Som kjent er det i år kommune- og fylkestingsvalg. Som velger kommer de du stemte på for fire år siden til å fortelle hvor ille alt er, og at det er regjeringens skyld. Og noen vil si at så lenge regjeringen ikke vil hjelpe dem med penger må de innføre eiendomsskatt. Hva med å ta den viktige debatten istedet?
Mange kommuner har med jevne mellomrom sine debattrunder om eiendomsskatt. Få flagger at de prinsipielt sett er for denne skatten, med unntak av SV og partier enda lenger ut på venstresiden. Men det er et ærlig standpunkt å mene at alle former for formuer må beskattes. Det motsatte (prinsipielle) standpunkt, at formue (deriblant eiendom) ikke skal beskattes, er det ikke så mange som har – men jeg er blant dem.
De aller fleste partier har et pragmatisk forhold til denne skatteformen, selv om partiene på høyresiden later som om de er mot eiendomsskatt. Men man kan ikke se på hva de sier – eller nedfeller i sine programmer. Man må se på hva de gjør. Og i en rekke kommuner styrt av ikke-sosialistiske partier har man eiendomsskatt. Hadde de ikke-sosialistiske partiene vært enige om at eiendom ikke skulle beskattes, ville man gjort et lovvedtak om det i Stortinget.
De aller fleste partier har altså et mellomstandpunkt. Man liker ikke eiendomsskatt, og forsøker i det lengste å unngå å innføre den. Mens beskatning av annen formue (som gevinst på salg av aksjer eller penger i banken) vedtas av Stortinget, er eiendomsskatten lokal. Dette preger også debatten. Lokalpolitikerne trenger ikke gi noen prinsipiell begrunnelse for eller imot skatten. Man legger skylden på rikspolitikerne fordi man er «nødt» til å innføre eiendomsskatt.
Lokalpolitikerne administrerer Stortingets vedtak
Lokalpolitikene peker på at Stortinget vedtar oppgaver som skal organiseres og gjennomføres av kommuner og fylker, men uten at det følger penger med. Og dette er korrekt nok. Like korrekt er det at lokalpolitikerne har dårlig kontroll både med inntekter og utgifter på sine budsjetter. Utgiftene påføres av Stortingets oppgavefordeling, mens inntektene bestemmes ved at Stortinget vedtar regjeringens forslag til statsbudsjett, herunder overføringene til kommuner og fylkeskommuner. Norge er en sentralistisk stat, der det eneste lokale politikere egentlig gjør, er å administrere hva Stortinget har bestemt. Spørsmålet mitt er hvorfor folk higer efter å drive med lokalpolitikk når det er på Stortinget den egentlige politikken foregår.
Kommuner som driver godt straffes av Stortinget
Lokalpolitikere kan administrere godt; man kan føre en politikk som tiltrekker seg folk og bedrifter, slik at kommunens inntekter vokser. Man kan organisere kommunale tjenester slik at de ikke er dyrere enn de strengt tatt behøver. Men den økonomiske gevinsten av dette forsvinner inn i et statlig omfordelingsfond; det er opprettet for at staten skal ta penger fra de kommunene som driver godt og dele ut igjen til de som driver dårlig. En omvendt premiering, med andre ord.
Ta debatten om det lokale selvstyret!
De som mener de er ”nødt” til å innføre eiendomsskatt fordi rikspolitikerne er så håpløse burde egentlig ta debatten om det kommunale selvstyret internt i sine partier. Hvor lenge skal Norge fortsette å late som om vi har lokalt selvstyre? Norge er en enhetsstat og har vært det siden eneveldet ble innført i 1660. Enhetsstyringen har overlevet både 1814, 1837, 1884 og 1975 (du som lurer på årstallene kan slå opp i en historiebok).
Den reelle debatten som lurer bak spørsmålet om eiendomsskatt eller ikke, er efter min mening at Norge trenger en lokalpolitisk reform. Det lokale selvstyret burde grunnlovsfestes, og det bør være en klar oppgavefordeling mellom staten og underliggende områder. Friheten til å styre lokalt bør både gjelde oppgavene og inntektene som skal finansiere oppgavene.
Nytt overføringssystem – med objektive kriterier
En midlertidig løsning kan være å innføre såkalte objektive kriterier for statlige overføringer. I dag er det et salig virvar av ordninger, der staten både bedriver utjevning, næringspolitikk og distriktspolitikk på en og samme tid. Ved innføre en ordning der man får samme kronebeløp pr innbygger, med høyere sum for personer under 18 og over 67 år, og for funksjonshemmede, vil man få et mer stabilt overføringssystem. Samtidig kan man vurdere å avskaffe omfordelingen mellom rike og fattige kommuner, og la det være opp til den enkelte kommune hvordan de vil bruke pengene de får. Men da må rikspolitikerne klare å holde fingrene av fatet, og la kommunene styre mer selv.
Gi innbyggerne innflydelse – gjennom folkeavstemning om skattenivået
Samtidig kan kommunenes innbyggere få større reell innflydelse på hvordan kommunen styres, enn ved bare å stemme på et parti hvert fjerde år, der partiprogrammet er vedtatt i partienes interne prosesser. Man kan for eksempel gjennom folkeavstemning vedta nivået på kommuneskatten. Man kan også koble skattenivået til foreslåtte investeringer som skal gjennomføres i neste valgperiode. Det er også en mulighet å legge eventuelle låneopptak koblet til investeringer ut til folkeavstemning samtidig med kommunevalget. Slik kan du og jeg mene noe om hvilket aktivitetsnivå kommunen skal ha. Da er det vi som legger føringer på kommunestyret – like mye som rikspolitikerne. Jeg skulle gjerne sett dét parti eller den folkevalgte som turde foreslå slike folkeavstemninger foran neste valg.
