Kjernepunktet i venstresidens kritikk av FrP gjennom alle år har vært at partiet fremmer egoisme. Blant annet fordi partiet er «mot uhjelp». Ifølge partiets utenrikspolitiske talsperson er den programposten endret. Oppdatert med lenke til 93-programmet.
Efter Dolkesjø-landsmøtet (1994) var det bare på to områder jeg kunne se at FrP holdt sin liberalistiske fane høyt; på kultur og bistand. Men slik er det ikke lenger. Denne artikkelen skal handle om FrPs endrede bistandspolitikk. Vi kommer tilbake til kultur.
71% av FrP-velgerne støtter bistand
Aller først: Idag refererer flere medier en undersøkelse som viser at 71% av FrPs velgere er tilhengere av bistand, mot 87% av velgerne forøvrig. Overrasket? Egentlig ikke. At et parti som nå samler fra 18 – 25% av velgerne får tilhengere som ikke støtter alle sider ved partiets politikk, burde ikke overraske noen. For hvor aktivt profilerer egentlig partiet sin bistandspolitikk? Det andre ankepunktet er hvordan spørsmålet ble stilt. Hvis spørsmålet var om man er for eller mot bistand, ville nok også jeg svart for (ja). Men: Hvis spørsmålet var om man er for eller mot offentlig (altså skattefinansiert) bistand ville jeg svart mot (nei).
Feilaktig fremstilt i media
Klassekampen har viet denne saken stor oppmerksomhet. Også Dagsavisen, Aftenposten, Vårt Land og NRK.
Bistandsminister Erik Solheim (SV) hopper naturligvis på og kritiserer Siv Jensen for å være i utakt med egne velgere, og videre; «Frp har i alle år drevet en villedende kampanje mot norsk bistand. Poenget med denne kritikken har aldri vært å gjøre bistanden bedre, men å nøre opp under fordommer og skaffe seg velgere.»
Så lenge mediene ikke problematiserer problemstillingen gjort av gallupinstituttet, og heller ikke poengterer at store partier kan ha velgere som er uenige i større deler av partiets program, blir dessverre «nyheten» referert misvisende.
Høglund: – FrP ikke mot bistand
FrPs utenrikspolitiske talsperson Morten Høglund sier til Klassekampen at «- Tiden da vi i Fremskrittspartiet gikk mot all bistand er forbi. De siste årene har vi endret program, og sier helt tydelig at vi er for bistand så lenge den fungerer. Vi tror det er mulig å oppnå mer med mindre, sier han.»
Høglund er kritisk til undersøkelsen. Både på grunn av spørsmålsstillingen, og fordi NORAD er oppdragsgiver; det er de som har bestilt undersøkelsen.
Høglund poengterer også at nei til bistand ikke er noe populært standpunkt i Norge. Dermed er ikke partiets standpunkt i saken populistisk. Dessuten ville partiet tonet ned sin kritikk av norsk bistandspolitikk hvis partiet ville tekkes KrF-velgerne.
FrPs bistandspolitikk
er ifølge Morten Høglund myket opp de senere år. Du kan lese programposten her. programmet inneholder få overraskelser. Partiet sier ikke engang at de prinsipelt er mot statlig bistand. De vil imidlertid begrense den sterkt. FrP mener frihandel er det beste for å bringe u-land ut av fattigdom. I tillegg vil partiet ha øket markedsøkonomi – og bygge ut infrastruktur. Så lenge man ikke kan få redusert den skattefinansierte bistanden vil FrP konsentrere den. Slik forøvrig Høyre og Venstre vil.
Slik jeg ser det har partiet tonet ned den prinsipielle motstanden mot skattefinansiert bistand, men opprettholdt og forsterket kritikken av dagens feilslåtte politikk. Samtidig har partiet skaffet seg en subsidiær politikk. Hva skal FrP legge vekt på når partiet primære standpunkter ikke får flertall?
For et parti som er kritisk til statlig pengebruk, ønsker å redusere skater og avgifter, er kritiske til byråkrati – og arbeider for å fremme demokrati og menneskerettigheter i verden, er standpunktene helt logiske og greie. En primær og en subsidiær politikk.
Mer prinsipielle i 1993
I 1993 vedtok FrP et program som ihvertfall på området bistand var mer prinsipielt enn dagens program. Der ville partiet «avvikle den statlig tvungne uhjelpen.» Jeg er stolt av prorgrammet på dette punktet. Jeg var selv medlem av programkomiteen. Les programformuleringene her.
Fortsatt konsensus om (bedre) bistandspolitikk
De andre partiene har ingen aversjon mot skatteefinansiert bistandspolitikk. Derimot kan de dele deler av FrPs kritikk mot den politikken som har vært ført frem til idag. De andre partiene kan også være enige i at reservasjonsløs bistand til diktaturer er uheldig. Og kanskje til og med i at bistanden bør «spisses» dit den gjør mest nytte og minst skade. Muligheten for fortsatt konsensus (og litt vridning) av norsk bistandspolitikk er dermed så absolutt til stede.
Liberalerens posisjon
Vi er motstandere av skattefinansiert bistand. Staten – hvis den skal eksistere – har efter vår mening et sterkt begrenset antall oppgaver. Å samle inn penger for å dele dem ut igjen til diverse formål som ikke har med statens primæroppgaver å gjøre, er ikke blant disse.
Selv om vi ønsker å fjerne statlig ansvar for bistand, betyr ikke dette at vi er motstandere av bistand. Dette må være opp til hver enkelt å avgjøre, om man med egne penger ønsker å støtte prosjekter i u-land.
Vi er prinsipielt sett enige med FrP i at mest mulig markedsøkonomi ville være det beste for å løfte innbyggere i land i den 3.verden opp til en bedre levestandard.
Vi er også enige i systemkritikken FrP fremmer; mot stat til stat-bistanden i sin nåværende form, og i kritikken mot at penger brukes i diktaturer.
Det er heller ingenting i veien for å gå inn for kraftige omlegninger av norsk bistand, så lenge et flertall i Stortinget (og blant velgerne) støtter fortsatt skattefinansiert bistand. Altså et subsidiært standpunkt.
FrP bør efter vår mening bli enda tydeligere i sin kritikk av dagens politikk, og enda tydeligere i hva alternativet er (altså det subsidiære, med å spisse støtten).
Vårt råd til FrP
Det beste hadde vært om FrP hadde funnet tilbake til et liberalistisk grunnsyn; om at dette ikke er en statlig oppgave. Men det er ikke vanskelig å forstå at partiet velger systemkritikk og spisset bistand som subsidiær løsning. For en prinsipiell kritikk vil bli utlagt slik Solheim dessverre gjør seg skyldig i, i dagens Klassekampen; en generell motstand mot å hjelpe andre.
Samtidig bør partiet vurdere andre deler av norsk virksomhet i den 3.verden; støtten via FN, hvordan statseiede norske selskaper opptrer med sine investeringer – f.eks i land der myndighetene undertrykker sine innbyggere.
FrPs kamp for å lagt om norsk bistandpolitikk er prisverdig, og representerer en helt annen måte å se både statens oppgaver og verden generelt på.
Da norsk bistandpolitikk startet opp op 1960-tallet var den ment som en avlat til venstresiden i Ap – og ikke primært for å hjelpe fattige mennesker. Fortsatt er bistandspolitikken en «hellig ku».
Bistandspolitikken er forlengst moden for slakteriet.
