Den siste liberalistiske skanse i FrP-programmet har falt; FrP svikter et fritt kulturliv. FrP har helt fra starten av vært et anti-elitistisk parti, symbolisert ved partiets gjeldende slagord «FrP – for folk flest». Best har dette vært symbolisert i partiets kulturpolitikk.
FrPs kulturpolitikk får oppmerksomhet om dagen, blant annet i Minerva, der kulturredaktør Kristian Meisingset mener FrP er for lite liberalt i kulturpolitikken. Men FrP har da aldri pretendert å være liberale i kulturpolitikken. Derimot liberalistiske. Mer om dette efterhvert.
La meg begynne med en påstand: Den interne (og offentlige) debatten om kulturpolitikk kan ha bidratt til å avgjøre nestformannsvalget i FrP i 1991 – og dermed partiets videre kurs. Jeg skal begrunne dette efterhvert.
Påstand nr. 2: FrPs sterke fokus på innvandring og integrering fra begynnelsen av 1990-tallet har gitt som resultat at partiets kulturpolitikk har beveget seg fra å være klart liberalistisk til å bli en del av FrPs store nasjonsbyggingsprosjekt.
FrP som anti-elitistisk prosjekt
Helt fra starten av Anders Langes Parti i 1973 og fremover har det som senere ble FrP vært preget av populisme i betydningen for folket – mot eliten. Denne anti-elitismen har vist seg i partiets retorikk; tenk bare på hvordan «politikere og byråkrater» ble brukt systematisk som fy-ord. I forbindelse med splittelsen i 1994 (Dolkesjø) ble intellektuelle også gjort til gjenstand for skyts fra partiet; det var nærmest betenkelig å ha høyere utdannelse. «Bokliberalist» ble et skjellsord. Altså var det ikke bra å lese for mye bøker.
Samtidig har FrP i god liberalistisk ånd kritisert en for stor offentlig sektor, og at man lever av overføringer (bønder, trygdede, alenemødre, innvandrere). Men man er ikke negativ til alle overføringer: Barnetrygd og kontantstøtte er OK, og pensjonister skulle ha en trygd å leve av (som belønning for et langt, yrkesaktivt liv).
På plussiden i partiets samfunnsregnskap har dét å stå på egne ben fremfor på andres (noe man skulle være stolt av, ifølge Anders Lange) vært et pluss. Selvstendig næringsdrivende er noe landet trenger. Å være lønnsarbeider er også positivt.
I tråd med partiets anti-elitistiske samfunnssyn, det negative synet på yrkesgrupper som lever av statlige (skattefinansierte) overføringer, og det positive synet på folk som står på egne ben, har partiet hatt et negativt syn på kunstnere og kultureliten.
Den store kulturkampen i FrP
foregikk for ca 20 år siden. I tråd med partiledelsens styrking av FrPs ideologiske dimensjon (som startet på midten av 1980-tallet) skulle FrPs kulturpolitikk gis en eksplisitt ideologisk begrunnelse. Dette skjedde samtidig med en debatt om partiets kultursyn. Denne debatten foregikk mellom talspersoner for klart avtegnede «fløyer» i FrP – og den skjedde i full offentlighet. I den offentlige debatten var det meste av læresetninger fra Einar Gerhardsens bok «Tillitsmanden» lagt tilside.
Kulturdebatten i FrP var en del av debatten om «normalisering» og modernisering av partiet. FrP fikk en såkalt leninistisk partimodell på landsmøtet i 1990 – men prosjektet med å få en valgt partisekretær og en nestleder fremfor to nestledere og ansatt generalsekretær ble ikke fullført. Partiet «tok» EU-saken fra Høyre på samme landsmøte – men gjorde kuvending tre år senere. Partiet tok politisk ansvar ved å gå inn i Oslo-byrådet med Høyre i april 1990, og fikk ordføreren i hovedstaden senhøstes samme år. Partiet forsøkte seg også med en tilnærming til Kåre Kristiansen-fløyen i KrF ved å få Kristiansen inn i Nobelkomiteen på FrPs kvote, og ved ikke å motsette seg det politiske målet om å redusere alkoholbruken i samfunnet.
