Å delta i en koalisjonsregjering handler ofte om å inngå kompromisser som innebærer at alle får litt men ingen blir fornøyde. Kompromissene må imidlertid selges til velgere og opinion som om det er en stor seier – og like gjerne kunne vært et katastrofalt nederlag.
Å svelge kameler (gjerne mothårs) er blitt selve bildet på kompromissene særlig små partier må godta i en regjering. Det betyr at det lille partiet for en nærmest symbolsk seier, mens det store partiet stort sett får viljen sin.
Store forventninger
At SV begynner å bli et gammelt og etablert parti er det ikke mange som tenker over, men veteranen Tore Linné Eriksen som nå har meldt seg ut har vært medlem av partiet i 50 år. Det er bare de siste seks årene at partiet har vært i regjeringsposisjon. Det er kun i en slik posisjon at man har avgjørende innflydelse på den politiske kurs landet tar.
Imidlertid har SV vært «på vippen» i tilsammen tre perioder; 12 år. Under Gerhardsens regjering 1961 – 65, og under Bratteli II (1973 – 76), Nordli (1976 – 81) og Brundtland I (1981). Under de to sistnevnte var det en liten gruppe på to personer (Hanna Kvanmo og Stein Ørnhøi), som med Kvanmos klokskap klarte å oppnå en god, daglig dialog – som den store SV-gruppen på 16 ikke var i nærheten av i perioden 1973 – 77.
Gro Harlem Brundtland valgte imidlertid å legge mer vekt på sentrumspartiene under sine regjeringer (1986 – 89 og 1990 – 96).
Så lenge man sitter på vippen i opposisjon kan man vise til små og viktige seire. Men som deltager i regjering har partikadrene og velgerne helt andre forventninger til hva partiet klarer å oppnå.
Egentlig burde forventningene vært mindre – for SV hadde vært i opposisjon i 40 år. Ja, partiet ble rett og slett stiftet i opposisjon ikke bare til Aps men til alle de andre partienes forsvars- og sikkerhetspolitikk. Og i tillegg mente man Ap var for lite til venstre. Selv efter den kalde krigens slutt er det mange grunner til at fredspartiet SV bør være i opposisjon – til den rådende politikken på dette området.
SV gikk altså inn i regjering med partiet de i sin tid brøt ut av, og som aldri hadde deltatt i koalisjon med noe annet parti over tid (1945-regjeringen er et unntak). I tillegg skulle de beryktede hestehandlerne i SP også delta. SV var definitivt lillebror – og hadde mye mot seg.
Til SVs forsvar må det være lov å si at det har gått overraskende bra. Ser man bort fra demonstrantene på plenen i forrige stortingsperiode har det vært svært liten turbulens internt i SV. De såkalte museumsvokterne med utgangspunkt i Bergen har knapt gitt lyd fra seg. SVs venstrefløy har fått nestleder, statsråd- og statssekretærposisjoner (symbolisert ved Lysbakken og Fiskaa). Krusningene rundt sistnevntes uttalelser om krigsdeltagelsen i Libya på et internt SV-møte har vært minimale. Det er til å leve med, både for SV og regjeringen. At posisjonen heller tønner av salt for å forsøke å gjøre sårene i regjeringskoalisjonens sikkerhets- og utenrikspolitikkk større, er som man må forvente.
De nye motkulturenes parti
De gamle motkulturene; avholdssak, målsak og lavkirkelighet ble på 1960- og 70-tallet avløst av ungdomsopprør, miljøkamp, kvinnekamp og fredskamp. SF og senere SV tok opp i seg de nye motkulturene allerede fra starten – og ikke bare standspunktene. Også arbeidsmetoder og selve «kulturen» – motstanden mot det bestående – symbolisert ved omgangsformer og klesdrakt ble adoptert.
Et slikt parti som blir dannet i opposisjon til det bestående, og med opposisjon i blodet, får utfordringer når man skal transformeres til ansvarlig regjeringsparti. Denne transformasjonen har SV klart.
Men noe har gått tapt på veien. Dét symboliseres gjennom begrunnelsene Tore Linné Eriksen gav for sin utmeldelse – efter 50 år som medlem.
Har SV tapt sin sjel?
Klassekampen brukte mye spalteplass igår på Linné Eriksens utmeldelse; Lederartikkel, tre siders innlegg fra Linné Eriksen samt en redaksjonell artikkel. Utmeldelsen var egentlig oppslag lørdag. Også idag følger Klassekampen opp saken, med intervju med en av Linné Eriksens fremste skyteskiver; statsråd Erik Solheim, og med nok en lederartikkel. Denne gang om regjeringssamarbeidet.
