Dagens gjesteskribent er Høyres gruppeleder i Trondhjem, Yngve Brox. Han var tilstede på Almedalsveckan i Sverige, og har gjort seg noen betraktninger i den anledning.
Almedalsveckan er et årlig evenement på Gotland i starten av juli for hele det politiske miljøet i Sverige. Både politiske partier, interesseorganisasjoner og næringsliv deltar. Høyre sendte en delegasjon på fire til en nordisk samling for de konservative partiene, og jeg var så heldig å få være med.
Almedalsveckan var opprinnelig et arrangement for sosialdemokratene i Sverige. Det hele startet visstnok med Olof Palme som en gang på sekstitallet klatret opp på en kasse og holdt en tale i Visby på Gotland. Dette ble så godt mottatt at han gjentok suksessen året etter. Mer skal det ikke til for å skape en tradisjon. Arrangementet sakte, men sikkert, vokst til å bli enormt. Alle partier og andre samfunnsaktører med behov for å fremme sin sak kommer og gjennomfører sine egne debatter, treff og ulike møter. Jeg fikk selv stukket i hånden invitasjoner til alt fra møter med svensk meierinæring til utenrikspolitiske debatter. Moderaterna, Høyres søsterparti i Sverige, var lenge svært skeptiske til opplegget, og begynte ikke å delta for alvor før rundt 2003.
I den grad man skal komme med kritikk måtte det være at Almedalsveckan nesten har vokst seg for stor, det er blitt så stort at det er umulig å få med seg alt av interesse. Og selvsagt er det mest av alt et arrangement for spesielt interesserte. Men det kan man jo si om de fleste festivaler, og dette er altså et arrangement som først og fremst fremmer den politiske debatten.
Høyres stortingsrepresentant fra Sør-Trøndelag, Linda Cathrine Hofstad Helleland, var også med på turen. Hun har foreslått at vi skal sette i gang et lignende arrangement i Trondheim. Det er en god idé, for vi har ingen møteplasser som kommer i nærheten av Almedalsveckan i Norge. Den store fordelen med Almedalsveckan er at den er en unik arena for politisk debatt og generell samfunnsdebatt. I Norge har vi ingenting som ligner. Derfor er Hellelands initiativ godt – dersom vi kan få til noe som ligner litt på Almedalsveckan i Norge vil det være bra for norsk politisk debatt. Og selvsagt ønsker jeg som lokalpolitiker å få det til i Trondheim. Derfor har jeg tatt initiativ til at de politiske partiene skal møtes for å diskutere saken rett over sommeren.
Turen til Gotland var enkelt sagt noe man aldri glemmer. Rett etter at vi kom fikk vi høre statsminister Fredrik Reinfeldts tale. Det var nesten verdt hele turen. Slike taler holder ikke norske politikere. Den som kommer nærmest er faktisk kanskje Jens Stoltenberg – men Reinfeldt går også ham en høy gang: Retorisk meget sterk, politisk krystallklar og ikke minst morsom. Han dokumenterte hvordan Alliansen för Sverige har klart å gjøre en god jobb mens de har hatt makten, og hvordan de ønsker å arbeide videre for et enda bedre land i fremtiden. Han kunne vise til at Sverige har kommet meget godt ut av finanskrisen. Det er en utrolig prestasjon, tatt i betraktning at Sverige ikke har noe oljefond de kan bruke til å dempe effekten av krisen. Han viste forskjellen mellom sin egen allianse og de rødgrønne som går til valg på et regjeringsskifte, og det var utrolig godt å høre en borgerlig statsminister bruke kortet ”oss eller kaos” som Arbeiderpartiet alltid ynder å bruke her til lands.
Under talen til Reinfeldt slo det meg at det er noen viktige forskjeller mellom Norge og Sverige. For det første er de langt tøffere enn oss retorisk. Samtidig er svenskene mye mer politisk korrekte enn oss i Norge, noe man nesten ikke skulle tro var mulig. Man merker det hele tiden, man aksepterer ikke forsøksvis morsomme kommentarer om minoriteter, svake grupper eller kvinner. Reinfeldts tale fikk generelt svært god omtale, men det faktum at han ikke nevnte sin motstander Mona Sahlin med et ord ble karakterisert i noen medier som mannlig hersketeknikk.
Denne til tider klamme politiske korrektheten gir rom for en litt annen politisk debatt enn i Norge. Det er til og med som kjent etablert et eget feministisk parti, Feministisk Initiativ. De er selvsagt ikke riktig kloke, med sin nær sagt krigerske feminisme. Men det begrenser seg ikke til dem: De svenske Center-kvinnene delte ut en løpeseddel hvor de påstod at det tar lenger tid for kvinner enn menn å få ambulanse, en påstand jeg virkelig lurer på om de kan dokumentere.
Vi deltok på et opplegg i regi av de nordiske konservative partiene. Dermed møtte vi partikolleger fra hele Norden. Det er alltid en fascinerende opplevelse – man få se både likeheter og ulikheter mellom landene på nært hold. Kort fortalt er slektskapet mellom oss i Høyre og våre venner i Sverige svært tett. Vi tenker likt, har mange av de samme utfordringene og bruker mye av den samme retorikken. Finsk politikk er svært vanskelig å forstå seg på, omtrent som finsk fjernsynsteater fra 70-tallet. Mens danskene er trivelige, men det konservative partiet der nede sliter skikkelig. Det er selvsagt mange ting som binder oss sammen, mest av alt grunnsynet. Det får høyst ulike utslag i praktisk politikk, men alle er like opptatt av enkeltmenneskets frihet, av rettssikkerhet og demokrati.
For oss fra Norge var det spesielt interessant å få treffe ledende politikere i Moderaterna som kunne fortelle om sine erfaringer med et tett, borgerlig samarbeid i ”Alliansen”. Dersom vi skal klare å skape flertall for et skifte, både i Trondheim til neste år og nasjonalt i 2013, vil vi være avhengige av at de borgerlige partiene står sammen som et klart alternativ til de rødgrønne. I Sverige sier de at kjernen i samarbeidet er slik: Alle skal tjene på samarbeidet, alle skal bidra. Det har så langt vært en oppskrift på suksess. De har nå styrt landet i nesten fire år, og målingene gir dem håp om en seier i høstens valg. Det vil i så fall være en sensasjon, og et klart brudd med sosialdemokratenes lange ”enerett” på å styre landet. Høyre er klare for å sørge for et slikt samarbeid også her i landet – her i Norge står det på mellompartiene og Fremskrittspartiet. Hittil har Venstre og Fremskrittspartiet vært mer opptatt av egenmarkering enn av å bygge en plattform for et skifte. Den viktigste lærdommen fra Sverige er i grunnen at de andre borgerlige partiene bør komme seg over og lære litt om hvordan man kan bidra til å bygge et grunnlag for et borgerlig samarbeid og flertall.
—
Yngve Brox er Høyres gruppeleder i bystyret i Trondhjem. Han har tidligere vært leder i Trondhjem Høyre, gruppeleder i fylkestinget i Sør-Trøndelag og har arbeidet i Høyres Hovedorganisasjon som kommunalrådgiver. Bloggen hans, Yngves blå box finner du her.
