Hva får den gamle SV-toppen Stein Ørnhøi og liberale Dagbladet til å velge en dansk prins av eneveldet fremfor en fransk revolusjonssoldat? Mytene om 1814 lever tydeligvis videre.
Igår hadde den gamle SV-toppen Stein Ørnhøi et helsides innlegg i Dagsavisen med frontalangrep på Stortingets presidentskap. Idag vier Dagbladet sin 2.leder til samme tema.
Og temaet er at Stortingets presidentskap har skrinlagt gamle planer om å reise en statue av sommerkongen fra 1814, Christian Frederik. Er dét virkelig noe å bråke om? Stein Ørnhøi må gjerne reise en statue av en dansk reaksjonær konge sin egen have. Dagbladet kunne jo bidra til en bedre forståelse av og kunnskap om historien, fremfor å dyrke gamle myter. Avisen presterer til og med å titulere sin lederartikkel «Revolusjonskongen»!
Ørnhøi skriver: » For når det gjelder behandlingen av Christian Frederik, ser vi selve bekreftelsen på at det er makta som definerer historien.» Og: «Karl Johan gikk til krig mot Norge og vant. Christian Frederik ledet de norske styrkene og tapte. Det ble ham aldri tilgitt.» Riktignok poengterer Ørnhøi mellom disse to sitatene at «På attenhundretallet fjernet norske historikere Christian Frederik fra historien. Stalin kunne ikke ha gjort det bedre.»
Det er overraskende at en mann som Ørnhøi i så liten grad evner å sette ting inn i sin rette sammenheng. Innlegget fortjener å bli lest. For det gir inntrykk av at republikaneren Ørnhøi ar forlest seg på romantiske forestillinger om «helteprinsen» fra 1814.
La oss ta med Dagbladets leder i samme slengen. For liksom å betryggge avisens radikale lesere understrekes det innledningsvis at republikanere ikke liker konger. Tenk det! Aldri en regel uten unntak: «.., men skal vi først velge å hedre noen blant dem, foretrekker vi en revolusjonær konge.» Og: «Han er vår folkevalgte revolusjonskonge.»
Er følgende påstand virkelig historisk korrekt: «Men Christian Fredrik bidro til å redde Grunnloven som banet veien for et fritt Norge i 1905.»
Liberale Dagbladet mener at Christian Fredrik bør på «sokkel ved Stortinget i den andre enden av samme gate, som historisk og politisk motvekt mot Karl Johan.»
Skal man først komme med påstanden om at den ene skal være motvekt mot den andre, gjelder det å ha sine fakta iorden.
Visst var det motvekt mellom Christian Frederik og Carl Johan: Den første var født inn i en familie med privilegier; kongefamilien i eneveldet Danmark-Norge. Der kongens ord var lov, og var skjenket sin posisjon av Guds nåde. Den andre var av ringere herkomst; som sønn av en sakfører valgte han militæret som en karrierevei – men ble stanset av det franske eneveldets krav om at offiserer skulle ha fire adelige forfedre på mannssiden. Kun revolusjonen i 1789 gav Jean Bernadotte (som var hans fødenavn) mulighet til å stige i gradene.
Det var også flere forskjeller mellom de to: Christian Frederik var ung (27 år) og uprøvet så vel i statsstyring som i krigerkunst. Men som prins av eneveldet var det forventet at han skulle klare begge deler. Carl Johan var 51 år gammel, hadde utøvet en militær karriere i hele sitt voksne liv, og endte opp som fransk marsjal – før han ble adoptert av den barnløse svenske kongen Carl XIII i 1810. Og han hadde bestyrt flere av de okkuperte områdene i dagens Tyskland under Napoleonskrigene.
Hva skjedde egentlig i 1814 og årene før?
Napoleon erobret store deler av Europa, og bare England stod imot. Østerrike og Ungarn var motvillige allierte. Blant dem som var tvunget til å alliere seg med Napoleon var Danmark-Norge. En ikke helt smart beslutning, når man vet at «helstaten» var adskilt av et havområde. Britene ødela danskenes flåte, og innledet blokade av Norge. Noe som skapte uår (som skildret i «Terje Vigen»). Men Frederik VI hadde nok ikke noe valg.
