Om bøker, markedskultur og sånt; Jørn K. Baltzersen

I Liberalerens sommerserie om litteratur og kultur intervjuer vi idag Jørn K. Baltzersen. Han kunne godt tenke seg å skrive en bok med et bedre forsvar av monarkiet enn at «det fungerer jo så fint».

Hvis du bare skulle ha/beholde én bok resten av ditt liv, hvilken ville du velge?

– Det ville være en katastrofe hvis jeg bare fikk beholde eller ha én bok resten av livet, men jeg tror jeg ville valgt meg Leftism Revisited av Erik von Kuehnelt-Leddihn, som blant annet hadde artikler på trykk i Farmand i sin tid.

Hvorfor er akkurat denne boken så viktig?

– Den går igjennom mye av historien og analyserer med vekt på venstreideologiers fremmarsj. Den har fantastisk mange noter, og selvom man kanskje ikke er enig i alt forfatteren presenterer, demonstrerer den en imponerende kunnskapsrikdom på en interessant måte.

Når leste du boken første gang?

– Det var en sommer tidligere i dette tiåret. Jeg tror det var i 2003.

I Dagbladet Magasinets spalte Bokettersynet kan intervuobjektet fortelle om boken man helst vil brenne. Er det heldig eller uheldig at en Dagbladet med sin profil som kulturavis bruker et begrep om kultur som vi forbinder med totalitære ideologier?

– Tja! Jeg er enig i at symbolikken er uheldig. Dog skal vi ikke se bort fra at mange kaster gamle bøker, og at disse – avhengig av hvordan det lokale renovasjonsvesenet behandler avfall – i stillhet brennes, og i utgangspunktet er det ikke så veldig mye galt i dét – på tross av at det kanskje finnes bedre måter å bli kvitt gamle bøker på. Jeg er enig i at å referere til brenning av bøker allikevel gir uheldige assosiasjoner. Skjønt, Dagbladets profil som kulturavis er nå fra før heller tvilsom.

Bør boktittelen Min kamp reserveres for hysterikere med manglende ideologisk gangsyn?

– Prinsipielt ikke. Jeg ville nok selv avstått fra å bruke en slik titel, nettopp på grunn av assosiasjoner det vil vekke hos budskapets mottagere. Det er nå slik i denne verden er at budskapet er dét mottageren oppfatter. Jeg ville oppfordret enhver til å tenke på dette i de tilfeller en titel som «Min kamp» seriøst vurderes.

Hvorfor ikke kommunismens kampskrifter vekker tilsvarende reaksjoner som nazismens kan vi sikkert snakke om langt ut i sene nattetimer…

I Danmark gav eieren av Mærsk, Arnold Mærsk McKinney Møller i 2004 landet en ny opera ? for egen regning. Hvis du skulle bli kontaktet av Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen med beskjed om at bare du fikk velge deg en kulturrelatert gave til hele det norske folk – både fødte og ufødte – hva ville du svart da?

– For det første ville jeg sørget for at området hvor en fysisk bygning skulle ligge, ikke ble anskaffet ved ekspropriasjon. Det er ille nok med ekspropriasjon til infrastruktur, og mangt kan sies om problemene med slik ekspropriasjon, men ekspropriasjon til bygninger for private og offentlige formål burde ihvertfall være fullstendig unødvendig.

Når dét er sagt, ville jeg velge et konstitusjonelt historisk senter med mulighet for utstillinger, foredrag, seminarer osv. Historie før 1814 ville også fått sin plass. Taperens historie ville også fått en betydelig plass, men selvfølgelig ikke all plass. Dette skal jo være et senter for alle.

Vi har Wergelands Hus på Eidsvold Værk. Det er greit nok og har sine positive sider. Jeg har selv vært der flere ganger og var forsåvidt fornøyd med besøkene, men det strekker ikke helt til, spør du meg.

Forhåpentlig kan vi unngå at driften finansieres over offentlige budsjetter. Slik finansiering har vi sett i USA, hvor velhavende har donert til oppføring av institusjoner, mens driften har vært overlatt til offentlige budsjetter.

Ikke minst ville jeg vist takknemlighet overfor giveren. Det er dessverre altfor mange som er opptatt av at de rike skal «tas» – selv når de betaler langt mere i skatt enn de fleste kan drømme om å ha som skattegrunnlag.

Det er viktig å bryte det offentliges «monopol» på finansiering av denne type virksomhet, og slike tiltak ønskes derfor velkommen.

Savner du partiledere eller toppolitikere som skriver andre bøker enn egne memoarer?

