Direktør for det kriminalitetsforebyggende råd (Kråd), Erik Nadheim mente i Aftenposten at han aldri fikk sjansen til å diskutere personvern da han var en av søkerne til stillingen som direktør for Datatilsynet. Liberaleren tar ham på ordet, og inviterer til debatt om personvern.
Det var Vampus som i forbindelse med Nadheims søknad fant frem en artikkel han hadde skrevet i Kråds magasin Fokus i 2007. Artikkelen hadde tittelen «Storebror har fått et ufortjent dårlig rykte». Skal man forstå Nadheims syn på personvern bør artikkelen leses i sin helhet, og du kan gjøre det her.
I denne artikkelen vil jeg fokusere på hvorfor jeg som liberalist mener at personvern er en helt grunnleggende verdi i et fritt samfunn. I motsetning til Nadheim, som i nevnte artikkel skriver:
«Etter mitt syn representerer personvernet en interesse, som må veies mot andre interesser. Det bør på ingen måte være gitt at personvernet skal vinne, i hvert fall ikke alltid. Ikke minst hensynet til det offentlige – til fellesskapet – bør etter mitt syn tillegges større vekt enn i dag.»
Nadheims standpunkter
er det verdt å ta en kikk på aller først. La meg derfor ta med noen sitater fra innlegget han skrev i Fokus i 2007.
Nadheim skriver at personvern er et vanskelig begrep å definere, men som likevel brukes i styringen av samfunnet:
«Det bekymringsfulle er at den praktiske anvendelsen av dette udefinerte begrepet stadig brukes i den offentlige debatt, og – hva verre er – i det offentliges styring av vårt samfunn. Dette har, etter mitt skjønn, fått negative konsekvenser for trygghet, ro og orden og mulighetene for å drive kriminalitetsforebyggende arbeid.»
Jeg skal likevel være enig med Nadheim i at når mennesker søker sammen og etablerer samfunn (som han kaller det, jeg ville kalt det stat), så er det for å skape trygghet:
«Helt fra første gang mennesket flokket seg sammen og etablerte samfunn, har det sentrale vært vernet av de personene som samfunnet består av. Våre forfedre søkte samfunnsfellesskap til trygghet mot ytre fiender, mot sult, nød, ville dyr og røvere.»
Betyr behovet for trygghet at man skal ofre sin personlige integritet på veien? Ja, ifølge Nadheim:
«Intet samfunn kan etablere slik trygghet uten å måtte innskrenke friheten til den enkelte. Vi kjøper trygghet og sivilisasjon, mot å gi avkall på noe av vår personlige integritet. I alle samfunn må hensyn til fellesskapet avveies mot hensynet til enkeltindividets personlige integritet. Denne avveiningen er ofte meget vanskelig, og den er klart politisk.»
I innlegget kommer Nadheim med en rekke konkrete eksempler der han mener at samfunnets behov for beskyttelse klart taler for å tilsidesette personvernhensyn. Avslutningsvis i innlegget påpeker han at synet som presenteres er hans eget, og ikke KRÅDs. Men, likevel:
«Interessant er det imidlertid at regjeringen oppnevnte en personvernkommisjon i slutten av mai som skal levere en utredning i løpet av 2008. Kommisjonen ledes av Kjellbjørg Lunde – som også er KRÅDs leder. Vi kan derfor håpe på en sluttrapport hvor kriminalitetsforebyggingen veies opp mot det såkalte personvernet.»
Det bør være kjent for Liberalerens lesere at Personvernkommisjonen anbefalte at Stortinget sier nei til at EUs datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov.
La meg så gå over til å forklare hvorfor personvernet i et fritt samfunn er mer enn en interesse som skal avveies mot andre forhold.
Den eneste legitime grunn for statens eksistens; beskyttelse
Som liberalist mener jeg at mennesket har medfødte rettigheter. Mennesker med sine rettigheter eksisterer før staten. Staten er en organisasjon opprettet for å beskytte rettighetene.
Mange vil sikkert fnyse av dette, og henvise til geografiske grenser, den utvikling som har vært opp gjennom historien, etc. Og jeg er enig i at mange av de statene som eksisterer idag har sin opprinnelse i geografi, etnisitet, eller en spesiell historisk utvikling.
Men, som liberalist er det min oppfatning at den eneste legitime grunn for at staten skal eksistere som organisasjon er at den beskytter individets naturgitte rettigheter.
Da kan det jo se ut som om Erik Nadheim og jeg er enige, da. Men så enkelt er det ikke. For mitt statsideal ser nok annerledes ut enn den staten Nadheim vil ha. Forskjellen består i hvilket samfunnsideal jeg som liberalist har.