I 1808 mistet Sverige Finland til Russland. Et tungt tap. Gustav IV Adolf ble avsatt, og Christian XIII havnet på tronen. En gammel og syk konge, uten arvinger. Marsjal Bernadotte av Frankrike var kjent over hele Europa for sine militære bedrifter, vel å merke i skyggen av glansen fra Napoleon. All ære var ved ham og for ham, som Benadotte bemerket det. I Sverige var han også kjent som en human fangevokter som satte fri svenske offiserer. På riksdagen i Ørebro i 1810 ble han stendenes foretrukne valg som kronprins, og Christian XIII hadde tilslutt ikke noe valg. Det gamle, morkne svenske monarkiet fikk nytt og friskt plebeisk blod – og en ekte kriger som kronprins.
Carl Johan, som Jean Bernadotte ble hetende som svensk kronprins, overtalte svenskene til å glemme Finland – og heller se til Norge. Den skandinaviske halvø var en geografisk enhet. Samtidig satte han igang med å bygge en allianse mot Napoleon. Russland, Østerrike og England inngikk i koalisjonen Carl Johan bygget opp. Sammen skulle de tre og Sverige nedkjempe Napoleon. Carl Johans kjennskap til Napoleons tenkesett og strategi var av avgjørende betydning. Som betingelse for sine kunnskaper og svenske soldater satte Carl Johan som krav at Norge skulle være Sveriges krigsbytte.
Den gangen var grenser som streker på papir. Land byttet herskere som følge av kriger og kongelige ekteskapsallianser. Sverige skulle gi opp gammelt land i Nord-Tyskland og dagens Polen.
Det merkelige året 1814
«Det kaldtes et Aar, og bestod ligesom dets Forgjængere af 365 Dage, men Aarhundreder ere henrullede, og have været langt mindre mærkværdige end dette Aar.» skrev slottspresten Pavels i sin dagbok 31.desember 1814.
16. – 19.oktober 1813 deltok Carl Johan i «folkeslaget» ved Leipzig. De allierte vant, og efter dette var Napoleon på konstant retrett. Mens Carl Johan bekjempet diktatoren Napoleon snek prins Christian Frederik seg gjennom den allierte blokaden for å innfinne seg som enevoldskongens stattholder i Norge. Hans formål var å bevare Norge for eneveldet.
Efter folkeslaget vendte Carl Johan nesen nordover. Han ville sikre krigsbyttet han var lovet, og mente han kun hadde mulighet mens Napoleon fortsatt sloss. Hvem visste hva som kunne skje når Napoleon var nedkjempet?
14.januar ble en fredsavtale inngått i Kiel, «Kielerfreden«. Norge skulle avstås til kongen av Sverige. Forskjellen på den tilnærmede kolonistatus Norge hadde i det danske eneveldet og statusen man skulle få vis a vis Sverige var stor; en personalunion. Frederik VI hadde frasagt seg retten til Norges trone. Hans fetter og kronprins av Danmark, Christian Frederik, hadde dermed ingen rett til å ta tronen eller tittelen «konge av Norge». Det som ofte glemmes i fremstillingen av det bemerkelsesverdige året 1814 i norsk historie, er at Kielerfreden var en avtale i tråd med datidens folkerett. Kielerfreden var en del av «pakken» som ble stående efter at året 1814 var tilbakelagt. Norge godtok Kielerfreden gjennom Mossekonvensjonen – vel å merke med de realpolitiske endringer som hadde skjedd efter at Kielerfreden ble inngått.
En måned senere ble Notabelmøtet avholdt på Eidsvoll. Dét som skjedde her var avgjørende for Norges fremtid: Det ble vedtatt å innkalle en riksforsamling – for å lage en ny grunnlov. Like viktig var det at Christian Frederik gav opp tanken om å fortsette eneveldet. Georg Sverdrup fikk overbevist ham om folkesuverenitetsprinsippet; at fyrstens makt utgår fra folket og ikke av Guds nåde.