Fløyene i partiet, liberalistene, populistene og de kristen-moderate sloss om makten. Hver av fløyene kunne nøytralisere en fløy ved å alliere seg med en annen. Men ingen av de tre var sterke nok til å erobre partiet alene.
I 1990 og 1991 skjerpet FrPs kulturpolitiske talsperson Jan Simonsen tonen – både angående partiets utvikling mot mer «seriøsitet», og i kulturpolitikken. Hans populistiske budskap i kulturpolitikken kunne godt gis en liberalistisk begrunnelse. Men for dem som ønsket et mer «seriøst» image var Simonsen som pesten. Liberalisten Pål Atle Skjervengen gikk offentlig i rette med Simonsens kultursyn. Det ble efterhvert et mål for Skjervengen å hindre at Simonsen overtok som nestleder.
FUI og KUPU arbeidet i skyggen av nestlederstriden
Nestlederstriden og kulturkampen ble synliggjøringen av kampen som foregikk internt i partiet. Men samtidig foregikk partiets interne prosesser. Landsstyret oppnevnte i 1990 et kultur- og utdanningspolitisk utvalg (KUPU), der undertegnede var medlem. Samtidig kom Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI) med en utredning som et «Kultur uten politikk». Dette var egentlig en essaysamling, innledet med den franske liberalisten Frederic Bastiats «Kulturen og de skønne kunster». Jan Simonsen siterte flittig fra dette essayet i kronikkene han skrev for å forklare sitt kultursyn, blant annet i Dagbladet.
KUPU arbeidet tungt. Det var vanskelig å finne frem til en kulturpolitikk som alle fløyer i partiet kunne enes om. De kristenmoderate ville bruke mindre skattekroner på kultur, men mer på helse. Liberalistene mente at for å få en liberalistisk kulturpolitikk til å virke måtte folk få beholde mer av egne penger, for nettopp selv å kunne efterspørre kulturgoder. Tilslutt kom utvalget i mål, og mye av arbeidet gjenfinnes i programmet for stortingsperioden 1993 – 97. Utvalget avsluttet sitt arbeid sommeren 1992.
Men toget hadde gått fra både FUI (der den profilerte lederen Jan Arild Snoen sa opp jobben efter EØS-striden høsten 1992) og KUPU. Carl I. Hagen var ikke opptatt av at partiet skulle bli seriøst, liberalistisk og en troverdig partner i en ikke-sosialistisk regjering.
Populismen får overtaket
Jan Simonsen ble nestleder allerede i mars 1991, der liberalistene i Oslo-partiet sørget for de avgjørende stemmene, og «liberalisten» Fridtjof Frank Gundersen holdt støttetale.
Kulturpolitikken, der Jan Simonsen ivaretok partiets anti-elitisme og populisme, kan ha vært en av faktorene som avgjorde nestledervalget. For Skjervengen fremstod som Simonsens absolutte motpol.
Høsten 1992 ble partiet kastet ut i EØS-striden; skulle partiet kreve folkeavstemning som motytelse mot å stemme for EØS-avtalen? Hagen og Fridtjof Frank Gundersen leflet med tanken, men partikadrene sa nei med overveldende flertall. I januar 1993 satte Hagen innvandringspolitikken på dagsorden, på årsmøtet til Vestfold FrP. Partiet skulle fokusere mer på kulturforskjeller mellom nordmenn og innvandrere, altså på problemene med integrering. På årsmøtet i Sør-Trøndelag gav Hagen beskjed om at EU var et sosialistisk prosjekt – mens det indre marked var liberalisme i praksis. Partiets troverdighet i flere saker ble skadelidende, og velgerne rømte i flokk og følge. Intern skittentøyask sjarmerte ingen.
