Libya-opprøret kunne ikke bli som de ikkevoldelige omveltningene i nabolandene Tunisia og Egypt. Utenlandsk innblanding, slik FN-resolusjon 1973 åpner for, er full av dilemmaer. Og hva med Jemen, Bahrain, Syria, Saudi-Arabia og andre steder der protester foregår?
I Tunisia og Egypt var ikke regimene villige til å bruke militærmakt for å knuse opprøret. Eller: Militæret var ikke villige til å la seg bruke av det sivile maktapparatet. Til en viss grad har opprøret i begge land hatt innslag av avhoppere fra det sittende regimet – og/eller eksisterende opposisjonsgrupper som raskt kunne (eller kan) gå inn og bekle statsapparatets ulike poster.
Libya skiller seg markant ut fra det andre landene i regionen. Khaddafi har sittet ved makten i 42 år. Han har erklært Libya som en såkalt «massenes stat», og har et såkalt parlament – som er rent skuebrød. Det finnes ikke noe tradisjonelt maktapparat – ei heller organisasjoner eller grupper som kan utgjøre en troverdig opposisjon og/eller alternativ maktbase.
Khaddafi har satset på en blanding av Cæcars gamle divide et impera-taktikk mellom de ulike klanene i landet, og sin egen coctail av tolkning av islam, tolkning av sosialisme og blandet dette med pan-arabiske ideer (han erklærte i sin tid en union mellom Libya, Syria og Egypt – uten å ha spurt de to andre om de ville delta). Landet hadde først stor fremgang – og både utjevning og forbedring av levekår. Grunnet utenrikspolitiske eventyr (terror) med derpå følgende sanksjoner og straffetiltak stanset fremgangen opp i 1980- og 90-årene. Misnøye med regimet er blitt brutalt knust. Slik sett skiller ikke regimet seg fra andre diktaturer. «Massenes stat» har vist seg å være en effektiv måte å undertrykke opposisjon på.
Inspirert av at regimene i nabolandene falt så lett, spredte det seg raskt et opprør mot Khaddafi, spesielt i de de østlige delene av landet. Disse fikk hjelp både av avhoppere fra regimet, samt desertører fra militæret. Men opprøret fenget ikke hele landet, og Khaddafi viste snart vilje til å bruke brutal makt. Opprørerne er en uensartet samling folk. Misnøye gir som kjent ingen klar og alternativ kurs. De har i liten grad vist evne til å organisere seg, og langt mindre benytte avhoppede militære til å skape slagkraftig motstand. Selv om Khaddafis militære utstyr er avlegs, har det vist seg effektivt nok til nærmest å knuse opprørerne.
Inntil Khaddafi-lojale styrker nærmest stod på døren til opprørernes senter Bengazi ba de overmodig omverdenen om å holde seg unna. Khaddafi er ikke synderlig populær blant arabiske ledere, men det er heller ikke Vesten. Det er forståelig at opprørerne ikke ville ha hjelp utenfra – men de hadde kanskje håpet på arabisk solidaritet? En farlig tanke.
Arabiske ledere er forsiktige med alt som kan skape presedens internasjonalt, eller inspirere deres egne undertrykkede undersåtter. At den arabiske liga tilslutt godtok en flyforbudssone over Libya er egentlig utrolig. Men det passer seg kanskje dårlig å vende arabiske brødre ryggen når de bokstavelig talt sloss for livet. Også en slik manglende solidaritet kunne føre til at opposisjonsgrupper i andre arabiske land ble radikalisert og militarisert.
At Den arabiske liga så raskt efter at de militære aksjonene satte igang, nærmest unnsa seg sin tidligere støtte, er typisk. De tenker igjen på sin egen posisjon, og mindre på nedslaktede libyere. Vestlige bomber er om mulig mindre populært blant folk flest enn at brutale regimer slakter sine egne. Solidaritet på arabisk er å være mot den vestlige verden – ikke å hjelpe f.eks sine libyske brødre og søstre.
Den arabiske union tar sterk avstand fra angrepet på Libya. Ikke så rart, eftersom AU var Khaddafis idé. I motsetning til OAU (Organisasjonen for afrikansk enhet) er AU for militær innblanding. Dette har de gjort både på Komorene og i Darfur-regionen i Sudan. Det mangler imidlertid ikke på diktaturer i AU (som i Den arabiske liga), og et internasjonalt angrep for å beskytte sivile mot å bli slaktet ned av sine egne ledere kan skape en uheldig presedens for afrikanske diktaturer.
Libanon, et medlem av Den arabiske liga, var med på å utforme FN-resolusjon 1973, og andre arabiske land har varslet at de skal delta med styrker for å håndheve resolusjonen. At Den arabiske liga nå unndrar seg den støtte de tidligere gav, viser at typisk politisk tungetale. Man vegrer seg for ta konsekvensen av tidligere standpunkter. Men hvordan hadde Amr Moussa (mulig presidentkandidat i Egypt) sett for seg at flyforbudet skulle håndheves? Koalisjonen måtte ha skutt ned regimets fly. For å unngå å bli angrepet selv måtte også luftforsvarsanlegg uskadeliggjøres. I verste fall også kommandosentraler. Hvis Den arabiske Liga mener at flyforbudssonen skulle håndheves på noe annet vis enn militært, må de fortelle hvordan de vil gjøre det.
