Høyre-leder Erna Solberg fyller 50 og har begått en bok med den innsmigrende tittelen «Mennesker – ikke milliarder». Der skriver hun om demokratiutfordringer, blant annet at partier som representerer et mindretallssyn i saker får vetorett når politikken utformes.
Jeg understrekter innledningsvis at jeg ikke har lest boken (men tar gjerne imot et anmeldereksemplar). Jeg baserer denne artikkelen på oppslag i mediene (bl.a «Politisk kvarter»), og hva andre bloggere har skrevet.
Det er bra at partiledere skriver bøker, og (be)viser at de kan presentere resonnementer som går over mer enn to setninger, og at de kan se en sak fra flere sider.
Det er bra at Erna Solberg skriver om utfordringer for demokratiet. Men da jeg hørte henne på Politisk Kvartér snakke om det som et demokratisk problem at partier som ikke representerer flertallsviljen kan oppnå vetorett, da mistenker jeg at hun gir statsminister Jens Stoltenberg en håndsrekning i en sak begge er enige om (oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen), og ber til gjengjeld om støtte til å avvise flere av sakene FrP vil ha gjennomslag for når de to partiene forhandler om regjeringsplattformen efter 2013-valget.
Kort sagt mener Erna Solberg at i viktige saker så bør ikke partier som representerer et mindretallsstandpunkt få så stor innflydelse at de blokkerer flertallsviljen. Konkret nevnte hun altså oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Hun kunne også nevnt EU, men gjorde det klokelig ikke.
Hun kunne også sagt det på en annen måte; i saker der Høyre og Ap er enige representerer de et flertall av folket. Da bør de to sammen sørge for at disse standpunktene settes ut i livet som vedtatt politikk i Stortinget. I realiteten åpner dette for at det i fortsettelsen enten blir mindretallsregjeringer av Høyre eller Ap, eller at de andre partiene som deltar i koalisjonsregjering ikke kan regne med å få gjennomslag for saker som for dem er viktige, men der H eller Ap er uenige med dem.
Gunnar Stavrum skrev for noen dager siden på sin blogg at regjeringen rystes av «mindretallstyranniet». Sistnevnte begrep var et sitat fra en Ap-politiker: «»- Her må vi sette hardt mot hardt. Vi kan ikke være med på dette mindretallstyranniet lenger! folk begynner å bli drittlei vern og det SV står for», sier stortingsrepresentant Tor Arne Strøm (Ap) fra Nordland til Dagsavisen.»
De som husker en uke tilbake vil minnes et gryende opprør i Ap langs hele kysten mot SV og SPs standpunkt mot både konsekvensutredning og oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Jeg begynte på en kommentar (som aldri ble publisert), om at nå ville statsministeren måtte belære sine egne om at begreper som regjeringssamarbeid og kompromiss hører sammen, men at overkjøring ikke gjør det. De var bra at jeg ventet, for Solbergs bok og uttalelser gir grunnlag for å reflektere litt mer over hva som er på gang.
Tidligere Høyre-statsråd og nå Civita-leder Kristin Clemet erklærer på sin blogg idag at hun er helt enig med Erna Solberg. Du kan lese bloggposten «Ekstrem innflytelse» her. Clemet nevner også oljeboring i nord, men kommer inn på hva som er Erna Solbergs spesielle utfordring; at potensiell fremtidig regjeringspartner FrP er nærmere tre ganger så stor som Aps regjeringspartner SV.
For Erna Solberg vil naturligvis ikke bare signalisere at hun og Høyre vil hjelpe Jens Stoltenberg og Ap med å få gjennomført deres felles standpunkt (om oljeboring – denne gang), men også følgende: Hun vil rette en advarende pekefinger mot FrP, slik at partiet ikke står for hardt på egne særstandpunkter i forhandlingene efter valget i 2013, og hun ber Jens om hjelp til å skaffe flertall om saker de to partiene er enige om (hvis FrP slår seg helt vrange). Slike saker kan være EU og handlingsregelen for bruk av oljepenger, bare for å nevne de helt åpenbare.
Liberalisten og Minerva-medarbeideren Jan Arild Snoen beskrev i samme Politisk Kvartér-sendingen Erna Solberg som en «doer», og ikke en visjonær politiker. Hun var en typisk borgerlig «små skritts»-politiker. Ingen stormende, visjonær radikaler av Thatcher-type. Nærmere en Angela Merkel.
Sannsynligvis står Erna og Jens godt til hverandre, som pragmatiske ikke-ideologer. Men signalene fra Solberg er problematiske. To partier som tilsammen representer mellom 50 og 60% av velgerne skal styre «i sentrum», og dermed holde radikale reformønsker unna. Det skal være de små skritt i sentrum som skal styre. Stabilitet fremfor radikale endringer. En politikk håndsydd for å efterleve handlingsregelen.
