Høyre har en nøkkelrolle i saken om datalagringsdirektivet. Hvorfor overlater de da initativet til Ap?
Forrige fredag gikk fristen ut for Høyres interne høring om datalagringsdirektivet. Igår skulle partiets sentralstyre konkludere. Høyres DLD-motstandere klarte ikke å ta seieren helt hjem. Ledelsen kom med nok et krumspring. Norges liberalkonservative parti avviser alle muligheter til å ta en lederrolle i spørsmålet om personvern og individets autonomi. Noe som burde være en drøm.
FrP og Venstre kan dermed fortsette å konkurrere om ikke-sosialistiske velgere med prinsipielle ryggmargsreflekser i foribndelse med temaet personvern. Begge disse to partiene er som kjent motstandere av datalagringsdirektivet.
Erna Solberg måtte på partiets landsmøte i mai stille et dårlig skjult kabinettspørsmål. Dermed fikk hun støtte fra vel 60% av landsmøtet for å sette igang en intern høring om datalagringsdirektivet. Slik skulle ledelsen kjøpe seg tid. Arbeiderpartiet og politiet kom Høyreledelsen til unnsetning, med en voldsom offensiv for statlig invasjon av enkeltmenneskers privatliv. Det hjalp bare så lite.
Høringen viste at Høyres partiorganisasjon er klart mot direktivet. Ni fylkeslag mot, to for, og resten er delt. Blant motstanderne er tunge fylkeslag som Oslo og Akershus. Da skulle man tro at Erna Solberg og resten av ledelsen ville se hvor landet lå, og lete efter en vei ut av uføret. Og de fikk klare råd med på veien. Men de ville fortsette å tråkke rundt i sin egen hengemyr.
Vedtaket som kom igår viser til fulle Høyres problem. Tyngden i Høringen tas bare til følge i første punkt i partiets vedtak. Resten av vedtaket er et forsøk på å finne en løsning på dét Erna Solberg sa til Nettavisen igår: «Høyre er opptatt av å finne en god balanse mellom et sterkt personvern og politiets mulighet til å bekjempe alvorlig kriminalitet.» Som om det er noen motsetning mellom disse.
Det er forlengst dokumentert at datalagringsdirektivet ikke er egnet til å bekjempe kriminalitet av den type det er ment å ramme. De kriminelle finner veien utenom. Isteden er det alle oss andre som får personlige data lagret, uten mulighet for å ha oversikt. Skal du og jeg unngå DLD må vi legge om kommunikasjonsvanene våre på en måte som vil skru tiden tilbake med flere tiår. Hvor langt skal vi måtte gå for å markere at staten ikke har rett til å vite alt om oss til envher tid? Det er staten som i hvert enkelt tilfelle burde begrunne hvorfor mitt privatliv skal invaderes, utleveres og dissekeres av fremmede.
Så hva gjør Høyre? Arbeiderpartiet er isolert, og står med ryggen mot veggen i denne saken. Høyre har avvist DLD i sin nåværende form (pkt. 2).
Høyre kunne ha samlet alle de andre partiene på Stortinget som er mot DLD, og diskutert et nasjonalt kompromiss som ivaretar både personvern og kriminalitetsbekjempelse. Eller; partiet kunne varslet at de kommer med en pakke med forslag til endringer i eksisterende lovverk. Istedet ber man Arbeiderpartiet om å utrede et nasjonalt alternativ til datalagringsdirektivet!
Høyre vedtok i sitt partiprogram for denne stortingsperioden sterke formuleringer angående personvern. Landsmøtet i mai vedtok en resolusjon som gjentok partiets fokus på personvern. Dette skal partiet «jobbe videre med» (pkt. 5 i sentralstyrets vedtak). Høyres ledelse misbruker en gylden mulighet til å sette partiets vedtatte politikk om personvern midt i rampelyset. Forstå det den som kan.
Vedtaket i sentralstyret tar også hensyn til dem i partiet som av hensyn til EØS-avtalen vil stemme for DLD (pkt. 4). Konsekvensene for EØS-avtalen skal utredes. Kremmerne vant over de som er opptatt av personvern. Når skal Høyre markere at grunnleggende prinsipper og verdier ikke er til salgs?
Høyre fortsetter altså å rote rundt, og viser at partiets ledelse har et problematisk forhold til partidemokrati. I Høyre har det alltid vært opp til partiets stortingsgruppe å tolke partiprogrammet. Partiets trofaste slitere samles til fest og moro med jevne mellomrom, men å påvirke rikspolitikken kan de bare forvente å gjøre hvert fjerde år. Og partiprogrammer støver gjerne ned i en skuff så fort valget er over og de harde realitetene på Stortingets bakrom overtar efte festtaler og valgløfter.
Arbeiderpartiet får mer tid til å pønske ut hvordan ditt og mitt privatliv skal lagres for «påkommende tilfelle». Kjernen i datalagringsdirektivet er å sette selve kjernen i rettsstaten ut av spill: Uskyldspresumpsjonen. DLD handler rett og slett om overvåkningsstaten mot rettsstaten. De som trodde at Lundkommisjonen innebar at rettsstaten hadde vunnet, tok grundig feil.
DLD handler om å lagre informasjon om oss alle, i tilfelle vi en eller annen gang kommer til å tenke på å gjøre noe kriminelt, eller tilfeldigvis befinner oss i nærheten av noen som har snakket om å gjøre noe kriminelt. Arbeiderpartiets støtte til denne tankegangen minner om foreldrene som gir ungene en dask eller husarrest, ut fra tanken om at hvis poden ikke har gjort noe galt vil han sikkert gjøre det.
Det er trist at Høyre ikke satte et verdig punktum nå, og fikk begravet datalagringsdirektivet en gang for alle. Høringen må likevel være en vitamininnsprøytning for alle Høyres motstandere av direktivet. Det er ingen grunn til å la seg drive over på defensiven nå!
