Liberaleren har invitert noen til å oppsummere 2010 og fortelle om sine forventninger til 2011. Først ut er bloggeren Bjørn Stærk.
På denne tiden av året er det fristende å si noe om året som har gått, og året som kommer. Det er en fristelse vi bør motstå.
Alle er enige om at det er vanskelig å si noe smart om framtiden, men de tar feil. Det er vanskelig å si noe smart om nåtiden. Det er umulig å si noe smart om framtiden. I en verden med syv milliarder mennesker har du syv milliarder «unknown unknowns» å forholde deg til. Eller fem millioner, om vi later som om Norge er en planet for seg selv.
Hver av disse har mulighet til å gjøre noe som ikke bare er uventet, men som du ikke en gang var klar over var mulig. Jeg blir jevnlig overrasket av folk jeg har kjent i årevis. Hvilke sjanser har jeg med milliarder av fremmede?
Spådommer er derfor verdiløse, enten vi kaller dem for «gjetninger», «prognoser», eller «scenarier». Når de en gang i blant stemmer, og de er noe mer enn vill gjetning, er det fordi du ser noe her og nå som andre ikke ser. Du ser ikke framtiden, du ser nåtiden, og da er det redeligere å beskrive det du tror du ser i nåtiden enn å pakke det inn i ulne astrologiske formuleringer. I verste fall tror noen at du virkelig har orakelevner, og dytter deg på veien mot å bli en Johan Galtung. Og hvem vil vel bli en Johan Galtung?
De mer edruelige nøyer seg med å si noe om året som har gått. Men det er ikke så lett som en skulle tro det heller. De viktigste hendelsene i år har du sannsynligvis ikke hørt om – eller du har hørt om dem, men ikke forstått hvor viktige de var.
Kanskje den viktigste hendelsen innen internasjonal politikk i 2000 var at Mohammed Atta og andre al-Qaeda-medlemmer ankom USA for å lære seg å fly passasjerfly. Årskavalkadene i desember 2000 hadde lite å si om dette.
En av de viktigste teknologihendelsene på slutten av 90-tallet var forskningsprosjektet og oppstartsfirmaet Google, som i dag leverer programvaren til livet ditt, eller iallefall den delen av livet ditt som ikke kommer fra Apple, Facebook eller Microsoft. Dette var ingen hemmelighet, men få som hadde hørt om Google på denne tiden forstod hvor viktige de var.
Så hva var de viktigste hendelsene i 2010? Om ti år vet vi mer. Det eneste som med sikkerhet lar seg oppsummere nå er hva vi alle har snakket om i 2010, men det er til gjengjeld ikke så fryktelig vesentlig.
Så vi vet knapt hvor vi er, lite om hvor vi har vært, og ingenting om hvor vi er på vei. Men det betyr ikke at det beste vi kan gjøre for å styre 2011 i en god retning er å tvinne tommeltotter og håpe på det beste. Vi må bare tenke på et litt annet nivå.
De som tror på sentralmaktens fortreffelighet tror at du faktisk må vite hva som skjedde i 2010, for å kunne planlegge et godt 2011. Alle hendelser må studeres, slik at ekspertene kan forstå nøyaktig hvor vi er, og sette den optimale kursen for framtiden.
Det skal finnes én løsning, ett svar. Dermed er det ikke plass til andre, nye, bedre svar, og om den ene løsningen har en designsvakhet, raser alt sammen. Vi får kjedelige, sårbare monokulturer.
Framtiden kan hverken spås eller planlegges, den kan bare legges til rette for. Uventete hendelser, enten de er positive eller negative, er litt som branner. Du vet aldri helt hvor de kommer til å oppstå, men det er mye du kan gjøre for å påvirke hva som skjer med dem etterpå.
For de negative brannene ønsker du robusthet og redundans: Brannvarslere, brannslukkingsanlegg, og branndører. For de positive brannene ønsker du å fjerne alle hindringer: Åpent landskap, tørt gress.
De politiske motsatsene til dette er personlig ansvar og personlig frihet. Personlig ansvar betyr blant annet at hver av oss gjør vårt for å gjøre vår del av verden til et bedre sted. Dårlige ideer og farlige utviklinger skal ikke herje fritt, de skal møte motstand i hver og en av oss.
Personlig frihet betyr at nye tanker kan tenkes og nye ideer utprøves uten godkjenning fra autoriteter. Ideen kan være risikabel for deg, men du skal fremdeles kunne velge å prøve den ut. Om ideen er god, vil andre velge å støtte den, og den sprer seg som ild i tørt gress.
Og slik blir verden gradvis et bedre sted: Vet at hver av oss, på eget ansvar, velger å si ja eller nei, til gode og dårlige ideer.
I året som kommer kan du sitte og pjatte om framtiden så mye du vil, og late som om det betyr noe, men om du virkelig vil oppnå noe godt, skal du bidra til å fjerne hindringene som stopper nye tanker, nye teknologier og nye initiativer, og til å plassere ansvaret og valgfriheten der den hører hjemme: Hos enkeltmennesket.
Og for de som fremdeles vil ha noen spådommer for 2011 kan jeg ikke gjøre bedre enn å henge meg på Francois Rabelais’s spådommer for 1533:
«This year, the blind will see very little; the deaf will be very hard of hearing; the dumb will hardly speak; the rich will keep themselves somewhat better than the poor, and the healthy than the sick. Many sheep, oxen, pigs, geese, pullets and ducks will die, whilst among monkeys and dromedaries the mortality will be less cruel. Old age will prove incurable this year because of the years gone by. Sufferers from pleurisy will have great pains in their sides; those who suffer from a runny belly will frequently go to the jakes; this year catarrhs will flow down from the brain to the lower limbs; and there will all but universally reign an illness most horrible, redoubtable, malignant, perverse, frightening and nasty which will so confuse everybody that they will never know what wood to use for their arrows, and will often madly write treatises in which they argue about the philosopher’s stone; Averroës (in Book Seven of the Colliget) calls it Shortage of cash.»
—
Bjørn Stærks blogg finner du her.
