Å delta på Oslo Freedom Forum er informativt og inspirerende. Det kan skape eftertanke og du kan bli imponert over hva et individ kan klare. Uansett om det er store og ambisiøse mål eller å overleve forfølgelse og undertrykkelse. Noen historier ryster deg. En av dem ble fortalt av Thomas Glave fra Jamaica.
Efter en forsmak på Civitas frokostmøte mandag, pressekonferanse rett efterpå med påfølgende jakt på intervjuobjekter startet selve konferansen Oslo Freedom Forum tirsdag. Vitnesbyrdene fra de forfulgte og undertrykkede er sterke. aktivisters iver og seire smitter. Ekspertene gir faglig påfyll for å forstå vår komplekse verden. Håpet formidles fra dem som står midt oppe i kampen. Og den foregår nå om dagen ikke bare i Midt-Østen.
Notatblokker er fulle av notater. Men så stopper det helt opp. Det er grenser for hvor mange utydelige notater jeg skal gi meg til å tolke i eftertid. Noen ganger må man bare stoppe opp. Man å rett og slett lytte. Det er mange grunner til å lytte på OFF. Personlige vitnesbyrd er sterke å høre på. Ikke bare fordi opplevelsene er personlige. Rystende. Fremføres med store fakter og imponerende billedlig sprog.
Thomas Glave er professor ved State University i New York. Han er også forfatter av både faglige tekster og skjønnlitteratur. Han er fra Jamaica. Og han er homofil. I 1998 var han en av 7 -8 personer som startet opp organisasjonen «Jamaica Forum for Lesbians, All-sexuals, and Gays (J-FLAG).
Hans vitnesbyrd kom i en litterær innpakning. En tekst rystende både i sprog og innhold. Jeg måtte bare legge fra meg pennen. Jeg visste at var det noen jeg skulle snakke med på OFF 2011 så var det Thomas Glave.
Siden FpU-landsmøtet i 1990 har jeg sloss for like rettigheter for homofile og lesbiske i Norge, og mot diskriminering. Jeg feiret da Partnerskapsloven kom i 1993 fordi 1/3 av FrPs stortingsgruppe stemte for loven. På Liberaleren forteller vi med glede hver gang en ny seier kan feires et eller annet sted i verden når det gjelder kampen for homofile og lesbiskes rettigheter. Og det slår meg når jeg hører Thomas snakke, at den motstanden som har vært her til lands, kan ikke sammenlignes med den usynliggjøring av homofiles eksistens som skjer på Jamaica.
Har homofile og lesbiske rettigheter i jamaicansk lovverk?
– Ingen. Tvet imot er analsex mellom homofile menn forbudt. Men ikke for heterofile. Hverken partnerskap, ekteskap eller adopsjon er tillatt.
Foregår institusjonell diskriminering?
– Ja, i den forstand at politiet ignorerer anmeldelser av hatvold. Istedet trakasseres homofile. Kun ved internasjonal oppmerksomhet kan vi oppnå noe.
Finnes det åpne homofile og lesbiske i samfunnsdebatten?
– Ingen i det hele tatt. Det er rett og slett farlig. Det er ingen åpne homofile i parlamentet, heller.
Er «outing» en aktuell problemstilling?
– Nei, for det ville sette sikkerheten til den/de som outes på spill. Det vil være farlig. Selv ikke dersom personer vi mistenker er homofile er med på negative handlinger eller ytringer mot homofile og lesbiske, er «outing» et aktuelt spørsmål.
Hva med hatvold?
– Det skjer i noen sammenhenger. Lesbiske er oftere enn andre utsatt for voldtekt. Homofile kan aksepteres i sitt lokalsamfunn, men ikke hvis de flytter til et annet sted. Partneren ville ikke blitt godtatt. Derfor er homofile og lesbiske i Jamaica forsiktige. Ofte beskyldes homofile for å være pedofile.
Finnes det offisiell statistikk som forteller om omfanget av hatvold?
– Nei. Hatvold anmeldes ikke til politiet. Menneskerettighetsorganisasjoner er ikke opptatt av temaet, og selv ikke til J-FLAG kommer det informasjon. J-FLAG har kanskje enkelte hendelser i sitt arkiv, men det er det hele. Det er ikke ressurser til å gjøre mer. Menneskerettighetsorganisasjoner er opptatt av vold i hjemmene, av trafficking etc. Men hatvold oppfatter de ikke som et menneskerettighetstema.
På en konferanse som Oslo Freedom Forum er det lett å tenke at menneskerettighetsbrudd er noe som skjer i diktaturer og autoritære regimer. Men ditt budskap er altså at det også skjer i demokratier?
– Jeg vil ikke kalle Jamaica et demokrati: Det er mange analfabeter, mye korrupsjon – også i politiet. Jamaica er så uoversiktlig at det i mange tilfeller er vanskelig å vite hvem som faktisk styrer. En lokal vits sier at 11.september ikke kunne skjedd hos oss, for terroristene ville ikke visst hvem de skulle angripe. Det er mye rasisme mot svarte. Å ta opp hatvold eller diskriminering av homofile og lesbiske ville væe politisk selvmord. Selv om det i andre land ville oppfattes som brudd på menneskerettighetene er dette et ikke-tema hos oss.
