SVs nestleder Bård Vegar Solhjell har idag en kronikk i Dagbladet, der han refser høyresiden for ikke å ta et opgjør med tidligere støtte til autoritære og diktatoriske regimer. Slik «alle» har et søskenbarn på Gjøvik har de fleste en svart fortid – på 1930-tallet.
SVs nestleder har allerede fått mye positiv respons på Twitter for kronikken i Dagbladet, selv om enkelte mener at han prøver å komme morgendagens boklansering hos Civita i forkjøpet.
Høyresidens svin på skogen
I kronikken trekker han frem støtten fra Høyre og Unge Høyre til USA i forbindelse med Vietnamkrigen, deres støtte til Franco, ALP/FrPs støtte til apartheidregimet i Syd-Afrika, og både deres og skipsredernes motstand mot handelsboikotten av landet. Også utenriksminister Svenn Strays (1981 -86) utttrykte forståelse for USAs rett til innblanding i Mellom-Amerika trekkes frem. Av nyere saker trekker frem han FrPs støtte til George Bush’ og Tony Blairs støtte til invasjonen i Irak, og Gerhard Heibergs motstand mot at Nobels fredspris for 2010 skulle gå til demokratiforkjemperen Liu Xiabo.
Venstresidens svin på skogen
er det derimot mer sparsomt med eksempler på. SV-organet Ny Tids negative karakteristikk av den sovjetiske dissidenten og Nobelprisvinnernen Andrej Sakharov er det eneste konkrete eksempelet. Venstresidens lefling med totalitære diktaturer omtales bare frem i generelle vendinger.
De fleste har en mørk fortid – men ikke bare før 2.verdenskrig
Liberaleren vil hevde at de fleste partier og bevegelser – uavhengig av politisk ståsted – har en mørk fortid på 1930-tallet og tidligere. Dette gjelder både tilslutning til totalitære ideer og ideologier, antisemittiske holdninger og ren raselære. Også når det gjaldt koloniveldet har de færreste noe å skryte av.
Nylig er det kommet ut en bok om den norske bondebevegelsens tvilsomme fortid før 2.verdenskrig. Å trekke frem Aftenposten og Nationens støtte til Hitlers naziregime er en favorittsport for venstresidens representanter når de selv konfronteres med hva de har støttet av totalitære redselskabinetter.
Ap var medlem av den kommunistiske internasjonale i flere år, før de brøt med Lenins teser. Martin Tranmæl ledet dem inn i elendigheten – og ut igjen. Mange har glemt at Ap var et uttalt kommunistisk parti frem til 1930-tallet. «Ministersosialister» var et skjellsord uttalt med dårlig skjult forakt på venstresiden lenge efter at Hornsrudregjeringen (1928) hadde kommet og gått.
Borgerlige politikere støttet opp om Hitler, som et bolverk mot den kommunistiske fare som Stalin representerte. Efter 2.verdenskrig ble det USA og NATO man brukte som sikkerhetsgaranti istedet. Men selv nazismens grusomheter var ikke nok til å vaksinere høyresiden mot totalitære regimer. Man holdt seg imidlertid unna totalitære ideologier som nazisme og fascisme, og valgte istedet å støtte mer klassiske diktaturer; militære diktaturer i en eller annen form (mest typisk er Spanias Franco og Portugals Salazar). Man valgte også å dilte efter USAs opprettholdelse av «our bad guys». Typisk nok er diktaturene Filippinene (Marcos) og Indonesia (Suharto). Men eksemplene er mange.
Antisemittisme og raseideologi (i større eller mindre grad) var utbredt de første tiårene av forrige århundre. Du finner det ikke bare i partiprogrammer, avisinnlegg og taler, men også i litteratur og bildende kunst. Regimet til Sovjetunionens røde diktator Josef Stalin utmerket seg med antisemittisk politikk og holdninger.
Ideologier disponert for diktatur
Jeg la tidligere idag ut en melding på Twitter, om at enkelte ideologier er mer disponert for diktatur enn andre. La meg utdype dette.
