Idag lanseres boken «Radikalt Europa», som ifølge Klassekampen er «et oppgjør med framstillingen av EU som et høyreprosjekt for økt markedsliberalisering, og frir til norsk venstreside.».
Denne boken har vi ventet på, for å si det slik. Bortsett fra et kortvarig knefall for ledelsen i FrP har undertegnede alltid vært EU-motstander. Vel å merke på liberalistisk grunnlag. Selv om jeg jobbet for Europabevegelsen i 1994 var mine tre grunner for å si ja til norsk EU-medlemskap ikke spesielt liberalistiske: Stemmeretten (inn for å påvirke), fredsaspektet ved EU, og kamp mot grenseoverskridende forurensning. Alle tre argumentene står seg fortsatt – men de negative sidene ved EU som et sosialdemokratisk prosjekt oppveier ja-argumentene mine.
Under EU-kampen sa SVs tidligere nestleder Stein Ørnhøi at hadde han vært spansk sosialist ville han vært for EU. Uttalelsen illustrerer norsk venstresides velferdsegoisme. Som også gir seg uttrykk i fagbevegelsens motstand mot at utenlandske arbeidere skal få konkurrere på lønnsbetingelser.
Jeg skylder kanskje en forklaring på knefallet for FrP-ledelsen: I 1991 ble Bill Cash hentet inn som gjest da Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt (FUI) presenterte debattopplegget for FrPs interne EU-debatt. Cash var EU-skeptiker, og representerte den samme motstanden mot EU som Margaret Thatcher stod for i perioden som statsminister på hele 1980-tallet. Hun ble også ærespresident i Brügge-gruppen av EU-skeptikere fra den politiske høyresiden.
På begynnelsen av 1990-tallet var Høyre låst til sentrum, og dermed hemmet i sin EU-argumentasjon. Dette gav FrP en mulighet til å «ta EU-saken», slik daværende nestformann Pål Atle Skjervengen uttrykte det. FrP moderniserte partiapparatet, gjorde noe med kultur- og utdannelsespolitikken, gikk inn i Oslo-byrådet, og satset på storstilet intern skolering om EU-saken. partiet endte opp med å si ja til norsk EU-medlemskap på landsmøtet i 1992 (09.april!). Som tillitsvalgt i partiet følte jeg et ansvar for den utviklingen av partiet som ledelsen la opp til – og som jeg i sak var enig i. Jeg var skeptisk til mange sider ved EU, og kunne si meg enig da Fridtjof Frank Gundersen beskrev EU som «SPs drømmesamfunn» på årsmøtet i Akershus FrP i 1990. Men sammensetningen av nei-siden sa noe om at jeg som nei-mann var på feil lag: SP, SV, KrF, nei-siden i Ap, og folk lengst til venstre. Jeg irriterte meg også over de sjablonmessige beskrivelsene av EU fra nei-siden generelt og miljøbevegelsen spesielt.
Nå er det den politiske venstresiden som føler at de spiller på «feil lag», ihvertfall ifølge Trygve G. Nordby, med bakgrunn fra SV, Røde Kors og Flyktninghjelpen. Idag er han generalsekretær i Europabevegelsen. Det blir ubehagelig når den finske valgvinneren «Sannfinnene» uttrykker sterk skepsis til EU; «- Ser du deg rundt i Europa, vil du finne at det er den ytterste høyresida som er mot EU. Vi som ønsker fellesskapsløsninger, også når de går på bekostning av nasjonale særinteresser, står på motsatt side, sier Nordby..» til Klassekampen.
I EU-kampen var det vel nasjonale særinteresser rundt landbruk, fisk og distriktspolitikk som preget nei-sidens argumentasjon. De få som uttrykte nyanserte synspunkter, som Paul Chaffey, Erik Solheim og andre i SV ble straks og kontant satt på plass.
Nordby uttaler videre til Klassekampen: «- Jeg synes det er rart at det å stå utenfor for å beskytte sine materielle interesser har blitt et venstresidestandpunkt. Når du fagorganiserer deg, stiller du deg bak kollektivet, selv om du kanskje kunne oppnådd høyere lønn for deg selv på egen hånd. Slik er det også med EU, sier han.»
Du kan lese hele artikkelen om boklanseringen i Klassekampen.
Europabevegelsen skriver også om lanseringen på sin hjemmeside.
Gunnar Stavrum har også kommentert lanseringen på sin blogg.
I artikkelen «Jeg – nærmest nei» publisert 28.november 2004 begrunnet jeg nærmere min holdning til norsk EU-medlemskap.
