Idag er det 100 år siden Kvinnedagen ble markert første gang. Er det efter hundre år og en rekke reformer initiert i lovform mulig å komme frem til en felles mellommenneskelig plattform som grunnlag for å fremme likestilling?
Liberaleren har i mange år skrevet om kvinners rettigheter i forbindelse med kvinnedagen. Selv har jeg fått på pukkelen for å erklære meg både som liberalist – og feminist. I rettferdighetens navn skal det nevnes at vi også har fokusert på som individ, og ikke først og fremst på grunn av kjønn.
For meg er feminisme å sloss for lite rettigheter – og mot diskriminering – basert på kjønn. Mann skal ikke tjene mindre, eller være utelukket fra visse yrker, fordi man er kvinne. Man skal ikke kvoteres inn i posisjoner – fordi man er kvinne.
Som liberalist er det naturlig å slå et slag for individualismen fremfor gruppetenkningen. Hvis flere fokuserer på individualisme vil verden bli et bedre sted å være. Søken efter lykke er en naturlig rettighet for mennesket. Og kan også i moderne språkdrakt defineres som retten til å realisere seg selv – sine evner, visjoner, håp og drømmer.
Har likestillingen gått for langt – eller kommet for kort?
Det er blitt typisk blant en del menn å hevde at likestillingen har gått for langt, fordi kvinners deltagelse i yrkeslivet anses som en selvfølge, fordi kvinner krever at menn skal yte sin del av husarbeidet etc. I så tilfelle vil jeg være uenig.
Det er også dem som hevder at likestillingen er kommet for kort, for eksempel når kvinner tjener mindre enn menn, og forskjellen kun kan forklares med kjønn. Eller fordi kvinner blir utsatt for vold i hjemmet. Og når kvinner vurderes som mer naturlige omsorgspersoner enn menn i barnefordelingssaker ved samlivsbrudd. Isåfall vil jeg være enig.
Samtidig er det ikke slik at alle utfordringer kan løses gjennom lovvedtak og tvang alene. Individene må ville likestilling og likebehandling. Man må reagere mot urettferdighet som blir andre til del, uten å rope på staten.
Definisjonsmakten i likestillingsdebatten
Venstresiden har lenge hatt definisjonsmakten i likestillingsdebatten. Og har valgt å mistenkeliggjøre alle som hevder å kjempe for likestilling (og kalle seg feminister), uten å være enig i venstresidens paroler og kampsaker. At høyresiden skal kunne kjempe for likestilling er foraktelig blitt stemplet som «Frogner-feminisme».
Det er ikke engang åpenbart at man er enige om målene når det gjelder likestilling. For venstresiden er det selvstendige mål at alle kvinner skal gå ut i yrkeslivet, at menn skal ta sin del av foreldrepermisjonen, og at ungene skal gå i barnehave så tidlig som mulig. Høyresiden vil si ja både til kvinners yrkesdeltagelse, menns samvær med og omsorg for egne barn – men samtidig si at det må være opp til den enkelte familie å organisere sitt liv slik det passer dem – og at dette også har konsekvens når det gjelder barnehave eller andre løsninger. Venstresidens svar vil være at høyresiden dermed ikke egentlig er opptatt av likestilling.
Høyresidens feminisme
viser at venstresiden har vunnet kampen om dagsorden. Høyresiden aksepterer at kampen for at kvinners kår og virkelighet er et debatttema og en kampsak. De er bare ikke enige i virkemidlene. Folk på høyresiden ler like mye av reaksjonære menn (og kvinner) som folk på venstresiden. I dagens Klassekampen konstateres det at FrPs leder Siv Jensen i sin kamp for muslimske kvinners rettigheter har adoptert mye av venstresidens begrepsapparat og retorikk. Fordi kampsaken passer inn i FrPs politiske dagsorden.
Når høyresiden ikke kan gå i venstresidens 08.mars-tog er det fordi virkemidlene oppleves som fremmede rent ideologisk. Alle er for likestilling, men å være feminist oppfattes av mange som å plassere seg til venstre politisk, eller akseptere en foreldet politisk kampstruktur.
Ikke alle er enige i at høyresidens feminisme kun handler om valgfrihet til å holde på tidligere tiders kjønnsroller og arbeidsfordeling. Anne Bitsch’ bidrag i Minervas temautgave om feminisme (i salg nå) er idag publisert i Dagsavisen. Hun mener at borgerlige forkjempere for likestilling, som Mary Wollstonecraft, ikke ville delt kampsakene til dagens borgerlige feminister. Men det kan jo være fordi mye av de sakene Wollstonecraft kjempet for er gjennomført?
Et individualistisk manifest for likestilling
må være mulig å få til. Der målet er at den enkelte skal betraktes, behandles, vurderes – og respekteres – som person – og ikke ut fra sitt kjønn.
La meg prøve å sammenfatte noen kampsaker på den likestillingspolitiske dagsorden:
– Lønnsdannelse skal være individuell. Lønn skal fastsettes i avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstager basert på kompetanse (utdannelse og erfaring), innsats og resultater. Uavhengig av kjønn
– Vold er en krenkelse av individets autonomi og er uakseptabelt, uansett. En av statens hovedoppgaver er å beskytte individets rettigheter mot krenkelse. Politiet må derfor sikres ressurser til bekjempelse av vold på alle arenaer.
– Vold er ikke svaret på problemer. Vold er problemet. Dette bør være en naturlig del av oppdragelsen – uavhengig av barnets kjønn.
– Forhold inngått i frivillighet mellom voksne skal respekteres. Uavhengig av kjønn, legning eller religiøs eller etnisk tilhørighet. Å tvinge barn og/eller ungdom til ekteskap eller samliv er å berøve dem deres fremtidige valgfrihet av samlivspartner som voksne.
– Omsorg for barn er ikke kjønns- eller legningsavhengig. At menn tar ansvar og viser omsorg for egne og andres barn bør derfor betraktes som like naturlig som at kvinner gjør det. Også ved barnefordeling i forbindelse med samlivsbrudd.
– Ingen yrker bør betraktes som mer naturlig for det ene kjønn enn det annet. Søken efter lykke er en naturlig rettighet for mennesket. Og kan også i moderne språkdrakt defineres som retten til å realisere seg selv – sine evner, visjoner, håp og drømmer. Om man velger en betalt yrkeskarriere eller tar ansvar for hjem og barn bør betraktes som et frivillig valg – og ikke resultere i fordømmelse eller forakt.
– Det trengs flere som engasjerer seg. Både i politikken, i arbeidslivet og ellers. Bare ved å engasjere seg kan man få satt ut i livet de mål og ønsker man har. Hvis man overlater engasjementet til andre, vil andres ideer vinne over dine egne.
Denne listen kan gjøres lengre, og jeg er åpen for nye punkter. Det alle burde kunne være enige om er at ingen fordi man er kvinne skal måtte aksepter tvangsgifte, kjønnslemlestelse, lavere lønn, forventninger om å være hjemme med barn,
Andre om 08.mars og Kvinnedagen:
Torbjørn Røe Isaksen om inspirerende kvinner
Les mer om Clara Zetkin, initiativtager til Kvinnedagen