Jeg mener at menneskets rettigheter er ukrenkelige. Når mennesker oppretter staten for å beskytte rettighetene. Og da er det ikke bare andre enkeltmennesker eller sammenslutninger av disse som kan krenke rettighetene mine. Den største faren ligger i staten selv. En stat som får andre oppgaver, eller der makthaverne selv begynner å definere hva oppgavene er, har mistet sin legitimitet.
En stat efter liberalistisk definisjon skal ha begrenset makt og myndighet. Det skal altså defineres grenser for statens makt. Det skal eksistere balanse mellom statsmaktene. Rettsstatsprinsippene skal ligge til grunn for rettsvesenets og politiets arbeid. Det skal være ytringsfrihet og religionsfrihet. Individet har bare avgitt en begrenset del av sin autonomi til denne statsmakten.
Individets autonomi
er sentralt innen liberalisme. Et menneske som avgir deler av sin selvbestemmelsesrett til en organisasjon som staten, må kunne være trygg på at grensene for hva hun eller han har gitt fra seg, respekteres. Hvis ikke, må selvbestemmelsesretten taes tilbake.
Retten til å styre sitt eget liv innebærer også retten til å sette opp et stoppskilt og markere hvor grensene går for hvilken informasjon man frivillig skal gi fra seg om seg selv. Hvis man bryter statens lover er situasjonen selvsagt en annen. Da har man brutt sin del av kontrakten med staten og med sine medborgere. Men selv da finnes det prinsipper som skal overholdes (rettsstaten) for hvordan staten og medborgerne skal forholde seg til en som mistenkes for ha brutt nevnte kontrakt.
Kriminalitetsbekjempelse – hensikten helliger ikke middelet
Det oppstår naturligvis en konfliktsituasjon når organisasjonen du har inngått en kontrakt med, skal beskytte rettighetene dine. Hvor skal grensen gå? Rettstatsprinsippene er en god pekepinn. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det er den som anklager som skal bevise din skyld. Det er ikke du som skal bevise din uskyld. Bevis på eventuell skyld skal samles inn på en korrekt måte. Du har rett til å vite hva du er anklaget for, hvem som anklager deg, og hvilke bevis som finnes. Og du har rett til å forsvare deg åpent.
Selv når staten hevder å handle i din interesse, skal du være ytterst skeptisk. Det er ikke slik at en (påstått) god hensikt gir blankofullmakt til å bruke de virkemidler staten finner mest hensiktsmessig. For hvert virkemiddel skal kontrollspørsmål stilles: Bryter dette med prinsippene for organisering av denne staten? Bryter det med verdiene? Krenkes borgernes autonomi? I mange tilfeller vil svaret være at «dette virkemiddelet kan vi ikke bruke, for det strider mot verdiene samfunnet er grunnlagt på».
I eksemplene Nadheim bruker i sitt innlegg i magasinet Fokus holder Nadheim opp gode resultater (kriminalitetsbekjempelse) og spør om ikke resultatet tilsier at man skal bruke andre virkemidler enn de man idag har til rådighet. Mitt svar på dette er nei. For selv om kriminelle arresteres og forbrytelser forhindres eller oppklares kan det foreligge andre konsekvenser, som først viser seg på lang sikt og i sum. Og konsekvensen er som regel at individet mister mer av sin autonomi enn hva forutsetningen var.
Det er når man holder opp hensikt og åpenbart resultat – uten å stille de nødvendige kontrollspørsmål – at man er på ville veier. Folk og bevegelser som fremstiller staten som individets beste venn beveger seg ut på farlige veier. Staten er ikke din beste venn, men et nødvendig onde. Et onde du må benytte deg av for å beskytte dine rettigheter. Ideelt sett burde du klart deg uten staten.
Ytringsfrihet og kildevern
Hvis staten skal ha begrenset makt, og de blant oss som vi velger til forvalte statens makt for en begrenset periode, må du og jeg har mulighet til å si ifra når vi mener at noe er kritikkverdig. Ytringsfriheten er medfødt, fra det nyfødte barnets første skrik. Retten til å ytre seg fritt er blant de rettigheter statsmakten skal beskytte mot krenkelser.
Ytringsfriheten innebærer også ytringer som ikke kringkastes for all verden, men som hviskes frem i fortrolighet. Det kan være kommunikasjon med din advokat eller lege, og det kan være at du vil varsle noen om kritikkverdige forhold, men uten å stå åpent frem. Det er din rett. Akkurat som det er en kritisk presses rett å rette søkelys og lupe på utøvelse av statens makt og statsmaktens forvaltning av den autonomi du har avgitt. Jo mer makt staten har (og under dagens sosialdemokratiske regime er den stor!), jo viktigere er din rett til å ytre deg, og medias rett til å ta imot konfidensielle tips.