– Egentlig ikke. Å lese partilederes og toppolitikeres tanker er ikke blant mine topprioriterte aktiviteter. Det burde kanskje ha høyere prioritet, for det sies jo at man skal kjenne sine fiender.

Jeg tror generelt ikke at Norge blir kulturelt fattig av at partiledere og andre toppolitikere ikke skriver bøker. Dette utsagnet om manglende kulturell fattigdom gjelder kanskje spesielt – men ikke kun – i vår tid, men det er nok neppe spesielt for Norge. Det finnes toppolitikere som bidrar positivt gjennom bøker. Ett eksempel er kongressrepresentant Ron Paul fra Texas i USA. Så helt kategorisk skal jeg ikke være.

På den annen side hvis toppolitikere bega seg til å skrive skjønnlitteratur istedenfor å stikke sin nese i andres saker, ville dette høyst sannsynlig være en positiv utvikling.

Hva synes du om at når FrP ikke får gjennomslag for å kutte kulturstøtte, velger de subsidiært å støtte kulturuttrykk med bred folkelig appell ? som uansett burde klare å overleve uten subsidier?

– Jeg forstår poenget med at subsidier – dersom de uansett er der – skal komme flest mulig tilgode, ikke kun svært begrensede særinteresser, men det blir jo ganske meningsløst med subsidier til fenomener som klarer seg godt på egenhånd. Ikke det at subsidier til kultur som ikke klarer seg selv, ikke har prinsipielle problemer.

Dette illustrerer problemet med NRK ganske godt. Poenget var — visstnok — at NRK skulle tilby det markedet ikke klarer å levere — til de mindre interesser. Til dette trenger de altså nå 4 riksdekkende TV-kanaler og 13 riksdekkende radiokanaler. Har de enda mere kanskje også? Når kommer den neste utvidelsen?

Ganske meningsløst blir det når hovedargumentet for kultursubsidier er å dekke behov som markedet ikke klarer å dekke (en påstand som i høyeste grad kan diskuteres), mens den subsidierte virksomheten blir altoppslukende.

Tilsvarende ser man jo når det gjelder forsørgerstaten – den såkalte velferdsstaten. Det opprinnelige kronargumentet er alle de svake som ikke klarer seg selv, men så ender den opp med å dekke alt og alle, hvorav mesteparten klarer seg selv.

Den gemene hop får dekket sine behov gjennom subsidier, mens de sære blir mindre istand til å dekke sine sære behov, for de blir tvunget til å «gi» sitt bidrag til massenes behov.

Hvilken bok kunne du selv tenke deg å ha skrevet?

– Skriving er dessverre blitt veldig lite prioritert for min del, men idéene er mange både til artikler og til bøker.

Biografier om personer som ikke tilhører seierherrens side av historien, er et område jeg kunne tenke meg å bidra på. Genren kontrafaktisk historie, herunder undergenren kontrafaktisk historisk skjønnliteratur, er også spennende.

Jeg kunne f.eks. tenke meg å skrive et korrektiv til alle dem som stort sett ikke har annet å si til monarkiets forsvar enn at det «fungerer jo så fint». Liberaleren og undertegnede enes nok aldri prinsipielt om spørsmålet om monarki kontra republikk, men vi kan kanskje enes om at mye av det ikke-prinsipielle forsvaret for monarkiet som finnes rundt omkring, ikke er mye å skrive hjem om.

Et annet spennende bokprosjekt ville være å revidere den norske valutaen fra den østerrikske skoles perspektiv og publisere resultatene i en bok.

Hvis jeg skulle skrive bare én bok, ville jeg legge vekt på at mye av det jeg er opptatt av, vedrører moderne forfall og misforståelser, og jeg ville skrevet en bok som imøtegår nettopp dette – forfallet og misforståelsene altså.

J.K. Baltzersen jobber til daglig i IT-bransjen. Han deltar nå og da i samfunnsdebatten i trykte og elektroniske medier, samt i muntlige fora. Hans artikler er blant blitt publisert hos LewRockwell.com, Enter Stage Right og Liberaleren, hvor han også har bidratt i kommentarene i tillegg til som gjesteskribent. Han er assosiert redaktør i Farmann. Han var aktiv for mange år siden i den konservative studenterbevegelse — med blant annet to år som landsstyremedlem i Norges Konservative Studenterforbund. Han deltok også i sin studietid aktivt på landets frieste talerstol i Studentersamfundet i Trondhjem som iår feirer sitt hundreårsjubileum. Han konkurrerer i talekunst og debattsport. Han blogger på Wilson Revolution Unplugged og The Monarchist.