I gårsdagens debatt hadde Michael Tetzschner et innlegg med et svært interessant eksempel. Liberaleren trekker konklusjonen av hans poeng.
Stortingsrepresentanten hvis tale du kan se her, påpekte forskjellen på å ringe etter pizza i Oslo kontra å ringe etter politi:
«Når vi sammenligner hva det private markedet klarer å få til usubsidiert, så er det slik at de fleste av oss som bor i en by, vi er vant til at vi kan ringe en pizzaleverandør og få en pizza levert på døren i løpet av tredve minutter og er den ikke varm, så får vi prisavslag. Men hvis vi ringer politiet, så spør de om tyvene har gått. For hvis de har gått, kommer de dagen etter, hvis det da er av interesse å sikre spor. Denne forskjellen, det er en av de største utfordringene og kanskje også en av de største grunnene til at vi har politikerforakt. Fordi politikerne ikke sørger for at staten løser sine viktigste oppgaver, der vi alle har ideer om hvordan vi sammen kunne bidra til det.»
Han unnlater imidlertid å trekke konklusjonene fra sitt generelle poeng og henfaller til borgerlig naivitet. Grunnen til at man får slik herlig pizza og god service er at det er private aktører i en klar konkurransesituasjon. Hvis ikke Spice gir meg den pizzaen jeg ønsker med tilhørende service, ringer jeg Flamenco-pizza. Hvis de ikke gir meg det jeg ønsker, så kan jeg gå til Pizza Baronen. Hvis disse høykvalitetsproduktene er for dyre, kan jeg gå til pakistaneren på hjørnet og få et billigere alternativ. Det frie marked. Hadde dette vært en tale, hadde jeg hevet blikket og ropt ut et høylytt halleluja. Det hadde sikkert ikke passet seg på Høyres landsmøte…
Politiet er derimot et offentlig monopol. De har ingen konkurrenter. Det er ingen konkurranse. Du kan ikke ringe noen andre hvis du ikke er fornøyd.
Det går et viktig politisk skille mellom høyresiden og venstresiden.
Venstresiden har ikke skjønt at private løsninger fungerer bedre enn offentlige. De har en naiv tro på at profittbaserte leverandører er dårlige og at det offentlige er befolket av gode mennesker som kan løse alt på grunn av sitt gode sinnelag. De trekker derfor konklusjonen at det offentlige bør løse problemer. Riktig konklusjon, hvis utgangspunktet hadde vært riktig.
Høyresiden har derimot skjønt at privat konkurranse gir bedre produkter enn offentlig monopol. De har skjønt at de som jobber i det private er like gode mennesker som de som jobber i det offentlige, men at de på grunn av incentiver må skjerpe seg og tilby menneskene det de ønsker på en god måte. De trekker imidlertid den pussige konklusjonen at man på de viktigste sakene bør bruke det dårligste alternativet til å løse problemer som det dårligste alternativet har skapt. Det er dårlig logikk.
Jeg tror dette kan forklares på tre (minst) måter.
1) En god del borgerlige politikere tenker rett og slett ikke særlig godt. De støtter det private fordi de jobber der og av gammel vane, på samme måte som en god del offentlig ansatte støtter offentlige løsninger.
2) Det er stemmer å hente på å tenke dårlig, og politisk suksess måles primært i valgresultater. Politiske tiltak treffer konsentrerte velgergrupper, mens skattelettelser spres utover andre. Dessuten er det lett å «forstå» mer penger, men vanskelige å skjønne at private entreprenører vil finne gode løsninger for å tjene penger, løsninger som kanskje ennå ikke eksisterer, men vil gjør noen rike hvis de lykkes.
3) All politisk debatt skjer fra venstresiden. Høyresiden slipper å svare på innsigelser om at de er for positive til offentlige løsninger. Det er «ingen» som står på barrikadene for å utfordre dem med at «nei, vi vil ha alt privat fordi det er best».
Det er godt å kunne heve blikket og si at i hvert fall Liberaleren vil ha de beste løsningene også på de viktigste samfunnsområdene.
