Igår hadde Språkrådets direktør Sylfest Lomheim sin siste arbeidsdag. Ny direktør er ikke klar, men det lave tallet på søkere tyder på at det føles vanskelig å tale i offentlig debatt efter Lomheim. Så hvorfor ikke bare legge ned Språkrådet?
Språkrådet skal røkte og vokte om det norske språket. Du har kanskje merket det best når Språkrådet, ofte representert ved nettopp Lomheim, er ute og foreslår nye norske ord, til erstatning for ord importert fra utenlandske språk. Som oftest er det engelske låneord man vil finne gode norske erstatninger for.
Enkelte av endringene Språkrådet foreslår påkaller mest latteren. I andre sammenhenger har den norske formen av en del utenlandske ord forlengst glidd inn i språket.
I mange år fikk jeg av min Bestemor hver jul den nyeste utgaven av Hvem? Hva Hvor?-bøkene. En av de mest interessante spaltene het «Nye ord i språket». De ordene som var listet opp der viste hvordan norsk kultur endret seg. Og dermed språket.
Lomheim har vært en markant direktør i syv år. Han har deltatt i den offentlige debatten, og det er liksom naturlig at Lomheim har overtatt rollen Finn Erik Vinje hadde, som den fremste offentlige språkrøkter. Kanskje er det Lomheims markante debattantrolle som gjør det vanskelig å finne hans erstatter? Ingunn Økland har i dagens Aftenposten en kommentar om prosessen med å finne Lomheims efterfølger. Den som skal fungere i stillingen er Sigfrid Tvitekkja.
Det har alltid stått strid om språket her til lands. Selv er jeg en av dem som er lei av tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk. Jeg skriver konservativt bokmål, og det er helt bevisst. Jeg er mot alle de valgfrie formene, som gjør at de to norske skriftspråkene nærmer seg hverandre. For hva er da vitsen med å opprettholde begge?
Det er vedtatt en språknorm for det skriftlige språket. Men de som skal vokte språket, og vise språkets i daglig bruk, som journalister i både skriftlige medier og etermedier, slurver grusomt.
Er det så behov for et språkråd, for å vokte språkets utvikling? Efter min mening er svaret nei.
Språk er ikke statisk. Det utvikler seg. Både på grunn av påvirkning fra andre språk, og efter hvordan språket brukes daglig både skriftlig og muntlig. Selv om det skal finnes visse normer for hvordan språket skal være, vil språket fortsette å utvikle seg.
Språk handler om bevissthet. På 1950-tallet var mange foreldre rasende over samnorskreformen, og gikk inn og rettet lærebøkene ungene deres fikk i skolen. Det vitner om høy bevissthet rundt språket.
Når FrPs stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde blåser i luren for norsk kultur i Aftenposten, kan mennesker med et sterkt forhold til språket håpe på at Tybring-Gjeddes velgere følger hans kamprop – og i større grad enn idag velger norske forfattere, norskspråklige artister og filmer laget av norske regissører. Med FrPs oppslutning burde det bety et oppsving for norskspråklige kulturuttrykk. Og det aldeles uten skattefinansiert støtte.
For oss andre, som godtar at både språk og kultur er en prosess snarere enn en statisk tilstand, er det likevel viktig å ha en høy bevissthet rundt hvordan språket brukes. Nettopp at vi som enkeltmennesker er oss bevisste vår bruk av språket kan overfløddiggjøre et slikt byråkratisk organ finansierte med våre penger.
Den beste måten å bekjempe politisk initierte voktere av hva som er korrekt (politisk, kulturelt eller språklig) er å bruke humor. Og deres egne ordninger. Jeg husker godt hvordan daværende redaktør Reidar Nilsens svar til et norsk språkorgan ble slått opp i partiavisen Fremskritt (tror det var i 1990). Det var en eller annen kampanje for mer bruk av norsk språk. Nilsen svarte at i Fremskritt ville man ikke være med på politikerstyrte kampanjer for hverken det ene eller det andre. Man ønsket en fri språkutvikling. Av dem som bruker språket. Det offentlige organet var meget indignert, om jeg ikke husker feil.
Ordtaket «å hoppe etter Wirkola» har forlengst glidd inn i språket som en metafor for vanskelige oppgaver. En oppdatert språkkulturell versjon kan kanskje være at det er vanskelig å tale efter Lomheim?
Istedenfor at vi får en anonym byråkrat inn i direktørstillingen, kan vi kanskje være enige om at Språkrådet er overflødig?
