når de holder lavterskeltilbud og oppsøkende hjelpere unna de narkomane i Oslo. Så lenge tilbudet til de narkomane er under pari, bør politiet ikke gjøre situasjonen vondt verre med aggressiv oppførsel.
Ifølge Dagsavisen idag , også gjengitt i VG og flere andre medier, har politiet i sommer hatt en tøffere holdning til såkalt oppsøkende tjeneste. Organisasjoner som ikke bare deler ut sprøyter men som også viser omsorg og hjelper de narkomane til andre tilbud – som muligheten til en dusj og et måltid hos f.eks Frelsesarmeen.
I Norge er det stat og kommuner som administerer ulike former for tilbud til de narkomane, enten det er avrusning, avvenning, botrening og rehabilitering. Politiets oppgave er å efterforske forbrytelser, herunder smugling, oppbevaring og salg av narkotika.
De siste årene er visjonen om det narkotikafrie samfunnet i praksis forlatt. Sprøyterom, sprøytebusser, behandling med metadon, subutex etc viser at man ikke lenger lener seg på bønn og salmesang, eller viser rundt leirbålet for å avvene de narkomane fra avhengigheten og bringe dem tilbake til samfunnet.
Politiets innsats på sitt område er til de grader mislykket. Hadde den vært vellykket ville de narkomane ikke hatt stoff å putte i seg. En helt annen sak er at politiet har fått en oppgave de ikke er mulig å lykkes med. Derfor skal man ikke dømme politiet for at de ikke løser denne oppgaven, men snarere politikerne som ikke klarer å endre fokus.
At politiet ikke klarer å holde narkotikaen ute betyr ikke at de må «kompensere» ved å holde de narkomane nede. Utdeling av brukerutstyr hever de narkomanes livskvalitet, ved at man unngår spredning av sykdommer som f.eks hepatitt og HIV. Å vise omsorg og bidra til at narkomane får en dusj, en seng og litt mat er solidaritet i praksis. Og det betyr at de narkomane ikke behøver å stjele eller tigge. Ihvertfall ikke hele tiden.
Vi skal være rause nok til å ønske også narkomane livskvalitet og menneskeverd i hverdagen. Det bør politiet også kunne gjøre.
