Klassekampen avviser at det er noen god idé å få Stortingets vedtak om innføring av EUs datalagringsdirektiv rettslig prøvet. Lederartikkelen idag er skrevet av redaktør Bjørgulv Braanen. Vi synes tvert imot at rettslig prøving er en god idé.
For liberalister skal konstitusjonen brukes til å garanterer borgernes rettigheter – og begrense statens (politikernes) makt. Hvis politikerne vedtar noe som bryter med et eller begge disse punktene bør dette prøves rettslig mot konstitusjonen.
At datalagringsdirektivvedtaket bør prøves rettslig sier seg selv. Alle borgeres elektroniske spor skal lagres. Vårt privatliv blir invadert og lagret. Våre spor stilles til disposisjon for statens tjenere. Ikke for hva vi konkret har gjort – men hva vi kan komme til å gjøre.
Datalagringsdirektivet kan stride mot grunnlovens §§ 96 og 102. I tillegg kan det stride mot bestemmelser i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK).
I USA er det vanlig å prøve nye lover mot grunnloven. Maktfordelingsprinsippet er ikke avskaffet, slik det ble i Norge i 1884. Høyesterett har de siste årene tatt tilbake noe av den makten den øverste domstolen skulle hatt iht. grunnloven. Men oftere er det Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som setter grenser for norske politikeres overgrep mot egne borgere – i lovs og vedtaks form.
Braanen gir i sin lederartikkel denne oppfordringen: «Slik fungerer demokratiet, og det er ingen domstol i verden som kan erstatte denne breie politiske prosessen. Det er mindretallets selvfølgelige rett å fortsette kampen slik man til slutt får overbevist et flertall i folket og i Stortinget om at man har rett, men denne striden hører hjemme i den demokratiske beslutningsprosessen og ikke i rettsvesenet.»
Vi kan være helt enig i at den brede politiske prosessen er viktig. Og i DLD-saken har prosessen foregått siden januar 2008 (for Venstres vedkommende allerede fra EUs vedtak om DLD i 2006). Vi kan imidlertid ikke være sikre på at det har vært noen prosess alle steder. Hvis Arbeiderpartiet, det eneste partiet som samlet har gått inn for DLD har det ikke vært noen synlig politisk debatt internt om DLD. Ja-standpunktet ble offentliggjort av partiets forhandlere (partiledelsen) da Soria Moria II-forhandlingene begynte efter valget i 2009. For regjeringspartnerne SV og SP, som allerede hadde fattet sine nei-vedtak var det vanskelig å begynne en debatt med Ap om DLD når man ikke hadde kunnet følge noen debatt i Ap på forhånd – og dermed ikke kjente til hva som fikk Ap til å lande på sitt ja-standpunkt. Derfor ble regjeringen delt i DLD-saken, og kampen måtte kjempes andre steder enn internt i regjeringen. For der var man enige om å være uenige.
Hvis man skal få omgjort Stortingets DLD-vedtak efter en ny prosess, må følgende skje:
1. DLD-motstanderne i Høyre må ta en omkamp og få enda klarere formuleringer i programmet som vedtas på landsmøtet foran valget i 2013.
2. Tilstrekkelig mange DLD-tilhengere må vrakes i Høyres stortingsnominasjon – eller ikke bli gjenvalgt ved valget i 2013.
3. Arbeiderpartiet må ta en ordentlig debatt om DLD slik at motforestillingene kommer frem, og noen av stortingskandidatene kanskje reserverer seg.
3. I tilfelle ikke-sosialistisk valgseier må FrP, Venstre og KrF danne en personvernallianse der de, uansett hvem som tilslutt havner i regjering med Høyre, må være enige om å stille som ultimatum at DLD-vedtaket skal omgjøres.
4. I tilfelle en sosialistisk valgseier må SV og SP danne en personvernallianse der de, uansett hvem som tilslutt havner i regjering med Ap, må være enige om å stille som ultimatum at DLD-vedtaket skal omgjøres.
Jeg venter i spenning på hvilke(t) av disse fire scenariene Klassekampenredaktør Braanen anser som minst usannsynlig at blir virkelighet..
Det er selvfølgelig andre muligheter for DLD-motstanderne; at EUs evaluering fører til at datalagringsdirektivet avskaffes. At den teknologiske bevisstheten øker i befolkningen og borgerne velger bort sporbare alternativer – slik at DLD blir verdiløst som redskap (og derfor avskaffes). At den interne motstanden i EU som følge av nettopp rettslige avgjørelser (Tyskland, Romania, Tsjekkia) fører til at DLD avskaffes.
Det som skjer internt i EU gir kanskje større forhåpninger enn de fire scenariene for utviklingen i denne saken i Norge.
Istedenfor å akseptere et politisk nederlag om datalagringsdirektivet burde Braanens avis omfavne den muligheten som EMK gir oss: Når politikerne ikke skjønner at statens makt er begrenset, og at staten er til for borgernes skyld istedenfor omvendt, så er det bra at det finnes instanser som sørger for å opprettholde og tydeliggjøre grensene for statens makt.
Men at en avis tuftet på en totalitær ideologi ikke liker rettsliggjøring av politikken burde ikke overraske. I praksis betyr Braanens holdning at mindretallet ikke har noen rettigheter, hvis flertallet har avskaffet dem i vedtaks form.