I Norge raste nå begivenhetene videre: Christian Frederik ble regent av Norge, folk valgte eidsvollsmennene på kirkebakkene landet over i mars og riksforsamlingen trådte sammen på Eidsvoll 10.mai.
Imens måtte Carl Johan, som regnet med å ha ordnet opp i spørsmålet om Norge som krigsbytte, være med på invasjonen av Frankrike for å tvinge frem Napoleons kapitulasjon. Først 30.april kunne Carl Johan vende nesen nordover.
I mellomtiden var regenten Christian Frederik blitt konstitusjonell monark 17.mai. Mens riksforsamlingen pågikk skulle regenten holde seg unna. I virkeligheten bedrev han moderne lobbying av alle krefter. Og han hadde mange allierte. I virkeligheten sørget prinsepartiet for at han fikk det som han ville. Mannen som er kalt «Grunnlovens far», Christian Magnus Falsen, var i virkeligheten kongens mann. Han sørget for at det ble skrevet inn en sterk kongemakt i Grunnloven. Dét var jo ikke noe problem, for Christian Frederik skulle jo være konge.. Falsen var embedsmann under eneveldet, og fortsatte under den konstitusjonelle monarken – kongen av Sverige. Det ble ikke særlig godt mottatt. Den ledende personen under riksforsamlingen gikk i tjeneste hos den svenske majesteten..
I motsetning til Falsen ville «Unionspartiet» til Wedel Jarlsberg at man skulle ha mindre kongemakt og mer folkemakt i grunnloven. En løs union med Sverige skulle prege grunnloven. Man kan si at Wedel og co var mer realitetsorienterte enn Falsen og Christian Frederik.
Da Carl Johan skulle innta sitt nye rike stod han overfor et fullbyrdet faktum; En splitter ny grunnlov vedtatt av folkevalgte representanter, en valgt konge – av de samme representanter. Hva skulle han nå gjøre? Carl Johan var fremfor alt legalitetens mann. Han unnlot å gripe inn mot Napoleons kupplaner Frankrike i 1799 fordi han satte som betingelser at regjeringen skulel tilkalle ham. Men halvparten av dem var jo involvert i kuppet.
Nå måtte han finne en måte å nedkjempe Christian Frederik på, uten å få folket mot seg. Løsningen ble «kattekrigen«, en invasjon efter svært humane direktiver. De svenske soldatene fikk knapt lov til å lade geværene, for å overdrive litt. Tilslutt ble det våpenhvile og fredsforhandlinger. Christian Frederik måtte abdisere. Carl Johan godtok aldri hans krav på tronen, hverken på den ene eller den annen måte. Han var en opprører mot legaliteten. Grunnloven ble bevart, efter at en ny grunnlovsforsamling om høsten hadde vedtatt en helt ny grunnlov – med alle de samme paragrafene, kun endret det som var nødvendig for å få til personalunionen med Sverige. De hadde jo strengt tatt ikke trengt å vedta alle paragrafene på nytt, men det gjorde de. Hvor mange nordmenn vet at det ble utformet hele to grunnlover i Norge i 1814? Det var bergenseren Wilhelm Christie som var ansvarlig for dette mesterstykket. Han har fått sin statue, til høyre for Stortingets inngang. 04.november var Stortinget ferdig med sin de facto grunnlovsrevisjon. 09.november gjorde Carl Johan sitt inntog i Christiania.
1814 – oppsummert
Norge ble med i en personalunion med Sverige (Kielfreden, unionspartiet, Wedel). Grunnloven ble bevart (Eidsvollsverket). Norge ble et konstitusjonelt monarki, basert på prinsippet om at kongens posisjon utgår fra folket (Eidsvollsverket, Sverdrup, Notabelmøtet).
