Igjen er det uroligheter i et land i Latin-Amerika. Ifjor var det Honduras, nå er det Ecuador. men kan vi stole på informasjonen vi får? Ble president Rafael Correa utsatt for et kuppforsøk, eller var det protester fra offentlig ansatte politifolk som mister sine pensjonsrettigheter?
Igår kveld kom nyheten om at Ecuadors president Rafael Correa utfordret demonstrende politifolk, og ble fysisk formulempet. Han gikk rett inn i demonstrasjonen utenfor en okkupert politistasjon der de ansatte var i streik og utfordret dem til å drepe ham hvis de turde. Og om han ikke mistet livet, ble det nok knuffing til at sikkerhetsvaktene hans mistet både kontroll og oversikt. En tåregassgranat ble sprengt rett ved ham, og da han forsøkte å beskytte seg med gassmaske ble den revet av ham flere ganger. På grunn av skader ble han bragt til et politisykehus. Sykehuset ble beleiret av protesterende politifolk. Presidenten var de facto fange på sykehuset – sammen med en rekke pressefolk, om vi skal dømme efter mediedekningen. Tilslutt, efter 12 timer, ble han av militære styrker ført til presidentpalasset.
Correa var rask til å beskylde opposisjonen i landet for kuppforsøk. Men hvorfor skulle høyresiden i Ecuador alliere seg med den ene siden i en arbeidslivskonflikt? Høyresiden vil nok være enig i at det er behov for økonomiske innstramninger i Ecuador. At de vil forsøke å utnytte situasjonen til å svekke presidenten, er en annen sak. Men kuppforsøk?
Hvem kringkastet meldingene om protestene, angrepene på presidenten, og presidentens beskyldninger om kuppforsøk? Jo, det var fra ECTV. Bloggeren George Gooding la idag ut en twittermelding om at ECTV er «en offentlig TV-kanal finansiert av…. Venezuela. Nothing to see here, move right along.»
Og da er vi ved et viktig poeng. Rafael Correa er en president som kommer fra den politiske venstresiden. I våre dager ikke akkurat noe unntak i Latin-Amerika. Men det finnes to slags venstresidepresidenter i den verdensdelen. De moderate, som Perus Alan Garcia og Brasils Lula da Silva. Og de populistiske og/eller nasjonalistiske. Som Venezuelas Hugo Chavez, Bolivias Evo Morales, Nicaraguas Daniel Ortega, Cubas Raul Castro – og Rafael Correa. Ecuadors president tilhører altså Hugo Chavez’ allierte. Og i likhet med Venezuela er det for tiden store økonomiske problemer i Ecuador.
Vi hører lite om problemene i Venezuela i norske medier, slik Kristin Clemet påpekte i forbindelse med valget i landet forrige helg. Også Ecuador har kommet i problemer på grunn av Correas Chavez-inspirerte politikk. Derfor har landet et iskaldt forhold til internasjonale finansinstitusjoner. Correa må gjennomføre smertefulle økonomiske kutt, men møter motstand i sitt eget partis gruppe i kongressen.
Hvorfor protesterer så politifolkene? De har hatt egne pensjonsordninger på siden av det offentlige systemet. Correa ville ha politiet inn i den offentlige ordningen. Politifolkene krever å få beholde sine ordninger. Dette ligner med andre ord en av de mange arbeidslivskonfliktene vi også ser i ulike europeiske land, hvor det den siste uken har vært massedemonstrasjoner.
Jeg kan godt forstå at politifolkene protesterer mot å miste opparbeidede, individuelle rettigheter som pensjon. At presidenten som tilhører venstresiden vil innføre flere statlige ordninger, og fjerne privilegier er også forståelig. Men det er en forskjell på å ta vekk opparbeidede rettigheter, og å sette strek og innføre et nytt system som alle som herefter skal opparbeide pensjonsrettigheter. Og andre rettigheter, for den del.
Politifolkenes protester bør altså ikke forstås som en del av et høyrevridd kuppforsøk, men snarere som en del av mer generelle protester mot det uføret Rafael Correas politikk har bragt Ecuador opp i. Hvis det var et høyrevridd kuppforsøk ville han vel ikke hatt problemer med å få sin egen partigruppe i kongressen til å stemme for innstramningspakken?
FN, USA, og landene i Latin-Amerika har alle uttrykt støtte til president Correa. Noe som sannsynligvis betyr at de har akseptert den fremstillingen den Chavez-finansierte TV-kanalen har gitt av urolighetene i Ecuador. Det er mye uro i Latin-Amerika. Hverken arbeidere eller velgere er fornøyde med de venstrevridde presidentenes politikk. Muligens med unntak av i Brasil. Men så har da heller ikke Lula ført noen konfronterende politikk overfor hverken internasjonale finansinstitusjoner eller ytterliggående politikk i Brasil. De venstrevridde presidentene som har brukt en populistisk retorikk for å komme til makten, sliter med å sette valgløftene ut i livet. Både Chavez og Correa har klart å gjennomføre lovprosesser, dekreter og folkeavstemninger for å sikre seg fortsatt makt. I Honduras mislyktes Chavez-protesjéen Mel Zelaya med en lignende prosess ifjor. Han ble avsatt av Høyesterett. Verden over ble dette imidlertid fremstilt som et statskupp.
Har vi en tilsvarende situasjon i Ecuador? Jeg for min del kan ikke se noen umiddelbare paralleller. Correa har åpenbart problemer med å få gjennomført innstramningspolitikken sin. Det kan godt hende at ekspresident Lucio Gutiérrez og hans tilhengere forsøker å fiske i rørt vann. Det er blitt påstått at politiets protester var et forsøk på å lodde stemningen blant folk flest. Isåfall kan det slåes fast at det ikke er noen stemning for å avsette Correa. Noe han skal prise seg lykkelig for. I løpet av de siste 13 årene har Ecuador hatt ikke mindre enn åtte presidenter. Gutiérrez ble avsatt som president under en politisk krise i 2005, og tapte valget mot Correa i 2009. Correa hadde da vært president siden 2007.
Wikipedias fremstilling av urolighetene i Ecuador kan du lese om her.
30.juni iår foretok jeg en oppsummering av hva som skjedde i Honduras ett år tidligere. De som mener dagens uro i Ecuador kan sammenlignes med avsettelsen av Zelaya kan jo selv sjekke fakta.
Uansett om det var en arbeidslivskonflikt som kom ut av kontroll, eller et forsøk på å lodde stemningen for en avsettelse av Correa – eller begge deler – så tjener ikke uroen hverken Ecuador eller demokratiet i Latin-Amerika.
Det beste for Ecuador er om folk får si sin mening i frie medier, og gjenvelge eller avsette landets president gjennom frie, hemmelige valg.
Som med Honduras ifjor er det nå grunn til å være skeptisk til alt som kommer i media de nærmeste dagene om Ecuador. Når verdens ledere ifjor ikke kunne skille mellom et statskupp og en konstitusjonell strid har jeg liten tiltro til at man nå klarer å skille mellom en arbeidslivskonflikt og et påstått statskupp.
Correa har gått i lære hos Hugo Chavez. Han kan dermed komme til å bruke påstandene om et kupp til slå ned på både opposisjonen og mediene, og sikre seg selv et sterkere grep om makten.
Les også George Gooding om hvordan norske medier bruker en student som også er venstresideaktivist som vitne og ekspert om Ecuador, her.