Tore Linné Eriksen er ingen hvem som helst i SF/SV. Bare 24 år gammel toppet han SFs liste i Oslo, efter at partiets mest kjente ansikt – Finn Gustavsen – gav seg efter to perioder på Stortinget. Linné Eriksen har markert seg kraftig i utviklingsspørsmål (nord-sør).
Hans kritikk går langs de klassiske konfliktlinjene mellom SV og Ap; krig kontra fred, antikapitalisme, miljøpolitikk, og forholdet til den 3.verden.
Linné Eriksen mener Erik Solheim som bistandsminister svikter de fattige i den 3.verden. Han mener at SV har sviktet sin rolle som fredsparti, ved å legitimere krigen i Afghanistan og bombingen av Libya, og at partiet ikke klarer å snu Aps vekstpolitikk – som går ut over miljøet. Kompromissene i miljøpolitikken er ikke gode nok, mener han.
Kameler – fast rett i koalisjonsregjeringer
Som nevnt innledningsvis er dét å spise kameler blitt selve bildet på arbeidet i koalisjoner, og på kompromisser som må gjøres i politikken. Men hvordan inntar man kamelene? Klassekampens leder igår siterer Linné Eriksen: ««Det er forskjell på å svelge kameler og å ri på dem», slår Linné Eriksen lakonisk fast.»
Setningen kan tolkes dithen at SV godtar dårlige kompromisser som egentlig er reelle nederlag. Og de gjør det en masse. Partiet er bare blitt en slags rød- og grønnmalt gallionsfigur på Aps krigs- og veksttog. Et ekspresstog som skjærer gjennom samfunnet i høy fart, og efterlater mangt og mye i veikanten. Motkulturenes SV er gallionsfiguren som skal gi Ap-toget en mer innbydende fasade.
Linné Eriksen har utvilsomt gode poenger, om man ser på SVs utgangspunkt og historie. Spørsmålet både han og de som er igjen i partiet må stille seg, er: Er det bedre å stå utenfor og rope varsko enn å delta og om ikke annet så justere kursen litt? Erik Solheim, mannen som mer enn noen annen gikk i spissen for SVs modernisering – prosessen som la grunnlaget for at Kristin Halvorsen kunne ta partiet inn i regjering, advarer mot å stå rene og ranke på sidelinjen. Man har sine idealer og standpunkter i behold – men null gjennomslag.
Er man med i politikken for å holde sin samvittighet ren – eller for å få gjennomført sine standpunkter?
Den motkulturelle arbeidsmåten
Linné Eriksen mener at SV er blitt et toppstyrt parti, der medlemmene i «Regjeringen SV» forteller resten av partiet hvilke standpunkter de skal innta, og hvordan de skal argumentere.
Linné Eriksen selv sluttet å jobbe i partiet på 1980-tallet, og valgte å engasjere seg i andre fora. I god tråd med SVs filosofi om at det utenomparlamentariske arbeidet er viktig i seg selv. Da partiet hadde kommet i regjering ville han påvirke igjen, og ba Solheim sette ned noen utvalg innenfor visse områder. Men at Solheim valgte en KrF’er som utvalgsleder ble for mye å svelge.
Partiarbeid er ofte tungt, slitsomt, og kan fort oppleves som Sisyfos-arbeid. Man gjentar de samme forslagene, får kanskje flertall på landsmøtene – og så jobber de folkevalgte efter den agenda som finnes der – og som bestemmes av andre – enn bevisst med ta opp saker, temaer og forslag fra partiprogrammet. Så hva er da vitsen?
Skal partiapparatet være valgapparat og heiagjeng – eller skal man påvirke oppover, utover og innover?
Ved å ta folk og standpunkter fra andre organisasjoner med seg inn i SV kunne Linné Eriksen ha påvirket SV direkte. Ikke bare ved å ta kontakt på topplan. Da opphøyer han seg selv til en person som går over hodene til de som ellers tar den tunge jobben i partiapparatet.
Ved å argumentere utad for sine standpunkter, og fremstå som SV’er, kunne han vinne opinionen for standpunktene, og få folk til å engasjere seg i SV – som den rette partipolitiske arena.
