Hvis du er glad i Senterpartiet er det bare å åpne alle kanaler. Denne helgen samles SP til landsmøte i Hell utenfor Trondhjem. Landsmøtet blir en kroning av partiets «coming man» Ola Borten Moe. Så folk får annet å tenke på enn partilederens armbånd og partiets juks med pengestøtte.
Borten Moe lå an til å bli en potensiell Lundteigen; en pest og en plage på utsiden av det etablerte sentrum i partiet – vel å merke på motsatt fløy av den reaksjonære representanten fra Vestfossen.
Borten Moe tok Navarsete på sengen
Det var før partiets bastion i Landbruksdepartementet, Lars Peder Brekk varslet at han ikke ville ta gjenvalg som nestleder. I det som flere kommentatorer i msm påstår var et planlagt kupp kom det i romjulen/nyttårshelgen høylydte rop fra lokale og regionale kommandoposter i partiapparatet, med ønske om Borten Moe som ny nestleder. Og Borten Moe var ikke vond å be.
Stoltenberg har muligens lært et og annet av sin læremoder Gro om å ta kritikerne inn i varmen og derefter omvende dem til den rette lære. For Navarsete var det nok et valg mellom pest og kolera. Om Borten Moe skulle bli nestleder ville han forventes å reise rundt å oppildne partiapparatet. Og dermed få mulighet til å bygge en sterkere maktbase. Ved å ta ham inn i regjeringen blir han opptatt av fagspørsmål i sitt departement – og samtidig bundet sterkere til den rødgrønne regjeringsmasten. Dermed ble Borten Moe først statsråd, og så nestleder. Slik det i sin tid skjedde med Gro Harlem Brundtland. Uten sammenligning forøvrig.
Lundteigens navn var en tid nevnt i nestlederkabalen, og selv var han ikke uvillig. Men nå ønsker han ikke å være med i spekulasjonene lenger. Han vil heller ha oppmerksomhet om sakene han vil ta opp på landsmøtet enn fokus på personkabal, ifølge Nationen.
Stillestående distrikter
Det hevdes at SP har den mest troverdige distriktspolitikken, ifølge undersøkelser blant velgerne. Samtidig klarer ikke partiet å fri seg fra velgernes oppfatning av at SP først og fremst (fortsatt) er et bondeparti. De to sakene henger nok sammen.
Partiets distriktspolitikk handler om primærnæringene. Hedersord om at gründere skal gis muligheter handler også om primærnæringene. I løpet av hundre år har Norge heldigvis klart å modernisere landbruket slik at langt færre produserer mer mat enn tidligere. Men denne virkeligheten er det vanskelig for SP å ta inn over seg. Til tross for at Norge har den dyreste maten i Europa og de høyeste subsidiene må mange bønder jobbe ved siden av gårsdriften. Sannsynligvis er forklaringen at det fortsatt er for mange bønder i Norge.
I over 50 år har Norge hatt en distriktspolitikk for å motvirke sentralisering, altså hindre folk i å foreta frie valg om å flytte inn til byene og søke lykken der. Politikken har vært mislykket. Det merkes på bl.a boligprisene i og rundt de store byene.
Overføringssystemet tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til at folk flytter fra distriktene og inn til sentrale strøk. Kommunene folk flytter fra får ekstra penger som kompensasjon for fraflyttingen, slik at det skattefinansierte servicetilbudet kan opprettholdes. Mens kommunene folk flytter til ikke får øket rammene sine – slik at tilbudet der skal betjene flere – uten at dette reflekteres i budsjettene. SP er ikke alene ansvarlig for denne håpløse politikken, men de er en viktig bremsekloss mot endringer. Så neste gang du i sentrale strøk er misfornøyd med helsetilbud, kvaliteten på skolen eller i barnehavene ungene dine er i, veistandarden på veiene du står i rushtidskø – eller mens du blir ranet av lommetyver i trengselen på kollektivtrafikken – kan du skjenke SP en (u)vennlig tanke.
At SP sloss for fraktutjevningsordninger, kontantstøtte, opprettholdelse av sykehus i distriktene etc er naturlig. De jobber for velgerne sine der velgerne er.
Det er ikke størrelsen som teller
og SP har derfor langt større innflydelse enn antallet stortingsrepresentanter skulle tilsi. Slik er nå politikkens vesen. Verre er det at valgsystemet er konstruert slik at det gir SP flere stortingsrepresentanter enn de burde hatt. Valgsystemet i Norge er basert på folketall – og areal. Et fylke som Finnmark har dobbelt så mange stortingsrepresentanter som en mer matematisk korrekt fordeling ville gitt. Slik er det med flere av fylkene (valgkretsene) i distriktene. Og det er der SP står sterkest. Det er altså lettere å få inn representanter på Stortinget i de fylkene SP står sterkest.
Skadeskutt parti
SP har vært gjennom en tøff tid. Forrige partileder, Åslaug Haga måtte trekke seg for å ha brutt regelverket hun som kommunalminister var satt til å forvalte (byggetilladelser etc). Hun skrev en roman som var en dårlig skjult kritikk av Jens Stoltenbergs lederstil.
Dagens leder Liv Signe Navarsete måtte håndtere flere problematiske saker; ulovlig pengestøtte iht. loven om finansiering av partistøtte, og gaver som ikke ble innberettet til myndighetene for beskatning. Samtidig om bråket rundt monstermaster i Hardanger og sykehusstrid i Møre og Romsdal.
Trøsten får være at med valget av Borten Moe som nestleder, og et forestående lokalvalg vil SP kunne samles rundt fokus på politikk og kampen for å beholde lokale maktposisjoner. SP er minst like gode til å forhandle seg til ordførerverv lokalt, og er derfor ekstremt synlige i lokale media når kampen mot «Oslo-dominansen» skal artikuleres. At SP også sitter i maktposisjon i Oslo er mindre viktig. Partiet har lang trening i å tale med to tunger. De rir flere hester samtidig (de er jo av bondeslekt!) og har på forunderlig vis klart å unngå å forskreve seg.
I forrige periode kunne SP øse milliarder over kommuner og fylkeskommuner, og dermed stanse prioriteringsdebatter og omstilling lokalt. Efter finanskrisen kunne SPs konservative tvilling SV overlate finansdepartementet og upopulære innstramninger til Ap. Slik kan de to partiene igjen spille høyt på motstand mot (sine egne i) Oslo-styringen av landet.
Vi som ønsker mindre makt til SP på alle plan kan håpe at det finnes nok av villstyringer i landsmøtesalen til å hindre landsmøtet til å se ut som et velfrisert heste-show. La hestene bites i den tomme krybben!
