De siste dagene har vi fått med oss at de som driver i bransjen der man vil ha folk til å tro på en kraft utenfor seg selv, mener at det er forskjell på tro og overtro. Men verst av alt er blandingen av kongelig tittel og kommersialisering av trosbransjen. De har tydeligvis glemt et og annet.
Den norske kongefamilien er i takt med landet selv blitt mer mangfoldig. Det er bare på trosområdet at dette ikke aksepteres.
Prinsesse Märtha Louise vil alltid være prinsesse. Hun har, som sine tanter, mistet tittelen «kongelig høyhet». Det skjedde ved giftermålet med en mann som ikke var behengt med adelige titler. Hun har fortsatt arverett til tronen. Noe hun ikke var født med, men har fått som følge av fremgangen på likestillingens område. Nå er visst dette blitt besværlig. Ikke fordi vi har fått en reaksjonær bølge av mannssjåvinisme, men fordi de som er i en tilnærmet monopolstilling når det gjelder tro og kongelige ikke liker konkurranse.
Noen mener det vil løse alle «problemer» om Märtha Louise sier fra seg arveretten til tronen. Dem om det. Jeg tviler sterkt på om de har rett. Det er bare å spørre enhver tabloidjournalist om de vil kutte ut omtalen av Märtha Louise og Astarte Education dersom hun foretar dette grepet. I Norge har kongehuset siden 1905 bare hatt én linje av arveberettigede. Nå har vi både agnatisk og kognatisk arverekkefølge. Dét er ikke problemet. Men blandingen av tro og kommersiell virksomhet er tydeligvis ikke lett å svelge.
Da kongens eldre søstre, Ragnhild og Astrid giftet seg, mistet de også tittelen «kongelig høyhet». Men disse vokste opp og giftet seg i en tid da kvinner fra bedrestilte familier ikke var spesielt yrkesaktive. De ble «prinsesse XX fru yy». Det oser noe gammelmodig av denne praksisen. Som noe fra en forgangen tid. Kong Harald valgte derfor heldigvis ikke å videreføre denne praksisen da datteren giftet seg med forfatterspiren Ari Behn. Kanskje tok kongen hensyn til den nye tid, med likestilling og det hele. Kanskje tok han hensyn til at Stortinget hadde gitt hans datter arverett til tronen. Dermed endte man opp med en gift prinsesse uten efternavn og med yrkeskarriere.
Gjorde Stortinget noe galt da de innførte lik arverett? Eller var det prinsesse Märtha Louise som burde valgt en ektefelle med mer stabile inntektskilder? Burde hun ikke tatt det som en selvfølge at hun som kvinne født i 1971 burde nyte fryktene av likestillingskampen og derfor finne seg en jobb? Eller var det valget av karrierevei – trosmarkedet – som er det problematiske? Sannsynligvis det siste?
De som kritiserer blandingen av kongelige og trosmarkedet glemmer noe vesentlig; Kongen er statskirkens øverste leder. Han står over de folkevalgte, og mellom de troende og Gud. Ja, selv med de seneste årenes moderniseringer av Grunnloven er kongen fortsatt overhode for den norske statskirken. Og hva mer er; kong Harald har selv bedt om at det skal være slik. Og de folkevalgte føyet seg efter kongens grensesetting for modernisering og demokratisering.
Selv om prinsesse Märtha Louise anser seg som troende er det grenser for hva hun skal tro på. Jomfrufødsel, en treenig gud, gjenoppstandelse fra de døde, å kunne gå på vannet, mette 5000 mennesker med sterkt begrenset matforråd, og andre eksempler på en statskirkeautoriserte troen er helt greit. Engler er også greit, men skytsengler og kommunikasjon er ikke greit. At de døde skal kunne gjenoppstå er greit, men å kommunisere med dem mens vi venter på dommens dag er ikke greit. Her har vi en gammel monopolinstitusjon fra 1537 – som først fikk konkurranse ca 1850 – som vil hegne om sine privilegier som den rette definisjonsmaker av det noe uklare skillet mellom tro og overtro. Og hvem var det som gav statskirken denne monopolmakten? Jo, det var kongen! Han likte ikke den konkurransen kirken (dengang den katolske) gav ham selv, hverken om undersåtter, skatter eller makt. Hva er da mer naturlig enn å skape et monopol som man selv kontrollerer?