Kommunisme, nazisme og fascisme handler om diktatur. Staten og/eller partiet settes i førersetet – i motsetning til individet. Individet skal underordne seg – og innordne seg. Mange kommunister vil sikkert protestere, men i kommunismen fikk dette sitt konkrete uttrykk i tesen om proletariatets diktatur. Kommunistiske lederskikkelser skulle gå foran og lede proletariatet (de eiendomsløse), ved å innføre diktatur. Bare slik kunne man knuse det borgerlige samfunnet. Idag gjenfinnes mange av ideene i denne totalitære ideologien – men da i velmenende ordelag som barnehave og heldagsskole. Staten overtar ansvaret for oppdragelsen – og omsorgen – for både unge og gamle.
Poenget er at ideologier som ikke setter individets medfødte rettigheter i høysetet, er mer disponert for også å overkjøre individets rettigheter og selvvalge interesser, i «fellesskapets» og storsamfunnets navn.
I motsetning til dette står ideologier som mener det skal være statsmaktene skal være delt, og at det skal settes grenser for statens makt over individet. Bare ideologier som bekjenner seg til et slikt verdigrunnlag vil unngå å havne i diktaturets felle.
For å ta et svært aktuelt eksempel; datalagringsdirektivet. Alle kan være enige om at kriminalitet skal bekjempes. Forskjellen på en rettsstat på den ene siden og et autoritært eller totalitært regime på den annen side, er at de to siste ikke vil sette begrensninger på politiets makt eller virkemidler. Problemet i et demokrati (der rettsstaten stadig er under angrep) er at man «i det godes tjeneste» vil hevde at det er uheldig å begrense politiets makt og virkemidler, fordi det vil forhindre det vi alle vil, nemlig å bekjempe kriminalitet. Men selv i totalitære regimer unngår man ikke kriminalitet. I noen tilfeller omdefinerer man kriminalitet til å være handlinger eller meninger som i et fritt samfunn er helt selvfølgelige.
Frihetens felle: «Vår slemme mann» er tross alt bedre enn alternativet
Selv organisasjoner, bevegelser og mennesker som utfra sitt verdigrunnlag vanligvis ville forsvare individets frihet, kan gå i den fellen som overskriften forteller om.
«He’s a bad guy, but he is our bad guy» er stjerneformuleringen for uttrykke denne fellen som selv frihetselskende kan gå i. Den fellen gikk USA i i hele efterkrigstiden, og gjør det fortsatt (eksempel følger snart). Siden USA gikk i den fellen, gjorde mange av deres støttespillere det samme. F.eks her i Norge.
Eksemplene Solhjell trekker frem, om f.eks apartheid, Vietnam etc kan godt brukes til å illustrere ovenstående. Men virkeligheten kan også være mer komplisert. F.eks at kommunistene i nord aldri aksepterte fredsavtalen som gav Vietnam uavhengighet men samtidig delte landet i to deler.
Også idag er det noen som støtter autoritære regimer og diktaturer, fordi alternativet synes verre. F.eks støtter USA diktaturer i Midt-Østen, fordi demokrati kan bety at islamister stemmes frem til makt. Når næringslivsledere investerer i diktaturer som China, eller lar China kjøpe nøkkelindustri, så velger de kortsiktig profitt fremfor å holde frihetens ideal oppe. Man kan lurer på hvaslags moral disse menneskene har.
Både Arbeiderpartiet og størstedelen av det norske politiske etablissementet gikk i samme felle i efterkrigstiden, ved ikke å forsvare kommunistenes rettigheter i et fritt samfunn. Isteden gikk man inn for å gi overvåkningstjenestene alle fullmakter til å overvåke og trakassere indidvider – bare på bakgrunn av deres meninger.