Siden du nevner rasisme mot svarte, betyr det at å vaære homofil og svart plasserer deg nederst på rangstigen i samfunnet?
– Nei. Det er nærmest utenkelig at en svart mann også skal være homofil. Et tegn på aksept ville være at en slik person kom ut av skapet. Men det vil ikke skje. Svarte menn – og jeg ville oppfattes som «brun» – blir sett på som de mest heterofile av alle. Fordi de ikke er «infisert» av hvites gener. Å være homofil oppfattes som noe som skjer med hvite og «brune» mennesker. En slags smitte fra den hvite genpoolen.
Så homofile og lesbiske er temmelig marginalisert i Jamaica?
– Ja, men samtidig er det mange undergrunnsaktiviteter. Fester og andre sosiale sammenkomster. Sosiale medier brukes til å spre informasjon om når det skjer noe.
Da kan dere jo bruke dette til å organisere dere og kreve like rettigheter?
– Nei, jeg har ikke opplevet at det har kommet politisk aktivitet eller politiske aksjoner ut av det sosiale miljøet. Det er ikke enkelt å kjempe for slike ting. Jamaica er et splittet samfunn: Rase, klasse og hudfarve betyr mye.
Hvordan kunne dere da danne J-FLAG i 1998? Det må da ha vaert usedvanlig modig?
– Jeg vet ikke. Vi mente at det var på tide. Vi var 7 -8 personer som følte oss trygge på hverandre, som tilhørte middelklasssen, og som alle hadde base i Kingston. Men vi hadde nok ikke forestilt oss hvordan det skulle bli. Likevel la vi planer for hvordan i skulle ivareta vår trygghet. Kun en av oss stod frem med navn. Og han ble drept.
Men vi var faktisk ikke først. I 1978 ble Gay Freedom Movement startet. Stifteren har fått politisk asyl i USA. Egentlig var det ikke meningen min å bli oppfattet som noen menneskerettighetsaktivist. Jeg ville bare gjøre noe.
Akkurat det viste seg aa vaere farlig. Brian Williamson, den eneste av stifterne som stod frem med navn og bilde ble drept i 2004. Glave forteller at Williamson hadde de beste forutsetninger: Han var selvstendig næringsdrivende, han eide sitt eget hus. Han var hvit – og han var en kjent person. Derfor følte han seg trygg. Men ikke tryggere enn at han hadde en viktig forsiktighetsregel: Aldri bevege seg ute til fots.
Hva med kulturen? Er homofile og lesbiske synlige i musikk, litteratur eller andre kulturelle uttrykksformer?
– Det er mye hat i musikken. Lesbiske forfattere med bakgrunn fra Jamaica skriver. Men de bor ikke lenger i landet. Philip Pike laget en film, Songs of freedom, om homofile. Ingen av de som er med i filmen viste ansiktet sitt, bortsett fra en. Og han gjorde det fordi han var døende av aids.
Hva er så grunnene til den sterke homofobien i Jamacia?
– Jamaica er et veldig voldelig land, et a de tre mest voldelige i verden. Derfor er det egentlig større grunn til å være redd for å bli utsatt for «vanlig vold» enn hatvold. For hatvold forutsetter at noen vet, mistenker -eller ønsker at du skal være homofil. Det er også mye av den latinske machokulturen som preger Jamaica, Homofil sex, saerlig analsex, er oppfattet som noe veldig negativt. Det finnes et skjellsord: Battyman. Det kan nærmest oversettes med «rumpemann» – og det gjenspeiler mytene og det negative ved analsex. Man skriver ikke engang ordet, men istedet b-man.
Liberaleren pleier å informere sine lesere naar det skjer fremskritt i verden angående homofiles rettigheter. Hvordan omtaler mediene i Jamaica at det for eksempel blir tillatt med partnerskap eller ekteskap mellom homofile?
– De er uforstående. Det er nærmest som om de sier: «Se paa dem, de er jo fornuftige. Hvorfor gjør de dette? Er de blitt sprøe?» Det gjaldt særlig da Canada endret sitt lovverk. For Canada er et land som blir respektert blant jamaicanere. Så det var et mysterium at landet tillot homofile å gifte seg.
Thomas Glave er en sympatisk og lavmælt mann, i overraskende godt humør med tanke på hva han har fortalt om forholdene for homofile og lesbiske i hans hjemland. Kontrasten til raseriet og fortvilelsen i den litterære teksten han fremførte på scenen i Christiania teater er stor.
Men på OFF er han slett ikke alene. Også andre foredragsholdere forteller rystende historier om hvordan homofile og lesbiske diskrimineres rundt om i verden. Menneskerettighetsaktivister sloss for rettigheter som er selvfølgelige i demokratier verden over. Men homofile og lesbiskes rettigheter er ingen selvfølge. Selv ikke i demokratier.
Du kan også lese et intervju med Thomas Glave i magasinet Blikk.
Liberaleren dekket Oslo Freedom Forum 2011, og vil komme tilbake med flere artikler fra konferansen.
