Ikveld avdekket NRKs Dagsrevyen et mulig ulovlig prissamarbeid mellom Veidekke og NCC. Det var naturligvis fæle ting som kapitalister, anbud og konkurranseutsetting som fikk skurkerollen. Ypperlig tilpasset debatten mellom Høyre og regjeringen.
I går var det knallhard politisk debatt for ikke å si munnhuggeri mellom SVs leder Kristin Halvorsen og Høyres leder Erna Solberg om sistnevntes forslag om å styrke brukernes valgfrihet i helsesektoren. SV-lederen kunne spille gamle sanger om igjen. De om privatisering av fellesgoder, skattekroner i utbytte til private eiere osv osv osv.
Blant de få saker SV skryter av som de mener å ha oppnådd i regjeringsdeltagelsen fra 2005 og frem til idag, er å stanse «privatiseringen» i skolesektoren (også kjent som Friskoleloven).
Erna Solberg har i det siste brukt mye tid på å skape et bilde av «velferdspartiet Høyre». Egentlig ikler hun seg bare FrPs klær. Det handler om at det offentlige i sin bruk av skattekroner skal likebehandle offentlige og private tilbydere. Det være seg i skolesektoren eller i helsesektoren. Man skal gi brukerne valgfrihet, og det offentlige (du og jeg) betaler. Dette passer den nåværende regjeringen dårlig. De vil gjerne at det offentlige skal ha monopol på ikke bare finansiering men også produksjon av slike tjenester.
Vel, det var et sidespor.
Men sidesporet passer bra for å forstå det nærmest perfekte tidspunktet å slippe saken om at private selskaper samarbeider om prisen de leverer på sine anbud for å utføre oppgaver for det offentlige.
I Dagsrevyens eksempel handlet det om veibygging. Veidekke og NCC fordelte anbud seg imellom. Og «melket» dermed skattebetalerne for mer enn veiene ville kostet med reell konkurranse.
For oss liberalister er det bare én ting å si: Ta frem Adam Smith!
Det er mange år siden Adam Smith priset kapitalismen som det mest effektive økonomiske systemet til både arbeidsdeling og å få frem reelle priser på produksjon av varer og tjenester.
I samme åndedrag advarte han mot kapitalistene. For dem er konkurranse ikke bare en kilde til fortjeneste (profitt), men også til hardt og slitsomt arbeid. Så hva med å skaffe seg profitten uten så mye hardt arbeide?
Det kan man jo få til, hvis man gjør flere andre ting: Som å påvirke myndighetene til å fjerne konkurranse ved å innføre lovreguleringer som unntar bransjer, næringer eller enkeltbedrifter. Eller ved å subsidiere eller ilegge toll.
Hvis ikke slik påvirkning lykkes, kan man jo innby konkurrenten(e) til å samarbeide om prisen på de varer og tjenester de leverer.
Så hva må til – fra konkurrenter, forbrukere og myndigheter?
Man må passe på at konkurransen er reell. De som utlyser anbud på påse at konkurransen er reell. Spesifikasjonene i anbudet må være tydelig. Man må kontrollere at tilbudet man får er reelt.
Myndighetene må ikke blande seg inn i konkurransen med reguleringer eller subsidier. Men istedet må man passe på at prissamarbeid og annen form for samarbeid som fjerner konkurransen blir oppdaget.
I Norge er det Konkurransetilsynet som har kontrolloppgaven. Men hva gjør politiske myndigheter når de får innstillinger fra Konkurransetilsynet? De overser dem! Når de får beskjed om at en fusjon eller et oppkjøp vil bety redusert konkurranse, så velger myndighetene å si at «dette tror vi ikke», eller at «dette er ikke så farlig».
Hvem skal skjerpe seg? Jo, de som utlyser anbud. De som skal passe på at konkurransen er reell. Og vi forbrukere som skal ha de beste varer og tjenester til den lavest mulige prisen.
Når politikerne regulerer og subsidierer, når de bedriver venstrehåndsarbeid med anbudsutsettelser, og vingeklipper Konkurransetilsynet – da har de seg selv å takke for at staten blir melket gjennom ulovlig prissamarbeid.
