Regjeringspartiene og Bjarne Håkon Hanssen har sammen greid å avspore hva regjeringens forslag om å stjele eiendommen til eiere av private barnehaver egentlig handler om. Effektivt fra regjeringen, og slett fra Hanssen.
Efter å ha hørt Hansssens forsvar for egne handlinger (i Politisk Kvartér) er jeg tilbøyelig til å være enig med ham i at regjeringspartiene burde sjekke argumentene i saken, fremfor å reagere på at det er ham som har gitt råd til det private barnehavefirmaet Espira. Jeg er imponert over Hanssens offensive linje i saken. Her er det ikke mye anger og ruelse å spore. Men det burde det nok vært.
Sjekket faktaopplysning hos Stokkan-Grande
Hanssen lovet da han ble ansatt i påvirkningsbyrået First House at han ikke skulle være den som ringte tidligere partifeller og regjeringskolleger. I dagens sending utdypet han dette; han skulle gjøre klientene bedre i å bedrive lobbyvirksomhet for egen sak. Han skulle ikke ringe rundt. Han skulle gi klientene råd.
Men han har ringt Arild Stokkan-Grande. Problemet fra kritikernes side er at Stokkan-Grande selv har opplyst til Trønder-Avisa at Hanssen ikke forsøkte å fiske informasjon. Hanssen skulle sjekke en faktaopplysning.
En regjering er ikke et evigvarende seminar
Hanssens forsvar for sitt nye (?) syn på private eieres mulighet til å ta utbytte i barnehavebransjen er derimot noe tynnere. Hanssen sier korrekt nok at han som statsråd måtte stå inne for standpunkter i de mange saker som ble behandlet i andre departementer, uten at han aktivt kunne gå inn i saksbehandlingen og den interne meningsutvekslingen. Dette er sannsynligvis korrekt nok. Det er bare å lese noen memoarbøker fra avgåtte statsråder, så finner man at de har sitt å si om alt de ikke rakk å mene noe om. Unntakene er muligens Willoch og Brundtland. De rakk å mene noe om det meste. Men så var de også statsministre.
En regjering er ikke et evigvarende politisk seminar – om ikke SV en regnfull dag får rent flertall). Regjeringen er en politisk beslutningsmaskin. Den styrer landet, basert på vedtak i Stortinget. Hadde den vært et seminar kunne Hanssen kranglet og diskutert i alle saker.
Kanskje burde han ment noe om denne saken, uansett. Hanssen virker å være en pragmatisk sosialdemokrat, som ikke begir seg ut på denne type ideologiske selvmordskorstog som SV har igangsatt i denne saken (det var statssekretær Lisbeth Rugtvedt fra SV som først frontet saken i media).
Gro Harlem Brundtland skiftet syn på private barnehaver efter at hennes datter var med å starte en. Som småbarnsfar har Hanssen sikkert hatt meninger om barnehavedekning, priser etc opp gjennom årene. Det hadde ikke vært unaturlig om han hadde engasjert seg i debatten om dette – om ikke i regjeringen så ihvertfall på møter i Ap. F.eks årsmøter og landsmøter. Da hadde han hatt et lettere forsvar for å ha tatt på seg dette oppdraget nå, forutsatt at han har sagt de samme tingene tidligere (om utbytte etc.).
Nå fremstår forsvaret for å ta oppdraget som formelt korrekt, men som litt tynt.
Høyreside, venstreside og de som ikke kan plasseres
Stortingsrepresentant Tove Karoline Knutsen var ute og angrep Hanssen på ideologisk grunnlag. Han burde sloss for vanlige folks syn. Men hva tilsier at Hanssen ikke gjør det? Vanlige foreldre er nok mer opptatt av at det finnes barnehavetilbud enn hvem som står bak det.
På en fest nylig diskuterte jeg med en lokalpolitiker fra Ap i Bergen, som i tillegg var aktiv i fagbevegelsen. Vi diskuterte stereotypier innen politikken; ut fra et standpunkt i én sak plasseres du på én fløy i ditt parti, og blir automatisk tillagt andre synspunkter som skal stemme med fløyplasseringen.
Tove Karoline Knutsen burde spørre seg om det er et automatisk syn at sosialdemokrater skal være mot private barnehaver, eller at det skal være forbud mot å få avkastning når man investerer sine egne penger i et forretningsprosjekt. Isåfall burde hun kanskje ta seg en prat med Gro Harlem Brundtland.
Det høres ut som om Tove Karoline Knutsen ligger nærmere SVs syn på privat virksomhet, uavhengig av hvilken sektor virksomheten foregår i.
Innføring av lobbyregister?
Hanssen er nok ikke helt oppdatert når han i Politisk Kvartér idag tidlig sier at istedenfor å prate bør regjeringspartiene foreslå lobbyregister og regelendringer. Han sa at debatten nå var en repetisjon av debatten ifjor høst, da det ble kjent at han skulle inn i First House, og at ingen siden dengang har foreslått noe lobbyregister. Der tar han feil. Venstre har foreslått dette, men ikke fått flertall. Heller ikke støtte fra dem som i sak er enige, nemlig regjeringspartiet SV.
Galt å velge Hanssen
Både arbeidsgiver First House og kunde Espira burde innsett at det var galt å velge Hanssen som rådgiver, uansett hvor formelt korrekt Hanssen har opptrådt.