Kristin Clemet er inne på noe viktig i sin bloggpost; at ikke bare SV og FrP er har særstandpunkter som få andre deler, men også KrF og SP på sine områder. Både Høyre og Ap har fått merke hva koalisjonsregjeringer fører til. Ap må slite med SP og SVs konservative holdninger når det gjelder distriktspolitikken. Kombinasjonen av grønne verneholdninger og distriktspolitisk konservatisme hindrer nyskapning og vekst i distriktene. Ap sliter ikke bare med sine partnere i EU-saken men alt som gjelder privat næringsliv. De to partiene er også mer dogmatiske enn Ap når det gjelder synet på statsdrift og konkurranseutsetting. Høyre (og Venstre) kunne nok fått til større endringer i skattesystemet med FrPs hjelp, men KrF er livredde for alt som smaker av omfattende endringer. KrF forhindret i fire år en legningsnøyral ekteskapslov (som alle andre enn FrP og KrF var for).
Problemet for Erna Solberg er at hun risikerer å måtte forhandle med et FrP som har 20 – 20% oppslutning, mens SV og SP hadde 14 – 16% tilsammen. Vektinge av Hs og Aps samarbeidspartnere i de to regjeringsalternativer er nokså forskjellig. Og tyngden fra velgerne er det man har med seg inn i forhandlingene. FrP vil nokså sikkert stå langt sterkere i 2013 enn SV/SP gjorde både i 2005 og 2009 (hhv. 14,3 og 12,4%).
Å avvise FrP-saker i 2013-forhandlingene med at «bare» 20 – 20% støtter dem, er intet sjakktrekk. For det første vil partiets standpunkter ofte ha støtte langt inn i Høyre. For det andre vil Ernas alternativ være en svak mindretallsregjering av Høyre alene, eller med de to sentrumspartiene. Et vraket FrP vil være som en såret tiger i bur. Buret er i dette tilfellet Stortinget. Hvis alternativet er en mindretallsregjering av Høyre som baserer seg på støtte fra Ap, vil dette være en gavepakke til FrP. I tidligere tider var «storkoalisjonen HAp» et begrep FrP brukte ofte. Og hvorfor skulle Ap gå i opposisjon for å støtte «erkefienden» Høyre, når skremmebildet Stoltenberg har brukt i flere år er en blå-blå koalisjon? Da vil snarere en mindretallsregjering av Ap som henter støtte fra Høyre og eller mellompartiene være mer stabil og mer i Aps interesse.
Hvis Erna Solberg skal starte den lange marsjen mot 2013-valget med å skremme FrP fra å tro at de får gjennomslag for partiets viktigste saker (Solberg må ikke tro at FrP gir opp utenlandsbudsjett, kamp mot oljeregelen, og mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk uten videre!), gjør hun en fatal bommert. Da vil det bli en knallhard kamp mellom Høyre og FrP frem mot 2013 om hvem av dem som kan samle størst velgermessig tyngde bak sin partifane. En ikke-sosialistisk valgseier i 2009 ble forpurret av en ødeleggende (men reell) krangel om hvem som skulle være med i regjeringssamarbeid. Høyre og FrP trenger hverandre for å skape flertall sammen i 2013. Det beste for de to partiene er å unngå et eller flere sentrumspartier i vippeposisjon. Men da kan ikke Erna Solberg starte sin femtiårsfeiring med å slippe storsleggen på Siv Jensens tær.
I et land med så mange partier som Norge har i parlamentet er koalisjoner og kompromisser uunngåelige. Forskjellene mellom partiene er små nok som de er. Velgerne er frustrerte over at det ikke finnes større forskjeller mellom alternativene i norsk politikk – og at det ikke finnes handlekraft nok til å få gjennomført nødvendige reformer. Hvis Erna Solberg og Jens Stoltenberg skal slipe vekk de få forskjellene som er igjen, og hugge over de konfliktlinjene som går tvers gjennom hovedalternativene i norsk politikk, kan de to like gjerne gå til valg på storkoalisjon som regjeringsalternativ med én gang kommune- og fylkestingsvalget er over i september.
For Ap har den rødgrønne regjeringen vært en suksess. Partiet har vist at det klarer å samarbeide (tross alle påstander om arroganse etc), og bli gjenvalgt. At det største partiet spiser sine små samarbeidspartnere skal ingen undres over. Høyres partnere har opplevet det samme. Hvis Jens Stoltenberg lar seg friste av Ernas agn – og forrige ukes gryende opprør i Aps lavere rekker tyder på at mange vil dytte ham inn i Ernas favn – vil Ap slite med noensinne å finne nye samarbeidspartnere. Kanskje blir da Høyre Aps eneste alternativ.
Vi som er for klare alternativer bør kreve klare svar – ikke mer sentrumskonsensus. Da blir Norge, som tidligere statsminister Oddvar Nordli brukte som bilde på en annen situasjon, sittende i en robåt «midtfjords i møkk – uten årer.»
