For oss på den liberale høyresiden er svaret på spørsmålet i overskriften åpenbart ja. Men Homoaktivister mener at den mer konservative (eller reaksjonære) høyresiden kidnapper homosaken sin kamp mot islam.
Homonasjonalisme kan godt bli det nye ordet i språket i 2010. Ordet dukket såvidt vites først opp da Judit Butler avslo å motta prisen Civil Courage Award under Christopher Street Day-paraden i Berlin, under henvisning til «et ønske om å distansere seg fra rasisme og Berlin Prides bånd til «homonasjonalistiske organisasjoner», organisasjoner som gjør felles sak med høyresiden mot muslimer, innvandring og islam.» Ifølge Klassekampen.
Are Slettan har også forsøkt å finne ut hva homonasjonalisme egentlig er. Han siterer fra en kronikk i Aftenposten, der det argumenteres med hvor uheldig det er å legge paraden under årets Skeive Dager (som pågår nå) til bydelen Grønland i Oslo: «Rutevalget kan bli tolket som en protest mot «moralpolitiet» spesielt og norske muslimers antatte holdninger til homoseksualitet generelt.
Om så skulle skje, vil den norske homobevegelsen være i den lite ærefulle situasjonen at den sparker nedover på andre marginaliserte grupper for å hevde egen sak.»
Intoleranse; den hvite majoriteten
Det er altså helt OK å bekjempe intoleranse mot homofile så lenge intoleransen befinner seg hos den hvite majoritetsbefolkningen (litt enkelt sagt). At intoleranse (for ikke å si hat) mot homofile er langt mer utbredt og gir seg kraftigere utslag blant muslimer er det med andre ord ikke så nøye med. For muslimer er jo også en marginalisert gruppe, må vite. Akkurat som homofile. Og marginaliserte grupper må stå sammen og sloss mot intoleransen – hos flertallet.
Høyresiden kidnapper feminismen – og homosaken?
Både FrP-leder Siv Jensen – og Human Rights Service-aktivist Hege Storhaug kaller seg feminister, og fronter kampen for kvinnelige muslimers rettigheter. Før kjønnslemlestelse ble et begrep i norsk samfunnsdebatt var det få som ville skrive under på at at Frp skulle stille seg i front i kvinnekampen. Men undre skjer.
Ifølge Klassekampen er det nå en fare for at høyresiden skal «kidnappe» homosaken, fordi det passer slik i kampen mot islams innflydelse. Populistene på høyresiden har sjelden markert seg som spesielt verdiliberale. Snarere tvert imot.
Iår er det 20 år siden landsmøtet i Fremskrittspartiets Ungdom sa ja til Partnerskapsloven (som ble vedtatt i 1992, med stemmene fra 1/3 av FrPs stortingsgruppe). Å hevde at vedtaket skapte bølger i moderpartiet FrP, er å ta svært forsiktig i. at FpU-formann og stortingsrepresentant Jan Erik Fåne var medforslagsstiller til Partnerskapsloven ble av hans partikollega John Alvheim betraktet som en fornærmelse mot hans tro. En annen kollega på Stortinget, Finn Thoresen, brøt ut av FrP for å starte et religiøst parti. Da bruddet i FrP var et faktum våren 1994, og FRIdemokratene ble stiftet, ble denne organisasjonen markert med at den var en del av den liberale høyresiden.
Politisk korrekt å tolerere de intolerante
Homonasjonalisme er altså ikke politisk korrekt innen homobevegelsen. Noe jeg finner merkelig. Når organisasjoner for muslimer i Europa har problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofile fremstår det som mildt sagt underlig (og ikke så lite feilslått) å rette all kraft inn mot å bekjempe homofobien blant hvite heterofile menn.
Liberaleren sloss for individuelle rettigheter, og også for homofile og lesbiske. Vi kan ikke se noe problem i at personer/organisasjoner som så langt ikke har vært oppfattet å sloss for de samme ideene, nå befinner seg på vårt lag. Dette betyr naturligvis ikke at vi deler disses synspunkter når det gjelder innvandring, integrering etc.
Om vi sloss for homofiles rettigheter én dag, og for et flerkulturelt samfunn og åpne grenser en annen dag, er det med samme ideologiske grunnlag.
Noen mennesker er enkle sjeler, rent politisk. De forstår ikke at den som definerer seg på høyresiden politisk kan være enig med venstresiden i noe som helst, det være seg det flerkulturelle samfunnet, seksuell frigjøring, eller andre temaer. Men politikken er ikke enkel. Derfor må man nesten bare akseptere at det finnes en verdiliberal høyreside – og en mer konservativ en. Nå er det altså ting i tiden som tyder på at de konservative er iferd med bli litt mer liberale – ihvertfall når det gjelder homosaken. Kan vi kanskje konkludere med at verden ihvertfall går litt fremover?
