Torbjørn Røe Isaksen, den kanskje mest profilerte motstanderen av datalagringsdirektivet i Høyres stortingsgruppe, forklarte i Morgenbladet hvorfor saken er tapt. Men det er den slett ikke. Liberaleren tillater seg en liten påminnelse om hva det står om; rettsstatens være eller ikke være. Blant annet.
Idag avgjør Stortinget om EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov. Dette skjer samtidig som Romania, Tyskland, Sverige og Tsjekkia har motsatt seg at DLD skal innføres. Det skjer få dager før EUs egen evaluering om direktivet blir kjent. For få dager siden valgte Sverige, som har ventet i fem år med å innføre DLD, å vente i enda et år.
Ovenstående er en blanding av prinsipper (Tyskland, Romania, Tsjekkia) og pragmatisme (Sverige). Men la oss sortere argumentene litt.
De prinsipielle argumentene
mot datalagringsdirektivet burde egentlig være nok i seg selv. For det er ikke småtterier man legger i potten.
Rettsstatsprinsippene er det viktiste. Uskyldspresumpsjonen; du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Men med DLD blir alle registrert (ikke overvåket), i tilfelle man kommer til å gjøre noe galt selv eller er uheldig nok til å befinne seg i nærheten av noen som planlegger noe galt.
Retten til privatliv. Staten eksisterer for borgernes skyld. Ikke motsatt. Det skal settes grenser for statens makt. Når staten har makt til å gi alt, har den også makt til å ta alt. Selv om man er 100% lovlydig er man ikke på toalettet med døren åpen, ei heller i dusjen. Man har lov til å ha egne rom i livet sitt, der man selv avgjør hvem man slipper inn.
Ytringsfriheten er grunnlaget for et fritt samfunn. Journalister er avhengige av sine kilder. Men pressens kildevern er avhengig av at man ikke risikerer at kontakten med kildene registreres.
Rettssikkerhet. Enda et viktig prinsipp i rettsstaten er at din kommunikasjon med din advokat er taushetsbelagt fra sistnevntes side.
De pragmatiske argumentene
kan kanskje overbevise dem som ikke legger vekt på ovennevnte prinsipielle argumenter mot datalagringsdirektivet.
Direktivet virker ikke. Det finnes ikke statistikk som viser noen signifikant økende oppklaringsprosent blant de landene som har innført datalagringsdirektivet.
Det finnes veier rundt direktivet. For den som vil, er det mulig å unngå å få sine trafikkdata registrert dersom EUs datalagringsdirektiv innføres. Det er kun den vanlige bruker av epost, mobil etc som må regne med å befinne seg i de mange stedene trafikkdataene kommer til å bli lagret.
Politiet mangler ressurser, ikke virkemidler. Politiet har allerede, som følge av «krigen mot terror» fått flere nye virkemidler. Likevel ser vi at alvorlige kriminelle handlinger ikke prioriteres, selv ikke der gjerningsmann er kjent og/eller har tilstått. Politet henlegger «etter bevisets stilling» som det heter. Man kunne heller vært ærlig nok, og skrevet at man henlegger grunnet ressursmangel. De på Stortinget som er bekymret for alvorlig kriminalitet kunne først bevise at deres bekymring er troverdig, ved å sørge for mer ressurser til politiet, i form av penger, utstyr og folk.
EØS-avtalen. Da EØS-avtalen ble innført, ble det gitt adgang til å nedlegge veto. Dette er aldri blitt brukt. Man vet dermed ikke hva EU vil svare med, hvis det blir nedlagt veto fra norsk side. Men hvor redde skal vi være for straffetiltak når et EU-land som Sverige fortsetter å utsette innføringen.
Kriminalitetsbekjempelse vs personvern. jo, lov og orden er viktig. Det er faktisk en av statens kjerneoppgaver. Men det er ikke uvesentlig hvilke midler man bruker for å bekjempe kriminaliteten. Hvis vi alle blir betraktet som kriminelle, da er jo noe av hensikten borte?
Bagatelliseringen
Det verste i hele debatten er hvordan DLD-tilhengerne bagatelliserer følgene av direktivet. Justisminister Knut Storberget mener DLD-motstanderne ikke er prinsipielle (!), mens Aps parlamentariske leder Martin Kolberg mener påstanden om at vi går i retning av et overvåkningssamfunn er «intellektuelt uredelig».
Både justisministeren, Høyres leder Erna Solberg, Aps Martin Kolberg og Politiforbundets Arne Johannessen mener det handler å veie personvern opp mot kriminalitetsbekjempelse.
Nei, det handler om å tilsidesette rettsstatens prinsipper.
Hvis Torbjørn Røe Isaksen, Nikolai Astrup, Sonja Sjøli, Svein Harberg og de andre i Høyres stortingsgruppe mener at saken kun handler om å tape en hvilken som helst avstemning i sin egen partiorganisasjon, da har de lite forstått.
En av de opprinnelige 11 holder fortsatt fanen høyt.
Civita-leder og Høyre-medlem Kristin Clemet er blant dem som påpeker at det finnes grenser for partilojalitet.
