Selvdefinerte antirasister mener å ha rett til å bestemme hvem som skal få benytte ytringsfriheten i det offentlige rom. Og den gjelder ikke for Sverigedemokratene. Derfor kan SD komme inn i riksdagen.
Vi har sett det i Norge og vi ser det i Sverige; antirasister på ytterste venstre fløy mener at ytringsfrihet ikke gjelder for alle. Den gjelder ihvertfall ikke for folk som kan mistenkes for rasisme.
Sverigedemokratene har fått sine valgkampmøter spolert; de har måttet avlyse møter, holde møtetidspunkter hemmelige, eller endre på dem i siste øyeblikk. De møtene de har hatt har blitt forstyrret eller ødelagt av såkalte antirasister på ytterste venstre fløy.
Venstrevridde antirasister og nasjonalister lever i en symbiose. Den ekstreme venstresiden har ingen fyrtårn igjen som vanlige folk tiltrekkes av. Den sympati folk måtte ha med deres politiske løsninger blir fort til avsky for oppførselen de viser i det offentlige rom.
Man kan spørre seg: Hvorfor skal folk som går inn for væpnet revolusjon eller proletariatets diktatur ha større rett til ytringsfrihet enn dem som vil stenge grensene og sortere folk efter hudfarve og religion?
Velykket valgkamp takket være etablissementet
Partileder Jimmie Åkesson har imidlertid all grunn til å være fornøyd med valgkampen. Ikke bare fordi venstreekstremistene har gitt ham mer oppmerksomhet og PR enn han bare kunne drømme om, men også fordi den politiske elitens bastante avstandstagen bidrar til å skape en klassisk offerrolle-bilde av SD. Dagen idag vil avgjøre om Sverige for første gang siden Ny Demokrati røk ut av Riksdagen i 1994 kan ønske et nytt parti velkommen.
Skjønt, ønske velkommen? Neppe. Det er som om tiggeren på torget plutselig kommer ubedt inn døren midt under søndagsmiddagen i byens bedre strøk. Når det ikke finnes noen ledig plass ved bordet tar han like godt for seg av godsakene på anretningsbordet langs veggen. Alt mens det fine selskapet holder seg for nesen og forsøker å overse den ubedte gjesten så godt det lar seg gjøre.
Udemokratiske valgsendinger?
At SD ikke inviteres til å delta i valgsendingene kan kritiseres, men er ikke unikt. Imidlertid er det en forskjell på SD og Ny Demokrati i 1991-valgkampen. Såvidt jeg har forstått fikk sistnevnte delta. Ikke så rart, tatt i betraktning den voldsomme oppmerksomhet og oppslutning partiet fikk både før og under valget.
SD minner sånn sett mer om andre partier, som vokst sakte, og under vanskelige forhold. Også norske medier, som NRK, har regler for hvem som skal intervjues. Det finnes langt flere partier enn dem som slipper til i valgsendingene. Selv om det er ytringsfrihet er det ikke publiseringsplikt. Aviser og private radio- og TV-kanaler har derfor full rett til selv å avgjøre hva de vil lage reportasjer om. Hva som er interessant er naturligvis ikke objektivt. Derfor vil slike refleksjoner også gjelder for en statskanal, selv om det ikke nødvendigvis bør være slik.
Rasistisk reklame?
SD ble nektet av TV4 å sende en TV-reklame, men tilslutt ble vel innholdet endret for å få den gjennom sensuren. En pensjonist med gåstol deltok i et kappløp med burkakledte kvinner. Målet var Sverige velferdsordninger. Man kan mislike videoen, men å påstå at den er rasistisk er å skyte over mål. Reklame forteller ikke fakta. Reklame spiller på gjenkjennelse. Mottager skal kunne nikke gjenkjennende til det man ser eller hører. Og naturligvis har SD-reklamen en slik effekt. Det er over mål å beskylde svenske medier for sensur. De har som nevnt ingen publiseringsplikt.
De etablerte har fordelene
Det er i politikken som i næringslivet: Den etablerte har fordelen av å være etablert. Målgruppen kjenner logoen, merkenavnet og produktene. Man har etablerte distribusjonskanaler og trygge ansatte. Man har både økonomisk og human kapital.
Nykommeren må erstatte kapital med idealisme, og manglende kunnskap i markedet med initiativ og dristighet. Man må rett og slett gå den harde veien.
Den mørke fortiden
Sverigedemokratene har en mørk fortid. Nordmenn ble grundig vaksinert mot nazisme og fascisme med 2.verdenskrig. Norsk nasjonalisme kan være generende, men minner mer om oppkomlingen som vil hevde seg ved å pynte på det man har av fortid, og gjerne overdrive litt ekstra som for å kompensere for manglende fine nok aner.
Sverigedemokratene har nazistiske røtter. Sverige har sterke nasjonalistiske miljøer, som gjerne viser seg frem på krigerkongen Karl XIIs dødsdag, 30.november. Jo dårligere det går for Sverige, jo mer kan de som er interessert spille på landets «store» fortid.
Noen mennesker frykter forandring. Mennesker fra andre verdensdeler er et tydelig signal om forandring. Sverige blir ikke det samme igjen. Folkhemmet er i endring. Spørsmålet er om man skal forsøke å skru tiden tilbake, eller om man har en ideologi som gjør at man klarer å omfavne endringene og fylle dem med sine endringer, snarere enn å frykte endringene.
Sverigedemokratene frykter endringen – og vil tilbake til den hvite fortiden, da Sverige var homogent. Ihvertfall hva angår hudfarve, kultur og religion.
Frykt er en mektig drivkraft.
Urettferdig sammenligning
Grunnet Sverigedemokratenes fortid er det urettferdig å sammenligne dem med det norske Fremskrittspartiet. Selv om retorikken kan ligne, spørs det om det norske FrP vil gå like langt i konkret politikk som svenske SD.
Imidlertid bør det svenske politiske etablissementet lære noe av hvordan både det norske og danske FrP (nå Dansk Folkeparti) ble møtt og behandlet.
For selv om man ikke liker budskapet så skal man ikke skyte på budbringeren. Og SD er en budbringer, slik FrP i Danmark og Norge var. I budskapet ligger en kraftig kritikk av etablissementets politikk. Og kritikk er sjelden velkommen.
I Norge og Danmark har motkreftene mot et flerkulturelt samfunn vokst seg så kraftige at de ikke kan ignoreres. Men etablissementet sliter med å finne ut hvordan motkraftene skal håndteres.
Mens Venstre og KrF holder FrP på en armlengdes avstand, velger Høyre å tro at de kan samarbeide med FrP uten å gi dem politiske konsesjoner på dét området partiet vinner flest velgere med sine utspill. Nokså naivt.
Politikken – ikke budbringeren
Kommer Sverigedemokratene inn i riksdagen ved dagens valg, vil Sverige heller ikke på dette området være noe unntak i europeisk sammenheng. Najonalistiske og fremmedfiendtlige partier finnes i de fleste landene. En reaksjonær motkraft mot utviklingen av en mer globalisert verden.
Når synden først er kommet inn i verden, er den nærmest uutryddelig. Om man ikke debatterer med SD, er det ingen grunn til å hverken ignorere eller latterliggjøre frykten folk føler i møte med det fremmede. Ikke med det sagt at man skal føye seg, eller endre sitt verdigrunnlag.
Med verdigrunnlaget i bunn er det ingen grunn til at noen løsninger skal være hugget i sten. Sosialdemokratenes velferdsstat er visstnok tuftet på «yte efter evne, få efter behov». Som liberalist er det fristende å hevde at «stjel og del» er det mer sannsynlige fundamentet; man stjeler fra de produktive, og deler ut til all verden. Slik behøver det ikke å være. Uten at samfunnet behøver å være hverken fremmedfiendtlig eller rasistisk av den grunn.
I Sverige har Alliansen åpnet for mer arbeidsinnvandring. Mennesker som i bunn og grunn ikke er fremmedfiendtlige vil forhåpentligvis akseptere sine naboer så lenge de jobber og bidrar, uansett hvilken hudfarve de har. Da er det også lettere å akseptere at de som virkelig trenger hjelp, får det.
Vi liker forskjeller!
Store svenske aviser har også kastet seg inn i kampen mot Sverigedemokratene. Den svenske avisen Aftonbladet har et positivt budskap på valgdagen som det er lett å slutte seg til:
«Människor är olika. Vi gillar det. Vi tror att det är viktigt att vi blir många som säger det nu:
Vi gillar olika.»
Les hele lederartikkelen her.
Expressen tar derimot utgangspunkt i det negative.
Det viktige er ikke om Sverigedemokratene kommer inn i riksdagen eller ikke. Det sitter allerede kommunister der. Det viktige er om det politiske etablissementet klarer å forhindre fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet i å vokse, ved aktivt å debattere innvandrings- og integreringspolitikken – istedenfor å legge lokk på den.