Linné Eriksen har sikkert gjort sin partipolitiske «verneplikt» i SF/SV. Men skal man få gjennomslag må man arbeide kontinuerlig, spre ideene, og bygge allianser med sikte på å få gjennomslag. Kanskje må stafettpinnen bringes til nye generasjoner. Men ofte skifter dagsorden, hvilke miljøer som påvirker – og som er premissleverandør.
Noe av Linné Eriksens problem kan kanskje være at de som trodde på en ny økonomisk verdensorden, som forklarte 3.verdens problemer med imperialisme alene, og som ensidig kritiserte kapitalismen uten å ha noe klart alternativ, har mistet sin gjennomslagskraft. Skal Erik Solheim som bistandsminister bli tatt seriøst i de internasjonale fora han må opptre kan han ikke komme som et slags seminarspøkelse fra 1970-tallet.
Kristin Halvorsen måtte som finansminister akseptere kapitalismen. Det finnes intet alternativ. Selv Kommunistpartiet i China har forstått dette. De som ikke har forstått er ledelsen i Nord-Korea. Og hvem vil egentlig leve under et slikt system? Problemet er at det er for lite markedsøkonomi i verden. Dét er naturligvis et standpunkt Linné Eriksen ikke deler.
Fortsatt behov for SV?
Dagens partisekretær i Ap, Raymond Johansen, var engang byråd i Oslo. For SV. Han har luftet om ikke Ap og SV bør finne sammen igjen.
Hvis SV ikke klarer å bevege Ap mer til venstre i økonomiske spørsmål, i miljøspørsmål, i utenriks- og forsvarspolitikken, og i integreringsspørsmål, bør partiets medlemmer og tillitsvalgte stille seg selv spørsmålet om ikke regjeringssamarbeidets pris er de facto utslettelse.
Et SV som kun bidrar med å skaffe stemmene, og være venstreradikal pynt på Ap-kaken, har ingen reell berettigelse. Hvis Ap ikke innser at man trenger en venstrevridd stemmefanger, som sørger for balanse til APs sentrumsvelgere, så har ikke SV livets rett.
Enten må SV godta at de skal fange velgere som ligger litt til venstre for Ap, eller så må hele SV gå inn i Ap for å påvirke partiet. SV må inn i APs partiapparat og jobbe – fremfor å moderere allerede vedtatte kompromisser fra AP-organer – der partiets egen venstreside allerede har tapt.
De konfliktene som faktisk finnes mellom Ap og SV har vært der helt siden 1961. De sikkerhetspolitiske konfliktene er ikke borte med Berlinmurens fall. Ap er ikke grønnere enn de må være. Og selv om Norge reelt sett har en blandingsøkonomi med kraftige innslag av statlig styring og innblanding, så er kapitalismen premissleverandør.
SV kommer til å delta i regjering i 6 – 8 år. Ved slutten av en så lang regjeringsperiode er det naturlig at partiet vurderer gjennomslagene kontra partiprogrammet. Hvor stort gjennomslag fikk man i regjeringsdokumentene (Soria Moria-erklæringene), og hvor mye ble faktisk gjennomført i praktisk politikk?
Skal man opprettholde SV som et litt mer venstrevridd sosialdemokratisk parti enn Ap, eller skal man gå ut av regjering og finne igjen røttene fra partidannelsen? Velger man det siste må man maksimere stemmetallet – for så å komme tilbake til forhandlingsbordet og forhandle ut fra styrke.
Man kan naturligvis forsøke å skaffe velgere på en alternativ, rød, plattform samtidig som man sitter i regjering. Men dette kan både øke spenningen internt i regjeringen, og samtidig så tvil blant velgerne om hva partiets politikk egentlig er.
Det ikke innlysende at velgerne vil mene det er behov for et litt mer venstrevridd parti enn Ap. Det er heller ikke opplagt at særlig mange velgere vil slutte opp om et vesentlig rødere SV. Det er bare å se hvordan det har gått med Linné Eriksens alternativ.
Venstre om – uten velgere?
Tore Linné Eriksen kommer nemlig til å stemme på partiet Rødt ved høstens valg, men ikke til å melde seg inn i partiet. Rødt er nå det eneste partiet og alternativet for velgere som står til venstre for regjeringen. I løpet av snart 6 år med SVs regjeringsdeltagelse har Rødts oppslutning øket marginalt. Det sier kanskje sitt om at Linné Eriksens krav om et kraftig «venstre om!» ikke er spesielt realistisk.
