det de selv ønsker.
Det beste hadde naturligvis vært om en million ikke-sosialistiske velgere gav 100 kr mnd hver. Og at 10 – 20% av dem var medlem av et parti og betalte kontingent. Da ville kanskje sosialistenes argument om de rikeste onklene bli borte av seg selv.
Hagens svake ryggrad
Det er synd at Stein Erik Hagen har så svak ryggrad at han lar seg mobbe av Stoltenberg og andre rødgrønne. Egentlig skulle man tro at Hagen og co i sine kretser ikke opplevet noen særlig grad av mobbing fra rødgrønne. Og at de kunne stenge ubehagelige medieoppslag ute.
Jeg tror ikke det er pengestøtten i seg selv som får Hagen til å føle seg mobbet. Men snarere sakene han engasjerer seg i og argumentene han bruker. Trusler om å flytte er ikke noe hver og en av oss kan bruke. Formuesskatt rammer ikke mange nok til at det utgjør en forskjell når stemmene telles. Arveavgift og eiendomsskatt derimot.
Dét Hagen burde sagt, var: «Jeg er stolt over å bruke pengene mine slik jeg vil, og jeg gir blaffen i kritikken fra Stoltenberg og co. Flere burde ha de samme muligheter som meg til å tjene seg rik, og uansett burde flere nordmenn ha mulighet til å bruke pengene sine på det de anser som viktig. Men med skattetrykket og lovreguleringene i Norge er dette dessverre ikke mulig. Dette kan bare endres når flertallet stemmer for partier som vil gjøre de endringene.»
Isteden for å stå opp for sine meninger og handlinger, lar Stein Erik Hagen seg mobbe til å gi de rødgrønne partiene økonomiske fordeler. Og til å sutre. Det er sutringen Hagen blir husket for. Gjentatt sutring er det ikke mange som får sympati for. Selv om det kan ligge viktige budskap skjult bak den såre minen.
Det er lov å håpe på at Hagen klarer å reise en viktig debatt. Om partistøtten – og om vilkårene for demokratiet når fagbevegelsen har vetorett over folkevalgte representanter. Men det er dessverre all grunn til å tro at Hagens sutring blir temaet – igjen.