I Norge har vi holdt oss med enkelte alternativer. Anna Elisabeth Westerlund var én. Joralf Gjerstad en annen. De var uproblematiske, fordi de i liten grad var kommersielle. Og fordi de hjalp sine medmennesker med sine evner. De var ingen trusel mot statskirken. Prinsesse Märtha Louise derimot, hun tjener penger på å hjelpe folk til finne indre sjelefred og finne troen til å gi dem styrke til å møte livets begredelige hverdag.
I Norge er det ikke helt stuerent å tjene penger. Uansett om vi gjør det, alle sammen. Å være selvstendig næringsdrivende er heller ikke bra, spesielt ikke på den politiske venstresiden. Hvis du da ikke heter Olav Thon eller Kjell Inge Røkke.
Oppsummert: Statskirken har monopol på trosdefinisjoner. Kongelige skal holde seg til statskirken. Prinsesser skal helst være vedheng til sine menn, og de skal ihvertfall ikke drive med kommersiell virksomhet som kan skade kongehuset eller true statskirken.
Det forunderlige er at mens prinsesse Märtha Louises virksomhet skal skade kongehuset, er forretningsdriften til Erling Lorentzen i Brasil tydeligvis helt uproblematisk. Den kritikk som er blitt ham til del har i liten grad klebet ved kongehuset. Det er helt i tråd med norsk servil kongejournalistik at kronprinsparet gjennom sitt engasjement for miljøet og for fattige ikke møtes med kritiske spørsmål om ikke tante Ragnhilds ektemann driver en virksomhet i Brasil som skader troverdigheten til både kongehuset generelt og kronprinsparet spesielt.
Kongelighet handler i seg selv om tro. Den første konge var sannsynligvis den sterkeste mann (de var som regel menn) på haugen, eller den dyktigste intrigemakeren (men sånne egenskaper passer dårlig å ha på stamtreet). Kongen ble efterhvert «konge av guds nåde», og skulle visstnok ha blått blod i sine årer, i motsetning til oss plebeiere. Kongen ble ikke bare kronet (av Gud) men også salvet til sin gjerning. Det mystiske og mytiske hadde en naturlig plass i monarkiets merkevarebygging.
For de som ønsker et lite innblikk i kongelig tro og overtro anbefales å lese historiker Øystein Sørensens bok «Helt konge», der han skriver om både frimurere og alkymi.
Å demonisere (!) den (stats-)autoriserte troens konkurrenter har vært veldig vanlig opp gjennom historien. Hanne Nabintu Herland fulgte bare opp en lang, kirkelig tradisjon da hun igår kalte prinsesse Märtha Louise for en heks.
Mer edruelig er i denne sammenheng de folkevalgte på Stortinget, som likevel forsøker å frelse kongen fra hans sprelske datter. Det minner litt om folkeeventyrene. Der fremstår ihvertfall kongsdøtrene som litt mer blodfulle enn de nålevende norske prinsessene. Med Märtha Louise som et klart unntak. Det er få folkevalgte med i folkeeventyrene. Dermed ender de som oftest såkalt lykkelig for både prinsesser og folk.
Martin Kolberg, monarkiansvarlig i Ap, minner i Aftenposten om at Stortinget nylig omfavnet monarkiet. Det minner nesten om en advarsel til ekteparet Behn om å «være snille og stille, ellers..». Isåfall må vi bare, for en gang skyld, si oss enige med SV Hallgeir Langeland, som er fornøyd med hvordan Märtha og mannen «roter det til for kongehuset».
Det er to åpenbare løsninger på hele spetakkelet:
1. Avskaff ordningen med autorisert tro og sammenblanding mellom kongehus og trossamfunn; fjern statskirken.
2. Avskaff hele monarkiet, så slipper vi dette med besværlige, arvelige titler.
For vår del må folk tro på hva de vil, uansett om det kalles tro eller overtro. «Tro på noe utenomjordisk» burde vel kunne dekke begge fraksjoner.
Såpass lenge efter opplysningstiden skulle vi gjerne sett at rasjonalitet og vitenskap sto mer i sentrum av samfunnsdebatten. Men vi innser at menneskets evne og vilje til å stå på egne ben og ta eget ansvar godt kunne ha vært større.
Jeg minner også om Vampus’ bloggpost Engler og demoner.
