For meg viser året 2010 at ytringsfrihet er den mest fundamentale rettighet av alle. Enten det gjelder Nobelprosvinneren Liu Xiabo, den nylig frigitte opposisjonslederen i Burma, filmskaperen i Iran – eller Julian Assange. Frihet til å ytre seg er selve grunnlaget for et fritt samfunn.
Årets vinner av Nobels fredspris, Liu Xiabo fra kommunistdiktaturet China satt symbolsk nok på enecelle i et fengsel nordøst i China. Han kunne ikke gi noen kommentar til at kanskje verdens mest høythengende pris var hans. Prisen han måtte betale for benytte seg av sin medfødte rett til å ytre seg, var 11 år i fengsel. H
Ytringsfrihet er medfødt, noe den nyfødte babyens første skrik er det beste bevis på. Ytringsfrihet er måten det lille barnet får fortalt at det trenger mat, klær og kjærlighet. Så kommer trassalder, og efterhvert tenårenes protest. Vi mennesker oppdager snart at det er andre enn foreldrene våre vi bør rette våre mest heftige ytringer mot.
Om du vil protestere på skjevheter i samfunnet, kreve bedre forhold, eller rett og slett spre dine ideer – er du først og fremst avhengig av at de rundt de anerkjenner din rett til å ytre deg om nevnte forhold. Gjør de ikke det, har du en utfordring.
Makthavere av ulike slag misliker ofte ytringer enten de kommer som bønner eller krav om bedre forhold, som kritikk av maktutøvelsen, eller i form av forslag om andre måter å styre eller gjøre tingene på. Hvor høyt din rett til å ytre deg verdsettes, er den beste målestokk på hvor fritt et samfunn er.
Liu Xiabo viser at ytringsfriheten ikke verdsettes i China. Landet der ett parti har hatt maktmonopol siden 1949, der endringene i samfunnet skjer raskere enn noe annet sted i verden – der er det ikke mulig å protestere mot endringene – eller kreve andre endringer enn de makthaverne ønsker. China er landet der borgerne hver eneste dag trosser forbudet mot å ytre seg. Det protesteres og demonstreres, både i gatene og på nettet.
Burma er et annet diktatur i Asia. Der har landets fremste opposisjonelle, også hun Nobelprisvinner, Aung San Suu Kyi, sluppet ut av en husarrest hun har befunnet seg i 15 av de siste 21 år. Men først efter at myndighetene hadde gjennomført et farselignende valg for å sikre seg selv fortsatt makt. Som om de trengte noe valg. De sitter på alle maktmidler. Og de vet å bruke dem. Til å berike seg selv, til å knuse all opposisjon -og til å ignorere en hardt prøvet befolkning. Selv når livsgrunnlaget rives bort av naturkatastrofer. Selv nyttårsfeiringen misliker militærjuntaen, men Suu Kyi trosset dem og hilste landets befolkning.
I Iran er det de muslimske prestene, Mullahene som rår. Den første presidenten siden teokratiet ble innført i 1979 som ikke er prest, er lite lydhør for protest. Landet er det verste ved siden av ovennevnte China når det gjelder å henrette sine egne innbyggere. Nylig ble filmskaperen Jafar Panahi dømt til flere års fengsel. Grunnen var naturligvis at han bruker sine evner og sin profesjon til å lage filmer med budskap som makthaverne ikke liker.
Hviterussland kalles Europas siste diktatur. President Aleksandr Lukasjenko ble nylig gjenvalgt for en fjerde presidentperiode på rad. Friheten de andre landene bak Jernteppet har gjenoppdaget gjennom de mer enn 20 år som er gått siden dikaturene falt som dominobrikker er bare en fjern drøm for Lukasjenkos undersåtter. Dessverre gjorde opposisjonen seg selv en bjørnetjeneste ved å spre sine krefter på for mange kandidater. Da de tilslutt samlet seg for å protestere mot at Lukasjenko stjal valget, ble de banket opp og buret inne. Heller ikke i Europa er ytringsfriheten noen selvfølge.
Det er ikke bare verdslige makthavere som misliker ytringsfriheten. Også krefter som hevder å håndheve religionens verdighet misliker noe så enkelt som debatt om religionen. Karikaturtegnere som svenske Lars Vilks og danske Kurt Westergaard er blitt truet på livet, og må leve med konstant politibeskyttelse. Redaksjonen i avisen Jyllandsposten i Danmark skulle utsettes for attentat rundt nyttår. En påminnelse om at ikke bare diktatorer truer vår rett til å ytre oss. Hvem som helst med et «hellig oppdrag» kan prøve å skremme deg fra å bruke din ytringsfrihet.
I 2010 opplevet verdens demokratiske makthavere noe nytt; systematiske lekkasjer av dokumenter som viser at heller ikke i demokratiene forteller makthaverne sannheten. Hverken om hva de gjør eller hvilke hensikter de har. Og folk oppdaget at skillet mellom diktatorer og demokratisk valgte ledere ikke er så stort likevel. For WikiLeaks’ leder Julian Assange er blitt utsatt for dødstrusler og sammenligninger med terrorister av typen Osama bin Laden. Ytringsfriheten er den farligste av alle friheter. For med den kommer informasjon og synspunkter som kan være ubehagelige – eller farlige.
Ytringsfriheten er forutsetningen for et fritt samfunn. Og det fremste våpen i kampen mot maktmisbruk og diktatur. Noen hevder at det ikke er så farlig med slike «borgerlige» rettigheter, og det viktigste er at folk har mat i maven og tak over hodet. Men for dem som ikke har noen av delene er det jo greit å kunne si ifra om situasjonen? Da trenger man ytringsfrihet.
Bruk ytringsfriheten!
Godt nytt år!