En liberalistisk kulturpolitikk
Landsmøtet på Oslo Plaza i mai 1993 viste seg å være mer liberalistisk enn man kunne fått inntrykk av i månedene før. Det viste seg blant annet i kulturpolitikken, der liberalistene fikk gjennomslag.
Partiet fant endelig en definisjon av kultur som skulle bli en hovedbegrunnelse for ikke å bruke skattepenger på kulturtiltak. Man klarte å forene et liberalistisk syn på statlig finansiert kultur med populistenes anti-elitisme.
Definisjonen fortjener å gjengis:
«Fremskrittspartiets kulturpolitikk bygger på prinsippet om toleranse og ytringsfrihet. Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis være det for en annen.
Fremskrittspartiets grunnholdning er at kulturen skal være fri for politisk styring. Den må være basert på frivillighet og personlig engasjement.
Politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens grensesprengende vesen. Fremskrittspartiet vil ha et åpent marked for kultur, hvor folk selv kan bruke sine midler på de kulturgoder de ønsker å benytte seg av eller støtte opp om. Dette vil i større grad enn offentlig styrt kultur, sikre at midler tilflyter kulturlivet og dets aktører.
Intensjonene bak en liberalistisk kulturpolitikk er ikke å frigjøre offentlige midler slik at disse kan benyttes til andre formål i regi av det offentlige. En liberalistisk kulturpolitikk er veien mot ett mål – et fritt og selvstendig kulturliv. Således er besparelser på offentlige budsjetter kun en konsekvens av dette, og innsparingen bør i sin helhet gis ut i form av skattelette. På denne måten senkes skattetrykket og det enkelte menneskes evne til å etterspørre kunst og kultur øker tilsvarende.»
Den som leser programmet (se lenke over) vil se at definisjonen følges opp i de mer konkrete delene av kulturkapittelet; statlig ansvar for kulturinstitusjoner fjernes, skattefinansiert kulturliv skal erstattes av brukerstyring, dvs. den enkelte skal selv betale prisen for de kulturuttrykk man har preferanser for. I tråd med sin folkelighet er FrP positive til masseidretten – men også den skal staten ligge unna. Samtidig vil partiet gi de statlige pengemaskinene (Lotto, Tipping etc) til humanitære og frivillige organisasjoner. Så kanskje kunne kulturlivet fått mye penger til sin virksomhet selv uten direkte støtteordninger via statsbudsjettet?
Det er med sorg jeg som liberalist må melde at den politikken jeg var med på å lage grunnlaget for i KUPI 1990 – 92 nå er forlatt av FrP.
Nasjonsbyggerprosjektet
Nå til påstand nr. 2 innledningsvis. Fra og med 1993/94 har FrP gått mer og mer over til en kultur/religiøs argumentasjonsrekke når det gjelder innvandring og integrering. Partiets fokus på «norske» verdier og «norsk tradisjon» har hatt klare følger for partiets kulturpolitikk. Nå har ikke jeg gått gjennom programmene som ble vedtatt av FrP i hhv. 1997, 2001 og 2005, men forskjellene mellom det nåværende programmet (vedtatt i 2009) og det siste programmet liberalistene hadde innfldyelse på (vedtatt 1993) er betydelige. Og klarest kommer det til uttrykk i definisjonen.
La oss se på hvilken definisjon FrP nå bruker som grunnlag for sitt kultursyn:
«Fremskrittspartiet ønsker et levende kulturliv, fritt for politisk styring basert på personlig engasjement og frivillighet. Kulturpolitikken bygger på prinsippene om ytringsfrihet og toleranse. Kulturlivet fungerer best uten politisk styring og kontroll. FrP vil derfor at kulturutvikling skal skje mest mulig uavhengig av offentlig finansiering og inngripen.
Der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det viktig at pengene kommer folk flest til gode. Midler rettet mot barn og ungdom må prioriteres.
