Når man sitter i salen og følger landsmøtet til Høyre, er det naturlig med en gjennomgang av hva den jevne delegat bruker sin tilmålte taletid på…
Jeg bevilget meg selv en time og lot hendene hvile på tastaturet. Den første stunden virket det nesten som om jeg var ankommet en eller annen samling for spesielt interesserte i forhold til landbruk.
Arve Harald Mjømen begynte mitt første møte med et Høyre-landsmøte med sitt fokus på at bonden må stå fritt til å forvalte eiendommen sin. Han var intet sjarmtroll på talerstolen.
Deretter kom det en replikkveksling om pelsdyr. Live Kroknes Berg mente at pels er en unødvendig offentlig utgift og at subsidiene til dette bør kuttes. Hun fikk en replikk om at Høyres næringspolitikk fortsatt måtte være forutsigbar. Den eldre herren mente at Høyre har forpliktet seg til å støtte pelsdyrnæringen på linje med annet landbruk.
Er det like viktig for Høyre med forutsigbarhet når det gjelder subsidier som forutsigbarhet for den skapende delen av næringslivet? Begge talerne fikk forresten solid applaus.
Landsmøtet tok en pause i innleggene for å behandle hvilke resolusjoner partiet skulle behandle i løpet av helgen. Frank Bakke Jensen holdt en grei redegjørelse for redaksjonskomiteens innstilling. De hadde blant annet sortert vekk alle forslag som inneholdt et stedsnavn i tittelen… Landsmøtets to hovedsaker er omsorg og skole. I tillegg ville de vedta fire resolusjoner: 1)om fleksibel arbeidstid, 2)om samferdsel, næring og skatt, 3) en utensriksresolusjon med vekt på menneskerettigheter og demokrati og 4) en ungdomsresolusjon.
I den påfølgende ordvekslingen gikk innvendingene på viktigheten av å vedta noe om landbruket. Flere fra distriktene var frempå. Jeg fikk et innblikk i Bonde-Høyre, neppe den mest liberale delen av partiet… Landsmøtet vedtok så med 115 mot 97 stemmer at en resolusjon om landbruk skulle vedtas. Det betydde at 99 av 312 delegater unnlot å stemme, d.v.s. 32 %, så vidt jeg kunne se gjaldt det blant annet mesteparten av Oslos delegasjon som neppe er særlig interessert i å bruke tid på å diskutere enda mer distriktssærinteresse. Om manglende stemmegivning skyldes at delegatene ikke prioriterte tilstedeværelse eller om det var en skjult form for smisking med landbrukets forlengede arm inn i Høyres landsmøtesal, vites ikke.
Så startet debatten igjen, med en god og solid Høyresak fra delegaten Arve Grundekjøn. Han snakket om at verdier måtte skapes og om de skattemessige rammebetingelsene. Deretter var det Bjørn Enges tur. Han var opptatt av lokaldemokratiets levekår og at byråkratiet måtte endres.
Jeg kom til å tenke på det gamle sitatet til Lars Roar Langslet. “Høyre skal ikke styre mindre enn Arbeiderpartiet. Høyre skal styre bedre.” Enge avsluttet imidlertid med sitt eget slagord: “Fra preik til praksis med Erna”.
Og når vi først er inne på preik, så passet det godt med innlegg fra Anne Karin Olli fra Finnmark. Et kjedelig og innholdsløst innlegg om alt fra sunn næringspolitikk til at det måtte være bærekraftig. Et solid punktum ble satt med den oppsummerende onelineren: “Nå trenger Finnmark et sterkt Høyre!”
Jeg hadde større forventninger til neste delegat på talerlisten. Aksel Fridstrøm har tidligere markert seg med mer liberale synspunkter enn de fleste i partiet. Han holdt et interessant innlegg med fokus på hvor ille det hadde gått dersom offentlig regelverk faktisk ble fulgt opp skikkelig. Han konkluderte med behovet for et mer fleksibelt arbeidsmarked og konkrete liberaliseringer.
Så var det på plass med en hilsen fra kong Harald og dronning Sonja, noe som nok gledet monarkistene i salen. Deretter orienterte redaksjonskomiteens leder om hvorledes de ville legge opp arbeidet med behandling av resolusjonene, med tilhørende tidsfrister. Slikt hører jo hjemme på et landsmøte.
Deretter startet innleggene fra salen på ny. Gunnar Viken hadde mange eksempler fra eget fylke når det gjaldt uforståelige reguleringer. Paul Joakim Sandøy fra Unge Høyre var glad for at Rune Gerhardsens nei-holdning var så sterk at han nok til og med ville sagt nei til en naken Angelina Jolie som banket på hans dør. “Det siste Norge trenger er en ny generasjon med Gerhardsen-politikere.” Den unge taler var opptatt av en ja-holdning og da spesielt på viktige politiske områder, i et innlegg som var positivt både i form og innhold.
Jeg fryktet det verste da det hørtes ut som om neste taler sa hun var fra Saue Høyre… Synspunktene var imidlertid ikke så ille siden konklusjonen på innlegget var at man måtte fjerne momsen på kommunale avgifter. Talen var forresten kjedelig og ble stort sett lest opp. Det forteller litt om det politiske nivået når en rekke talere leser innlegget sitt fra talerstolen. Mine 8. klassinger kan det stort sett mye bedre på sine foredrag. Wenche Akkerhaugen var forresten fra Sauherad Høyre, jeg måtte sjekke det opp…
Eivind Nævdal-Bolstad mente at endring av kommunegrensene burde være et viktig fokus for Høyre neste gang de kom i regjering. Han minte forsamlingen på at det ikke var Gud som hadde tegnet opp kommunegrensene, men at Stortinget kunne bestemme dette. Neste taler var også opptatt av problemet med for mange små kommuner. Emil Alexander Engeset la vekt på at barnevernet, hans hjertesak, i alle småkommunene manglet den nødvendige kompetanse.
Peder Sjo Slettebø lovte at Høyre skulle vinne debatten om private omsorgstjenester. I Egypt og andre land ble det sittende styret kastet på grunn av økende priser på brød. Slettebø som selv driver et bakeri, lovte å sette opp prisen på brød rett før neste valg.
Timen tikket mot slutten, men det var fortsatt tid for tre innlegg før klokken var slagen. Lasse Lehre ønsket mer valgfrihet og var mot at så mye skulle kunne overprøves av offentlige byråkrater. Iris Aunvik mente det var galt at homofile som gruppe ikke fikk lov til å være blodgivere. Hun oppsummerte sitt innlegg på en fortreffelig måte: “Alle bør ha rett til individuell vurdering!”
Avslutningsvis ville Turid Strand Bedi belyse hvordan det var å være arbeidsgiver for asylsøkere. Det var små problemer med disse sammenlignet med problemene med å få til lovlige arbeidsforhold på grunn av offentlige reguleringer.
Jeg pustet ut. Ikke overraskende var Høyres grasrot en variert gjeng, med mye næringslivsfolk med motvilje mot byråkrati, litt ungdommelig liberalitet og litt av hvert annet. Og med en rekke dørgende kjedelige talere, med solide lokalpolitiske ambisjoner… I morgen er det atter en dag.