Var Carl Johan en erobrer? Ja, men han hadde datidens folkerett på sin side. Og stormaktene støttet ham. Christian Frederik måtte overtales til å godta at han fikk kongemakten av folket – ikke at han skulle få den helt automatisk på grunn av at han var født inn i den danske arverekkefølgen. Grunnloven ble bevart. Men var det Christian Frederiks verk – der han satt deprimert og ensom og ventet på en returmulighet til Danmark? Eller var det Christie og co som sørget for å vedta en på papiret helt ny og selvstendig grunnlov? Var det kanskje Carl Johan, som gav efter – for å oppnå det han allerede mente var hans rett; unionen mellom Norge og Sverige? Ville han selv – den gamle revolusjonssoldat – ha skjenket Norge en grunnlov?
Hvor stor rolle hadde Christian Frederik egentlig i begivenhetene i det merkelige året 1814? Naturligvis stod han på scenens sentrum her i Norge. Ihvertfall helt til finalen kom. Da var han ute av landet.
Konservative konger
Carl Johan ble mer konservativ med årene, og kunne ofte rase mot de bindingene han måtte leve med som konstitusjonell monark, gjennom grunnloven. Men han holdt seg alltid på legalitetens vei. Kongen og parlamentet lærte seg å leve med hverandre.
Sommeren 1814 kunne Carl Johan valgt erobrerens metode, og valset over svake Norge med solid overmakt militært, og betydelig mer erfaring på slagmarken. Men han gjorde ikke det.
Lars Roar Langslet har i to bind forsøkt å rehabilitere Christian Frederik, og beskrevet frykten for den «radikale» danske kronprinsen i årene efter 1814. Men fasiten er at som kong Christian VIII (1939 – 48) ble han svært så konservativ. For å si det forsiktig. Eneveldet i Danmark ble avskaffet først efter at Christian VIII (Christian Frederik) hadde gått i graven.
Bør Christian Frederik få en statue i Oslo? Carl Johan har fått sin rytterstate ved Slottet. Ikke så rart, eftersom han bestemte at det skulle bygges et slott og at det skulle ligge akkurat der. Wilhelm Christie har fått sin statue ved Stortinget. Sverdrup kan hedres på Vår Frelsers gravlund. Er du heldig kan du finne Falsens grav litt innenfor Middelalderruinene i Oslo. Der ligger graven godt bortgjemt i et hjørne av kirkegården. Men det holdes tale der hver 17.mai.
Det kommer vel an på øyet som ser, om det var Christian Frederik som ledet an i 1814 – eller om han måtte slepes og overtales. Den norske historikeren Ernst Sars kalte ham for teaterprinsen. Det lå kanskje mer for ham å bedåre overklassedamene i salongene enn å føre seg på slagmarken.
Ørnhøi har helt rett i at historikerne på 1800-tallet nærmest skrev Christian Frederik ut av historien. Men det gjorde de da sannelig med Carl Johan, også! De drev med nasjonsbygging. Norges korte blomstring i 1814 skyldtes fremsynte menn, ifølge disse historikerne. Menn som måtte dra en enevoldsprins efter seg og foran seg, men som tilslutt måtte bøye seg for utenlandsk våpenmakt.
På slutten av 1990-tallet kom en utstilling og to biografier om Carl Johan. Han har vært like mye «ute» av norsk historie som Christian Frederik – og forbundet mer med en gate i Oslo enn med sin rolle i 1814 og 30 år som reell monark på Norges trone.
Hvis jeg skal velge mellom en enevoldsprins og en revolusjonssoldat, tror jeg at den siste er mest aktuell. Den første er oppskrytt, og det kan reises seriøse spørsmåll ved hvilken betydning han egentlig hadde. Men som republikaner velger jeg helst Georg Sverdrup og, Wilhelm Christie. Uten dem hadde eneveldet vart lenger enn til 1814. Og det er slett ikke sikkert at Grunnloven hadde blitt mer enn en episode sommeren 1814. Istedet ble den det moderne Norges fødsel. Bruddet med det gamle privilegiesamfunnet.
Christian Fredrik som grunnlovens redningsmann? Tenker vi sier Christie, jeg.
