Myndighetene vurderer å fjerne tusenlappen. Men 500 og 500 blir 1000, også for kriminelle. I tillegg kan man bli bekymret for framtidige muligheter for å betale anonymt.
Finansdepartementet og Norges Bank vurderer å fjerne tusenlappen. Formålet er å gjøre kriminell aktivitet vanskeligere. Byråkratenes logikk er at det vil bli vanskeligere å oppbevare og smugle kontanter dersom tusenlappen forsvinner. Det trengs da mer plass for å oppbevare en gitt pengemengde.
– I stedet for stadig å bevilge penger til å bekjempe lovbrudd, vil fjerning av tusenlappen være en «show stopper» som er synlig i kriminalitetsbildet. Her kan man bokstavelig talt fylle lommene til kriminelle med kilovis av problemer, uttaler seniorrådgiver Runde Grundekjøn i Finanstilsynet til Aftenposten.
Det er tvilsomt om kriminelle vil la seg stoppe av det økte volumet. Et bagasjerom rommer mange 500-lapper. 1000-lapper er lite attraktive for kriminelle, fordi de vekker for stor oppsikt. En fjerning av 1000-lappen vil dermed ha liten effekt. Dette har også Finanstilsynet pekt på i et brev til Finansdepartementet.
For folk flest betyr det lite eller ingenting at 1000-lappen forsvinner. Kredittkort og nettbank har for lengst tatt over for store kontantsummer. Det er likevel bekymringsfullt at 1000-lappen forsvinner fordi det indikerer starten på slutten for kontanter som betalingsmidler. I lang tid har kontanter vært et sikkert og anonymt betalingsmiddel. Sedler tar ikke med seg sin historie, bortsett fra eventuelle fingeravtrykk. Det finnes mange helt legitime grunner til å ønske å betale anonymt. Kjendisers forbruk har tidligere blitt brettet ut i media etter opplysninger fra illojale bankansatte. Mange ønsker ikke at ektefelle eller familiemedlemmer skal kunne få tilgang til oversikt over forbruket eller lignende. Anonyme transaksjoner kan bli vanskeligere framover.
Et tilleggsmoment er det at staten alt har tatt i bruk betalingsformidling som policy-instrument, det har alt blitt skrevet mye på Liberaleren om forbudet mot formidling av betaling til utenlandske spillselskaper. Med litt politisk kreativitet og et fullstendig elektronisk betalingssystem kan man frykte at opplysninger om forbruksmønstre blir koblet til enkeltpersoner.
Teknologien som sørger for elektronisk betalingsformidling kan også sørge for et system som sikrer anonymitet for betalerne. Slike systemer finnes, men er ikke enkelt tilgjengelige for folk flest. For at dette skal skje må det politisk vilje til. Basert på diskusjonene om datalagringsdirektivet er det tvilsomt at slik vilje eksisterer.