Solhjells egne skjeletter
Hvis Bård Vegar Solhjell skulle gripe fatt i noen, kunne han jo feie for egen dør først, istedenfor bare å vise til sin tidligere partileder Erik Solheims oppgjør med venstresidens diktaturlefling i boken «Den store samtalen», så kunne han begynne med å snakke med sin stortingskollega Hallgeir Langeland. Han har foreslått Cubas sterke mann og tidligere diktator Fidel Castro som mottager av Nobels fredspris. Oslo SVs mangeårige fylkesleder Karl O. Rikardsen var lenge leder for vennskapssambandet Norge – Cuba. SVs ungdomsorganisasjon er ikke påtagelig kritisk til Hugo Chavez’ autoritære styre i Venezuela. Bare for å ta et par eksempler.
SV har alltid fremstilt seg som å stå for «den tredje vei», men kritikken av USA har alltid vært mer høylytt og tydelig enn kritikken av det daværende Sovjetunionen.
Om det er noen trøst, har det alltid vært de på venstresiden som var verre enn SV.
Liberalerens synderegister
Vi er tydelige i kampen for individets medfødte rettigheter, og mot diktaturer av alle slag. Uansett om de er begrunnet i totalitær ideologi, religiøst fundert, medfødte privilegier (kongelig diktatur), militært basert – eller rent fåmannsvelde.
Jeg har tatt til orde for at Henry Kissinger burde vært stilt for en internasjonal domstol, for klarsignalet som ble gitt til overfallet på Øst-Timor i 1975, og for å få klarlagt hva USA har bedrevet i Syd- og Mellom-Amerika.
Kommunistiske ledere i Øst-Europa (med unntak av Romania) har sluppet altfor billig unna.
USAs bidrag til å holde diktaturer i Midt-Østen ved makten, er noe av det vi har vært kritiske til. Vi støttet heller ikke invasjonen i Irak.
Noen vil sikkert trekke frem vårt syn på den konstitusjonelle striden i Honduras. Vi mente det var riktig å avsette president Zelaya, men ikke å utvise ham. Han burde vært stilt for riksrett. Og vi forsvarer ingen brudd på menneskerettighetene som har skjedd i tiden efter at Zelaya ble avsatt.
Vi advarer mot kommunistdiktaturet Chinas voksende makt i verden.
Vi er konsekvente motstandere av dødsstraff.
Statlig handelsboikott
Ville vi blitt stemplet som «dikaturets lakeier» av Solhjells partifeller på 1980-tallet? Dét er mulig. For vi ville også tatt avstand fra statlig boikott av Syd-Afrika- Det er ikke statens oppgave å bestemme over hvem jeg skal kjøpe varer fra, eller reise på ferie til. Dette var en liten flik av ideologisk holdning hos FrP før 1985. Men med dét synet som ALP’erne Anders Lange og Erik Gjems-Onstad hadde på Syd-Afrika, er det forståelig at FrPs syn ikke ble oppfattet som et uttrykk for ideologisk renhet.
SV’ere mener at staten kan blande seg opp i det meste. Liberalister mener det skal finnes grenser for statens makt. Akkurat som vi avviser statlig handelsboikott av regimer den til enhver tid sittende norske regjering ikke liker, avviser vi at Stortinget skal bestemme hva og hvor mye vi skal handle i utlandet. Det er en konsekvent linje.
Men staten er ikke konsekvent. Norge handler med autoritære regimer og diktaturer. Ja, regjeringer sender kongefamilien i spissen for blandede delegasjoner med deltagelse fra både politikere og næringsliv, til diktaturer som folkerepublikken China. For her er det penger å tjene. Men hva er forskjellen på undertrykkelsen av andre raser enn den hvite (apartheid) og undertrykkelsen av sitt eget folk (som i China, Burma, Saudi-Arabia, Cuba etc.)? Efter vår mening er det ingen forskjell. Men spør istedet politikerne på Stortinget og i regjeringen. Det er de som praktiserer denne forskjellsbehandlingen av diktaturer.
Tilbøyeligheten til å følge med på ferden
I kampen for frheten må man ikke bare se på historien til partier og organisasjoner – man må se på hvilke ideer deres ideologiske grunnsyn preges av. Både i teori og praksis. Jo er villig man er til å gi staten og flertallet rett til å overkjøre mindretallet, jo mer tilbøyelig vil man være til å følge med på ferden mot diktaturet – i de gode hensikters tjeneste.
