I Liberalerens sommerserie om litteratur og kultur intervjuer vi idag NRK-advokat og personvernforkjemper Jon Wessel-Aas. Han vil sikre fri kommunikasjon mellom mennesker. Uten sensur fra staten. Så lager innholdet (kulturen) seg selv. Og så vil han skrive boken om hvordan rettsstaten ble forsvart og reddet.
Hvis du bare skulle ha/beholde én bok resten av ditt liv, hvilken ville du velge?
– Jeg ville nok velge antropologen Carlos Castanedas (serie) «The teachings of Don Juan» – en dokumentarisk tvilsom, men likevel filosofisk og åndelig tankevekkende beretning om forfatterens angivelige møter med og lærlingopphold hos Yaqui-indianeren «Don Juan», der forholdet mellom det fysiske og det åndelige utforskes grundig – riktignok med god hjelp av inntak av peyoteskudd (kaktusplante med hallusinerende effekt).
Hvorfor er akkurat denne boken så viktig?
– Den sier vel i grunnen ikke mer enn hva for eksempel noen av de store filosofene i flere kulturer har vært innom, men den gjør det på en måte som både er vakker og inkluderende for leseren – man tas med på «reisen». Den inneholder for eksempel gjennomgående mye yin og yang-tankegang. Dette går jo igjen ikke bare i filosofi, men også i naturvitenskapen – ikke minst i partikkelfysikk. Jeg synes det er spesielt fascinerende med tanken om at hver ting, hvert fenomen, har sitt speilbilde i en ikke-ting og et ikke-fenomen… Vel, jeg skal ikke dra dette lenger her. Poenget er at disse – kanske tilfeldige – bøkene sier mye om hva det innebærer å ikke bare være et materialistisk nyttedyr, men også et åndelig vesen. Og viktigst: at det ene verken kan eller bør utelukke det andre. Her fikk jeg en slags åpenbaring, da jeg leste bøkene. På et punkt i beretningen møter nemlig Castaneda Don Juan – som han tidligere kun har opplevd ute i ørkenen, som «ekte» indianer og shaman – i Mexico City, ikledt dress og slips, som en «vanlig» mann (advokat, faktisk). Castaneda blir desillusjonert, men Don Juan ler, og forteller ham at det selvfølgelig ikke går an å leve et rent åndelig liv ute i ørkenen. Man må delta i menneskets fysiske verden også, og finne/spille sin rolle der også. Det var iallfall forløsende for meg den gang jeg leste det..
Når leste du boken første gang?
– Dette leste jeg den gang jeg studerte på LSE i London, midt på 1980-tallet, som 19-åring.
I Dagbladet Magasinets spalte ”Bokettersynet” kan intervuobjektet fortelle om boken man helst vil brenne. Er det heldig eller uheldig at en Dagbladet med sin profil som kulturavis bruker et begrep om kultur som vi forbinder med totalitære ideologier?
– He,he… Med de samfunnsområder som jeg driver med som advokat, gir bokbål selvfølgelig meget dårlige assosiasjoner til sensur og annen undertrykking av det frie ord. Men som jurist må jeg jo analysere nærmere. Det er forskjell på å brenne andres bøker og å brenne en bok man selv eier – ikke bare eiendomsrettslig. Å brenne bøker for at andre ikke skal kunne lese dem, er jo sensur – særlig hvis det skjer målrettet og systematisk. Å brenne en bok man selv eier, fordi man ikke liker den, kan derimot i seg selv anses som en legitim ytring. Derfor har Dagbladet sitt på det tørre – i min bok.
Bør boktittelen ”Min kamp” reserveres for hysterikere med manglende ideologisk gangsyn?
– Nå lefler Liberaleren selv med sensurtanken…;-) Og nei, denne tittelen bør være tilgjengelig for bruk for ethvert menneske som har kjempet seg gjennom hele eller deler av et liv – det være seg ideologisk, fysisk eller på annen måte. Personlig foretrekker jeg nær sagt en hvilken som helst «Min kamp» som handler om ideer, fremfor en som handler om vedkommendes finalekamp i fotball-VM. Men begge skal få lov til å bruke den pretensiøse tittelen. (Forfatteren med initialene K.O.K. går jeg ikke inn på).
I Danmark gav eieren av Mærsk, Arnold Mærsk McKinney Møller i 2004 landet en ny opera – for egen regning. Hvis du skulle bli kontaktet av Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen med beskjed om at bare du fikk velge deg en kulturrelatert gave til hele det norske folk – både fødte og ufødte – hva ville du svart da?
– Gratis, og fra statens side usensurert, Internett/telekommunikasjon (uansett teknikk og fremtidige former) til hele befolkningen. Innholdet – kulturen – lager seg selv (med litt støtte til enkelte uttrykk), så lenge folk enkelt og billig kan kommunisere med hverandre uten inngripen fra staten i annet enn helt prekære tilfeller. Fri kommunikasjon er en gave til menneskene, kulturen og det (over)levende demokratiet.
Savner du partiledere eller toppolitikere som skriver andre bøker enn egne memoarer?
– Det er mye annet å begjære fra den litterære verden enn flere bøker fra slike, men man kan jo savne mer oppriktig ideologi blant dagens politikere, og om dette fortsatt finnes under den populistisk-materialistiske overflaten, kunne det være interessant å se nedfelt i bokform også.
Hva synes du om at når FrP ikke får gjennomslag for å kutte kulturstøtte, velger de subsidiært å støtte kulturuttrykk med bred folkelig appell – som uansett burde klare å overleve uten subsidier?
– Jeg ser på det som uttrykk for ikke bare populistisk forflatning, men også som uttrykk for en viss legitim frustrasjon over en del amatørmessig – og ansvarsløst pengesløsende – forvaltning av kulturmidlene i statsbusjettet. En slags naturlig – om enn feilslått – motreaksjon, som er sunn, så lenge den ikke blir til operativ politikk.
Hvilken bok kunne du selv tenke deg å ha skrevet?
– «The Magus» av John Fowles. Et sært, mystisk og ganske erotisk mesterstykke av en roman, som aldri helt har sluppet taket på meg. Av bøker som ikke er skrevet, og i det mer pretensiøse hjørnet: «Da vi forsvarte og reddet rettsstaten – historien om Sivorg».
Jon Wessel-Aas er advokat i NRK, og er aktivt styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling – ICJ-Norge. Bloggen hans – Uhuru – finner du her.