Både Den arabiske liga, Den afrikanske union og Libyas medlemsland har bevist sin impotens overfor opprøret i Libya. De har rett og slett ingen troverdighet i å beskytte undertrykkede innbyggere i arabiske og afrikanske land mot undertrykkere. Rett og slett for de de besluttende organer i disse organisasjonene består av nettopp undertrykkere.
Imidlertid er det mange problemer med det internasjonale samfunnets håndtering, og med de to FN-resolusjonene 1970 og 1973. Førstnevnte åpner for å straffeforfølge Khaddafi og hans støttespillere ved den internasjonale straffedomstolen – for forbrytelser mot menneskeheten. Dette er bra. Ingen diktator skal føle seg trygg for å bli stilt til ansvar for sine ugjerninger.
Problemet med slike FN-resolusjoner er at de viser både organisasjonens og vestlige demokratiers dobbeltmoral. Det er Vesten som de siste årene har ivret efter å slippe inn i Libya og bore efter olje. Det er vestlige land som har solgt regimet de våpnene som innbyggerne slaktes ned med. Det er vestlige land som holder andre arabiske diktaturer i live. Så hvorfor skal ikke den jevne araber tro at Vesten er ute efter oljen?
Samtidig som Khaddafi dreper sine undersåtter skjer det samme i Jemen, Bahrain (med USAs regionale hovedallierte Saudi-Arabia som pådriver), og i Syria. Gjør FN, Den arabiske liga eller toneangivende land i regionen noe som helst for å stanse dette? Svaret er naturligvis nei.
Selv om den internasjonale koalisjonen ødelegger Khaddafis flyvåpen og antiluftskyts vil han fortsatt ha overlegne bakkestyrker. Så hva skal man gjøre med dét? Khaddafi er en slu leder. Nå planlegger han en marsj av sivile mot Bengazi med olivengrener i hendene. Khaddafi kan fortsatt la bakkestyrker sloss mot de uorganiserte opprørerne – eller finne på andre måter å umuliggjøre vestlig luftbåren ståtte til opprørerne på.
Selv om FN-resolusjon 1973 ikke åpner for å fjerne regimet er det dette vestlige leder (og sikkert mange araber-ledere) ønsker. I en situasjon hvor Khaddafi står igjen med bakkestyrker mot uorganiserte opprørere må en eventuell støtte til opprørerne finne andre former. Enten ved at vestlige land bidrar med militær støtte på bakken, bomber bakkestyrkene til Khaddafi – eller at arabiske land bidrar med militær bistand. En langvarig borgerkrig i Libya kan bli resultatet. Kanskje med libyskstøttet terror mot mål i Vest-Europa og USA/Canada. Rett og slett en uholdbar situasjon. For å unngå større hat mot Vesten må kanskje Den arabiske liga viser at den kan bidra med noe mer enn ord og resolusjoner. Uansett kan et todelt Libya føre til langvarig krigstilstand.
Muslimer og arabere har dårlige erfaringer med vestlig «bistand» i form av militære operasjoner. I Afghanistan, i Irak, unnfallenheten i Bosnia i 1995 – og nå kommer Libya (samtidig som USA støtter andre diktaturer i regionen – der folket nå protesterer mot makthaverne). Selv om AU nå støtter innblanding i et lands «indre anliggender» er det knapt noen som har troverdighet i å hevde at de forsvarer menneskerettighetene mot overgrep – uansett hvilken makthaver som krenker dem.
Enten det gjelder Latin-Amerika, Folkerepublikken China, Nord-Korea, Burma eller arabiske land, så sitter makthaverne stort sett trygt. Olje og geopolitiske hensyn sikrer udemokratiske makthaveres styre og at menneskerettighetene krenkes kontinuerlig. Frankrike ville hjelpe Tunisias mangeårige diktator mot folkeopprøret tidligere iår, men går nå i spissen for å velte Khaddafi. Hvor troverdig er dét? Naturligvis er det egoet til den franske presidenten som skal smøres.
Oppsummert: Hverken FNs sikkerhetsråd eller pådriverne Storbritannia og Frankrike vet hvilke grupperinger man beskytter «på bakken» i Libya. Det finnes intet avklart mål – ute over å beskytte sivile. Men gjelder dette også sivile når opprørerne går i angrep? Det finnes ingen alternativ plan for hvorledes Den arabiske liga og Den arabiske union skal brukes overfor regimet i Libya – ei heller for å knytte førstnevnte tettere opp til den forpliktende 1973-resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd.
Tatt i betraktning dét hat som allerede er i omløp mot Vesten, de mange arabiske (og andre) diktaturer Vesten (stilltiende) har støttet og fortsatt støtter, spørs det om det militære angrepet på Libya er særlig klokt.
Idealer om grunnleggende menneskerettigheter er vakkert, og Liberaleren vil gjerne holde det i hevd. Men i den virkelige verden er det annerledes. Uten troverdighet eller alternative planer for raskt å oppnå et regimeskifte kan det virke som om Vesten nok en gang er iferd med å skyte seg selv i foten. Å rote seg bort i en arabisk heksegryte av diktaturer – med folkelig mistro til vestlige motiver, og erfaring med vestlig realpolitikk friskt i minne – spørs det om man heller skulle latt være.
