Finnes det noe som er verre enn et slemt barn? Ja, en dum voksen. Dette mener dagens gjesteskribent på Liberaleren.
av Christine Meklenborg Salvesen, skribent.
Denne uken var det besøksdag på barneskolen. Små nakker over altfor store sekker strakte seg for å få et glimt av den nye verdenen som åpenbarte seg. Læreren. Skolebygget. Tavla. Elevene. De fremmede ansiktene som skal bli venner. For en glede! Og for noen begynnelsen på det som kommer til å bli et mangeårig helvete.
Det er alltid noen som ikke helt passer inn. De kan for mye eller for lite, de er opptatt av feil ting, bruker feil klær, ler av de gale tingene. Vi er så opptatt av mangfold, men barn i mellom er det konformitet som gjelder. Noen vil aldri helt passe inn. Noen vil aldri bli venner med andre. Noen vil stå utenfor. Hvem har ansvaret for det?
Det er så in å snakke om mobbing. Er det noe det norske folk kan enes om, så er det at mobbing er en uting. Men hva er mobbing? Alle former for vold og systematisk erting er mobbing. Men den er i det minste tydelig. Minst like ille er den mobbingen som foregår i det skjulte. Utestenging, hvisking bak de små nakkene, rygger som aldri snur seg fra den ene som står igjen.
Jeg har vondt av alle foreldre som har barn som blir ertet, men også med foreldre som har barn som erter. Jeg har vondt av foreldre med barn som blir slått, men jeg har også vondt av foreldre med barn som slår. Som far eller mor til en mobber må man føle seg maktesløs. Man kan snakke med barna, arbeide målbevisst, gi dem gode verdier og holdninger, og allikevel – allikevel – er det ingen garanti for at barnet oppfører seg slik man skulle ønske.
Er det derimot foreldre jeg overhodet ikke har vondt av, så er det dem som lar barnet forstå at den stille mobbingen er grei. De foreldrene som sier at kjære deg, vennen min, du skal selvfølgelig få invitere alle jentene i klassen unntatt Julia. Julia liker du ikke, kjære deg, selvfølgelig skal du få slippe å ha henne der på bursdagen din. Det er jo din dag, kjære.
Hvert eneste år, når foreldrene til de små nakkene møtes på det aller første foreldremøtet, tas barnebursdager opp. Alle enes om at enten ber man alle, eller man ber noen få. Men aldri alle unntatt én eller to. Allikevel skjer det, hvert eneste år. Noen barn blir ikke bedt. Noen barn har ikke så mange venner, de kan gå hele skoletiden uten å få en eneste bursdagsinvitasjon med i sekken. ”Min sønn inviterte alle guttene i klassen på sin bursdag,” fortalte en mor meg. ”Men selv er han aldri blitt invitert til noen.”
En ting er selvfølgelig hvem man inviterer i en bursdag. En annen ting er at man faktisk går når man er invitert (med mindre man har en veldig god grunn). En voksen mann fortalte meg nylig at han på skolen var en ensom gutt. Da moren hans inviterte alle guttene i klassen i bursdagsselskap, dukket det bare opp én.
Det er til å gråte av.
Barn kan være slemme med hverandre. De små nakkene kan sine hersketeknikker og utestengingsstrategier. Mange små nakker er utrustet med lyse hoder som vet at det er strategisk lurere å stenge noen ute enn å erte dem åpenlyst.
Som voksne har vi én oppgave: Lære barna at det ikke er greit. Et barn som nekter å gå i Julias bursdag eller ikke vil invitere Julia i sin egen, er egosentrisk, korttenkt og kanskje litt slemt. En voksen som går med på det, mislykkes som rollemodell. Det er rett og slett dumt.
Jeg håper det går bedre for alle de små nakkene som frydet seg over at de fikk besøke skolen denne uken. Til høsten er det alvor, både for barn og lærere. Og ikke minst for alle oss foreldre.
Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad 28. mai 2011. Og på bloggen Meninger og meningsløshet.