Bruk av ytringsfrihet, uansett i hvilken sammenheng og under hvilke forhold, skal ligge utenfor statsmaktens kontroll. Idag står Norge på nippet til å innføre nye lover, som vil endre grunnleggende på ytringsfrihetens kår. Å beskytte ytringsfrihet handler også om personvern.
Friheten er ikke vunnet, den må vinnes hver dag
De ideene og dét grunnsynet jeg bekjenner meg til, dukket opp i hundreåret før den amerikanske og franske revolusjonen. Ideene ble fra første stund både bekjempet – og misbrukt.
De som utviklet ideeene forkastet privilegiesamfunnet, tyranniets og vilkårlighetens samfunn. De ville finne prinsippene som kunne begrunne en legitim statsmakt, som både garanterte borgerne rettigheter og gjorde alle frie ved å gjøre dem like i rettigheter.
De ideene jeg skisserte innledningsvis ble bekjempet av de priviligerte i samfunnet. De måtte gi fra seg noen privilegier, og erkjenne individene enkelte rettigheter. Gradvis er dette utvidet dithen at flere mennesker idag er friere enn noensinne i menneskehetens historie. Ihvertfall så lenge organisert statsmakt har eksistert.
Ideene ble også misbrukt. Enkelte krefter ønsket å kvitte seg med det gamle utgangspunktet for statsmakt, men uten å skape begrensninger i den nye statsmakten. Staten skulle ikke bare beskytte rettigheter, men også garantere mat, klær, tak over hodet – og efterhvert også lykke. Mellomtingen mellom det gamle privilegiesamfunnet og det totale diktaturet ble et samfunn som garanterer en viss frihet, men som hele tiden gjennomfører begrensning i den samme friheten – med påstått gode hensikter.
Det er disse hensiktene Nadheim forsøker å vise til når han (korrekt nok) påpeker at statens oppgave er kriminalitetsbekjempelse (som et ledd i beskyttelsen av rettighetene dine).
En slik blandingsstat kan godt kalles sosialdemokrati. Men også konservative kan gå inn for begrensninger i individets autonomi, ut fra en idé om at et større hele enn individet vil nyte godt av akkurat disse begrensningene.
Å innføre nye skatter og avgifter, eller nye reguleringer av ditt og mitt liv oppfattes som en selvfølge av dagens politikere. Den offentlige debatt om slike frihetsbegrensende tiltak er langt unna idealet; at man stiller spørsmål ved om akkurat dette tiltaket vil føre til begrensninger i individets autonomi.
Den individuelle frihet som trådte inn som tema på den politiske arena i 1776 og 1789 er fortsatt ingen selvfølge. Mange folkevalgte (og andre) vil med styrke hevde at du ikke eksisterer for din egen del, men må finne deg i å eksistere for andres del. Enten det er staten eller dine medborgere. Friheten må fortsatt vinnes hver dag, og måten å gjøre det på er å stille avgjørende spørsmål til de som hevder å agere for akkurat ditt beste.
Personvern er ikke en interesse som skal avveies mot andre interesser, men en naturlig del av invididets medfødte rett til å bestemme over sitt eget liv. Personvern er ikke et «tiltak» som kan forhandles bort og ofres til fordel for påstått gode resultater og hensikter.
Min rett til å beskytte mitt liv er en del av meg. En del jeg ikke uten videre gir fra meg til staten eller andre. Jeg vil selv bestemme når jeg vil fortelle at jeg har snakket med min advokat, min lege – eller med en journalist. Jeg vil ikke engang at slik informasjon skal være tilgjengelig for myndighetene. Uansett om de benytter den eller ikke.
Når mister statsmakten sin legitimitet?
En statsmakt som vil lagre alle opplysninger om hvem jeg kommuniserer med, og som vil mistenkeliggjøre meg fordi jeg var i nærheten av noen som visstnok planla eller gjennomførte en forbrytelse, en slik statsmakt har brutt vår kontrakt om beskyttelse. Det handler ikke lenger om at statsmakten er til for meg efter mine bestillinger og spesifikasjoner, men at jeg skal oppføre meg slik statsmakten krever, efter hva statsmakten har definert er greit og ikke. En slik statsmakt fortjener ikke at jeg respekterer dens lover og regler. For denne statsmakten har ingen grenser. Dermed er den ikke legitim.
Erik Nadheim, hvis du vil debattere personvern er Liberalerens spalter åpne for deg.