Kultur er et vidt begrep som omfatter alt som kjennetegner nasjonen og folket. Den norske kulturen er resultatet av de valg og verdier en har samlet seg om, åndelige og materielle. Det er en viktig oppgave å verne om vår norske kulturarv.»
Henvisningen til nasjonen, folket og det norske skiller seg klart fra 1993-programmet. Også nå skal kulturlivet være fritt for politisk styring, hvis noe skal prioriteres over offentlige budsjetter må det komme «folk flest» tilgode.
Hvordan FrPs prinsipprogram er konkretisert finner du ut i handlingsprogrammets kapittel «Kultur og idrett«. Du kan også kikke på faktaarket fra FrPs stortingsgruppe.
Åndsarbeidernes hovedmotstander
FrP vil at folk skal leve av egen inntekt. Arbeid handler om efterspørsel efter dine varer og tjenester. Lønnen din symboliserer også dette. Hvis du ikke kan leve av det du driver med, må du spørre deg hvor stor interesse der er for det du produserer. Det er innlysende at for dem som jobber med kunst og kultur er det vanskelig å sammenligne deres produksjon og arbeidsinnsats med innsatsen til dem som baker brød, setter opp hus eller bygger veier.
Populismen og anti-elitismen til FrP har vært vond å svelge for folk som ser på seg selv som åndsarbeidere. Deres virksomhet skal ikke dekke ditt og mitt primærbehov, men istedet få oss til å løfte blikket. Kunst og kultur er føde for sansene og hjernen, ikke maven. Det er lett å nedprioritere bildende kunst når man lurer på hvordan man skal bruke den siste tusenlappen av månedslønnen.
FrP og kulturarbeiderne har vært hverandres gode fiender. Men de har knapt tolererert å sitte ved samme bord. For FrP er kulturarbeidere og kunstnere åndssnobber som mener de har rett til å leve på andres regning. For kulturlivet representerer FrP fordummelse og vederstyggeligheten «kapitalkreftene». FrP er alle dem som ikke forstår utsagnet «mennesket lever ikke av brød alene».
Åndsarbeiderne føler ganske sikkert et ubehag over både det underliggende anti-intellektuelle i FrPs kultursyn, og ikke minst konsekvensen av Frps kulturpolitikk. At noen stiller spørsmål ved ens rolle og selve eksistensgrunnlag kan få frem ubehaget hos noenhver.
Men skal man forstå FrPs program rett har de som driver med folkemusikk, rosemaling, bunadssøm etc lyse fremtidsutsikter.
Kritikken fra Minerva
får vel knapt FrP til å trekke på skuldrene. At en Høyre-mann sier at FrP «demonstrerer en mangel på innsikt i feltet.» skremmer ingen FrP’er. Meisingset påpeker korrekt nok inkonsekvenser i FrPs program; som at de som leverer noe publikum ønsker ikke har behov for den statsstøtten FrP vil gi dem.
De subsidiære standpunktene
som FrP må innta i kommunestyrene rundt om, er strengt tatt heller ikke egnet til å skremme noen. FrPs program inneholder forslag for kraftig omlegning av norsk kulturpolitikk. I kommunestyret må FrP’ere – som andre – forvalte og prioritere. At de prioriterer «massekultur» burde ikke overraske noen.
FrP svikter det frie kulturlivet
Som liberalist er det min påstand at FrP svikter det frie kulturlivet. En kultur fri for politisk styring burde være idealet for enhver liberalist. Subsidiære standpunkter er uunngåelige, men bidrar likefult til de facto politisk styring av kulturlivet.
Skal vi få en ordentlig debatt om kulturpolitikken kan den ikke bare handle om prioriteringer av penger, opprettelse og nedleggelse av støtteordninger og statlige råd og utvalg. Vi må ha noen som stiller opp et klart alternativ til den sosialdemokratiske kulturkonsensus – som i Norge omfatter alle partier.
FrP kunne inntatt rollen som den opposisjonelle. Den som tegner opp et alternativ. Istedet velger man rollen som Stutum. Dét er trist.