Bare debatten ifjor høst burde fått begge parter til å innse at å bruke Hanssen er som å vifte med en rød klut foran nesene på folk i de tre regjeringspartiene.
Rådgivnings- og lobbybransjen er ikke spesielt populære i de kretser. Kanskje ikke i noen kretser overhodet. Partiene er ikke de «demokratiske verksteder» de engang var. Få er medlemmer, færre aktive i å utforme politikken gjennom høringsrunder lokalt og regionalt om partiprogrammer, eller deltar på landsmøtene som vedtar programmene.
Men likevel er partiorganisasjonene de «legitime» delene av demokratiet, som gjør at de styrende kan si at de styrte har muligheten til å påvirke oftere enn på selve valgdagen.
Lobbyistene skal få partienes representanter i folkevalgte organer til å innta andre standpunkter enn hva som er programfestet – vel å merke hvis noe er programfestet. Ofte er det jo slik at i tusenvis av små og store avgjørelser kan man ikke slå opp i partiprogrammet og finne svaret.
Da må svaret ligge i ideologi og politisk grunnsyn. Men lobbyistene skal fri til de pragmatiske blant våre folkevalgte. De som kan argumentere for hva som helst. Enten for det er «praktisk», eller fordi det skaffer velgere.
Hvis lobbyistenes seire blir mange nok, vil partiorganisasjonene forvitre ytterligere. For hva er vitsen med å bruke tid og krefter på å sloss frem formuleringer i partiprogram, hvis betalte påvirkningsagenter kan oppheve hele den demokratiske prosessen i regjeringspartiet(ene)?
Lobbybransjen er en utfordring for hele det partipolitiske spekteret. Tidligere folkevalgte, ansatte rådgivere eller folk med andre funksjoner fra nær sagt alle partier er nå ansatt i lobbybransjen. Hvordan skal man forholde seg til dem? Holder det med karantenetid, eller med forbud mot å gi råd på områder man selv har hatt politisk ansvar for i et tidligere (politisk) liv?
Vet man at Bjarne Håkon Hanssen vil gi råd i tråd med sitt sosialdemokratiske grunnsyn? Har han fortsatt et slikt grunnsyn, og hva går det isåfall ut på? Kan man være sikker på at Lars Erik Grønntun fremmer liberalistiske løsninger?
Lov å påvirke – flaut å innrømme påvirkning?
La oss slå fast at det er legitimt å påvirke beslutningstagerne. Det gjelder uansett om det er enkeltvelgere, organisasjoner, ad hoc-organisasjoner, Facebook-grupper eller andre.
Det som sannsynligvis provoserer er at noen har mulighet til å bruke pengene sine til å betale noen for å påvirke, eller få råd om hvordan man skal gå frem. I Norge er det overraskende hvor provoserende det er at folk bruker sine egne penger på det de selv ønsker å bruke dem på. Hvis en bedrift ønsker å bruke pengene sine på å finne ut hvordan de skal gjøre noe som står i samfunnskunnskapsbøker fra ungdomskolen eller videregående, eller ringe en venn eller bekjent som er aktiv eller medlem i et politisk parti, så får det være deres valg.
Mitt subjektive inntrykk er at man i næringslivet er imponerende kunnskapsløse om hvordan den politiske prosessen fungerer.
Samtidig er det slik at Norge må kunne kalles et høringsdemokrati. Det er utrolig hvor mange saker en regjering sender på høring, før man legger frem et lovforslag der man forsøksvis har tatt standpunkt til kompliserte saker. Å komme med på listen over høringsinstanser burde ikke by på problemer.
Jeg vil tro at mange folkevalgte finner det flaut å innrømme at de er blitt påvirket av profesjonelle lobbyister, selv om de kanskje i sitt indre er glad for å få argumenter og alternativer presentert for seg på en oversiktlig måte, som ikke en stortingsmelding eller lovproposisjon makter – og der partiprogrammet i tillegg er imponerende tomt om temaet.
For oss som velgere er det likevel interessant å vite hvem som lar seg påvirke av hvem. Hvilke representanter stemmer for noe annet enn de egentlig mener (eller som står i partiprogrammet). Jeg er ikke overbevist om at jeg vil stemme på en som velger å kaste partiprogrammet i søppelbøtten, eller lar annet enn ideologisk grunnsyn eller ryggmargsrefleks avgjøre. Selv om jeg har vært med i politikken lenge nok til å vite at kompromisser ikke er til å unngå. Selv for den mest standhaftige.
Det er mye jeg som liberalist kunne sagt om regjeringens forslag. Det skal jeg komme tilbake til. Problemet med valget av Bjarne Håkon Hanssen som rådgiver i denne saken, er at både First House og Espira burde innsett at regjeringspartienes folk kommer til å gå i vranglås. Sjansen for at regjeringen skal snu er mindre ved at man valgte nettopp Hanssen som rådgiver. Uansett hvor gode argumenter man har for selve saken.
Regjeringspartiene må være svært fornøyde med sin så langt vellykkede avsporing. Nå er det opp til oss som er interessert i det prinsipielle i forslaget fra regjeringspartiene, å løfte dette frem i den offentlige debatten.
Andre som har omtalt saken:
