Tidligere har de som argumenterte for legalisering av narkotika blitt stemplet og kategorisert som marginale. Men det er etterhvert mange som ønsker legalisering av narkotika i Norge. Og det er ikke bare lenger de ideologiske liberalistene, hippier eller en og annen sær akademiker som ønsker det, men flere og flere helt vanlige folk. Enkelte fagfolk har til og med snudd fundamentalt i synet på kriminalisering. Allikevel vegrer fortsatt mange seg for å ønske full legalisering av alle stoffene.
Av: Erlend P. Johansen
Det er først og fremst Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) som har klart å snu opinionen og fått de som har tatt seg tid til å sette seg inn i situasjonen til å kunne stå for legalisering som et seriøst alternativ. FHN har synliggjort de grusomme virkningene forbudet har, spesielt på gateplan. FHNs aktivisme for skadereduksjon og avkriminalisering er en del av en internasjonal bølge i narkotikapolitikken.
Men fortsatt ønsker de fleste som ønsker legalisering en meget restriktiv politikk. Er det nødvendig? Er narkotika virkelig noe å være så redd for? Er det slik at crack og heroin er djevelen i pulverform, og at store deler av befolkningen ville forvandles til neddopede zombier dersom stoffene var tilgjengelig på apoteket for alle voksne?
Antakelig ikke. En full legalisering uten andre restriksjoner enn aldersgrense, hadde mest sannsynlig vært langt bedre enn situasjonen vi har idag. I land som er mindre restriktive enn Norge med medisiner, ser vi ikke noen stor epidemi som representerer en trussel mot samfunnet. Tvert imot er det faktisk sannsynlig at folk i slike land lettere får smertelindring og hjelp de burde hatt i Norge, men som vi ikke gir siden vi er altfor restriktive.
For narkotika er egentlig bare medisiner: det er noe som i bunn og grunn er bra. Mesteparten av heroinbruken i Norge er også selvmedisinering. Det er når bruken blir ulovlig at vi får de grusomme bivirkningene: urene stoffer, sterke og farlige stoffer, overdoser, utstøtelse fra samfunnet, trakassering, dårlig helse, mennesker som må sove ute i kulda og kriminelle som løser sine uenigheter med grov vold. Mesteparten av skadene fra narkotika skyldes dens status som ulovlig.
Når man nå ber om heroinassistert behandling, men gjør alt for å understreke hvor restriktiv den skal være, er dette for meg et paradoks. Slik jeg ser det, ville det vært bedre om behandlingen var langt mer liberal og tilgjengelig. For farmakologisk er det ikke stor forskjell på heroin og annen substitusjonsmedisin. Det er frykten for rusopplevelsen som tydeligvis gjør seg gjeldende: man moraliserer over andres rusopplevelse.
Det kan ikke dokumenteres at rusopplevelsen utgjør noen objektiv trussel. Jacob Sullum, redaktør for Reason Magazine, går så langt som å si at rusopplevelsen faktisk kan være positiv for den som ruser seg. Han peker på selve årsaken til at folk ruser seg, en årsak som idag er så tabubelagt at den utelukkende gjøres narr av. Det er allment kjent at folk har ruset seg på forskjellige stoffer i alle kulturer siden tidenes morgen. Det er et paradoks at det eneste lovlige rusmidlet er det som er mest integrert i kulturen til en seirende vestlig sivilisasjon som setter den internasjonale agendaen. En agenda som ble skapt under perioder med hysteri og rasisme, mot advarsler om det tragiske scenarioet som nå utspiller seg i narkotikapolitikken, og med vesentlig støtte fra autoritære regimer. Noen land protesterte mot lovene som ble innført for et halvt århundre siden, noe som kan virke utenkelig idag.
Dersom all narkotika ble relegalisert, ville vi ikke nødvendigvis fått mindre rus, men ikke mer heller. Bare flere alternativer. Og mange av alternativene er faktisk langt mindre skadelige enn alkoholen. Folk velger seg gjerne mot de minst skadelige alternativene når de er tilgjengelige: de aller fleste drikker heller vin og øl enn sprit. Folk velger heller en sikker bil, enn en uten bremser. Hvorfor skal ikke folk få velge trygge, milde amfetamintabletter heller enn sterk, skadelig metamfetamin, for eksempel? Man kunne også latt selskaper utvikle tryggere alternativer, noe de ville gjort for å beholde et godt rykte og ikke bli holdt ansvarlige. Professor David Nutt i Storbritannia har pekt mot dette ved å forske på et alternativ til alkoholrusen som det ikke går an å dø av, der man kan avbryte rusen med en tablett før man skal kjøre bil hjem.
Uansett om samfunnet ikke er klart for å frigi narkotika slik jeg skisserer over, ville enhver oppmykning være av det gode. En avkriminalisering av bruk og besittelse og restriktivt regulert legalisering av de mest brukte stoffene ville hatt store positive ringvirkninger for Norge. Det er på tide å kvitte seg med det kunstige skillet mellom medisiner og «narkotika», akseptere rus, og bli kvitt denne siste resten av fordomsfull lovgivning.
