Da Kristin Halvorsen holdt partilederens tale under SVs landsmøte idag, var hun frustrert over at partiet ikke får uttelling for sitt engasjement i asyl- og flyktningepolitikken. Forklaringen hennes er at hun møter «folk som tror at vår asylpolitikk er nærmest grenseløs.» ifølge Aftenposten. Men forklaringen er en annen.
SVs problem er at partiet forholder seg til fagbevegelsens frykt for konkurranse om arbeidskraft og press mot lønningene – og dermed hindrer nødvendig arbeidsinnvandring. I tillegg har partiet, som hun påpeker, blitt oppfattet som for snille i asylpolitikken. Når man kombinerer dette med en velferdsstat som knapt skal ha grenser, og ingen krav til hva nye borgere selv skal bidra med, får man et problem.
Liberaleren har tidligere påpekt at Norge ikke har riktig profil på innvandrings- og integreringspolitikken. Norge trenger mer arbeidsinnvandring, men har arbeidsinnvandringsstopp. Norge tar istedet imot dem som er vanskeligst å integrere; asylsøkere og flyktinger. Og begge deler er en politikk SV er med på.
Der liberalister vil at folk skal stå på egne ben, og ta ansvar for eget liv, har SV vært med på både å opprettholde og kreve utvidelse av en altfor genereøs velferdsstat.
I integeringspolitikken har SV altfor ofte dratt rasismekortet når andre har stilt krav til egeninnsats fra dem som skal bli integrert.
Kombinasjonen av denne politikken er eksplosiv, og det er på flere områder enn integreringspolitikken. Det gjelder behovet for arbeidskraft i f.eks helsesektoren – og dermed gjøre helsevesenet bedre istand til å løse sine oppgaver, det gjelder mer fleksible arbeidstidsordninger, det gjelder det høye norske lønnsnivået, det gjelder innvandreres mulighet til å komme i arbeid og bidra til velstandsøkning i eget land gjennom å sende penger hjem. Og her kunne man fortsatt. SV har altfor lenge stått for det motsatte av hva Norge trenger når det gjelder innvandring og integrering.
Liberaleren er for åpne grenser. Vi mener det er en menneskerett å søke arbeid der det er arbeid å finne, og det er en individuell rettighet å forhandle om prisen på egen arbeidskraft – og avtaler inngått i full frivillighet er en sak mellom partene alene.
SV burde følge Høyre og Venstre i å åpne for mer arbeidsinnvandring. SV burde bidra til å begrense velferdsstatens omfang, og øke det personlige ansvaret for eget liv. For å gjøre det første må SV frigjøre seg fra fagbevegelsen og Ap. Det er vanskelig nok. For å gjøre det andre må SV fjerne seg fra sin egen politikk og ideologi. Det er mye verre. Så å si umulig.
