Sosialistene fornekter aldri sin tro på at bare man lovfester noe, så skjer det. Men forslaget fra LO om å lovfeste retten til heltidsarbeide er et slag i luften. Spørsmålet er om ikke flere arbeidstagere hadde trengt mer deltid. Ikke mindre.
Den såkalte arbeiderbevegelsen, Ap og LO har samlet seg til «faglig-politisk» konferanse på LO-skolen i Sørmarka. Her fikk landets fremste representanter for arbeiderbevegelsen høre at statsminister og partileder Jens Stoltenberg ikke har noen «nye» saker å komme med, som skal få Ap på offensiven. LO har derimot grepet fatt i de deltidsarbeidendes kår. Og det er jo bra. Noen skal jo også tale deres sak.
Godt timet har Fafo (fagbevegelsens eget forskningssenter) lansert en rapport om deltidsarbeid, og påpekt at det spesielt er en utfordring for kvinner som ønsker å jobbe heltid. Det er ofte i typiske kvinnedominerte yrker at deltidsarbeid dominerer. Dermed kommer kvinner dårligere ut når det gjelder lønn, og dermed også for opptjening av alderspensjon.
FAFO forklarer det med at Norge har et mer kjønnsdelt arbeidsmarked, og at også kjønnsrolletenkning dominerer; mannen er hovedforsørger i familien, og har dermed størst behov for heltidsarbeid.
LOs svar på denne utfordringen er en lovendring: Lovfestet rett til heltidsarbeid. La oss et øyeblikk tenke oss at LOs leilendinger i regjeringen og på Stortinget gjør som de får beskjed om. Retten til å jobbe 8 timer 5 dager i uken, 230 dager i året, blir lovfestet. Hva skal man da gjøre for å tvinge dette gjennom overfor arbeidsgiverne? Oppfordre de ansatte til å politianmelde sine sjefer for å bryte loven? Tvinge gjennom heltidsstillinger i bedrifter som sliter med økonomien? Før man foreslår noe som kan se ut som et enkelt og velbrukt virkemiddel bør man tenke gjennom konsekvensene. Og det er når man vurderer hvilke sanksjoner som kan brukes mot de som ikke oppfyller loven, og hva følgene av slike sanksjoner kan bli, at man ser hvor håpløst forslaget egentlig er.
Skulle LO virkelig gjort noe med dette, skulle de kritisert sine egne gisler, flertallspartiene Ap, SV og SP. Disse tre har tidenes mest velfylte pengebinge, og den arbeidsfreden som ligger i at de har flertall på Stortinget. Disse to forholdene gir en unik mulighet til å gjøre noe med hva de faktisk vil gjøre noe med.
Og hvor er de kvinnedominerte arbeidsplassene? I helse- og eldreomsorgen, i barnehaver og skoler. I renholdsbransjen. Felles for disse arbeidsplassene er at svært mange av dem er i offentlig sektor. De arbeidsplassene der regjeringen og stortingsflertallet har den mest direkte innflydelsen. Regjeringen kan rett og slett bruke sin makt som arbeidsgiver til å konvertere om deltid til heltid. Det vil koste penger, naturligvis. Men man trenger ikke gå veien om lovfesting. Man må bare insistere overfor finansdepartementet. Dette er god kvinnepolitikk. Det er god likestillingspolitikk. Det er god pensjonspolitikk. Det er bra for den såkalte arbeidslinjen. Så hvorfor gjør de det ikke? Dét lurer jeg på. Og det burde LO lure på. Ja, mer enn dét. De burde stille spørsmål til sine egne.
Jeg har ofte latt meg forundre av hvordan lønnsdannelsen i offentlig sektor skjer. For i valgkampene lover regjeringspartiene mye både når det gjelder likestilling, arbeid og lønnsforskjeller. Men når arbeidstagerne i offentlig sektor via sine fagforeninger skal forhandle med arbeidsgiverne, så er det jo en av sine egne de møter. Statsråden med ansvar for lønnsforhandlinger i offentlig sektor. Men da er plutselig alle valgløftene glemt. Da er man like måteholden og forsiktig med pengene som arbeidsgiverkollegene i privat sektor; NHO. Hvor ble det av alle løftene? Hvorfor ser ikke regjeringspartiene at det nettopp er i disse forhandlingene at man virkelig kan oppfylle de løftene man har gitt, og fått gjennomført viktige politiske saker.
Ulempen er jo at dette ville bli dyrt for oss skattebetalere. Jeg skal jo ikke gråte over at regjeringen ikke bruker sin unike mulighet til å oppfylle de løftene de gir, når det er meg som må betale for gildet. Men det er jo lov å la seg forundre.
Det var imidlertid mer deltid jeg ønsket å skrive om. Og det finnes mange som sikkert kunne tenke seg å jobbe mer deltid. La meg ta noen eksempler:
Liberaleren er mot en fast pensjonsalder. Den enkelte burde selv få bestemme når man vil, har lyst (og råd) til å gå av med pensjon. Da styrer man også mer av sin egen pensjonsplanlegning. Man vet mer om hvaslags pensjon man vil få, og hva man kan klare å overleve på. Mange er slitne efter et langt arbeidsliv, og burde kanskje prioritere en styrt avvikling av sitt yrkesliv. En gradvis overgang kan redusere andelen uføretrygdede. Det kan gi besteforeldre mer tid med sine barnebarn, og mer tid til å dyrke fritidsinteresser.
Småbarnsforelde og foreldre til barn i skolealder kan unngå den berømmelige tidsklemmen hvis de jobber mer deltid. Det kan gi dem mer tid med barnene. De minste får bedre tid til å bli kjent med sine foreldre før de skysses avgårde til institusjonell omsorg og oppdragelse. Skolebarn får mer kvalitetstid med foreldrene, og større mulighet for hjelp med leksene. Og til fritidsaktiviteter sammen med foreldrene. Behovet for SFO kan bli mindre. Ungende får dermed mer tid sammen med sine foresatte, fremfor med ufaglærte SFO-ansatte. Hvis jeg skulle slå et slag for hvem av forelderene som bør gå over til deltid, måtte det være fedrene.
Personer som har behov for faglig oppdatering kan kombinere deltid med efterutdannelse. Personer med ulik grad av sykdommer eller funksjonshemning kan ha en glidende overgang mellom jobb og behandling eller rehabilitering.
Mer deltid kan rett og slett gi mer livskvalitet. Mindre stress – og mindre forbruk. Økonomene vil naturligvis rive seg i håret over at livskvalitet settes over levestandard. Det samme vil nok både byråkratene i Finansdepartementet og de mange i fagbevegelsen som lever av å fremme krav for yrkesaktive. Men for hver og en av oss kan mer deltid i ulike faser av livet være en fordel.
