Det er på tide Dagsavisen og Klassekampens kommentatorer tar noen leksjoner i faget «nyere høyrepopulistisk politisk historie», eller blir byttet ut. Uten slike grep kan de ikke analysere Nye FrP.
FrP brukte en gammel valgplakat fra Einar Gerhardsens tid da de på sin pressekonferanse kritiserte regjeringens manglende satsning på norsk infrastruktur. FrP kaller det å «bygge ned landet».
«Hvorfor gikk Einar Gerhardsen feil vei?» skal Eli Hagen ha spurt efter å ha sett en karikatur der Carl I. Hagen går i Einar Gerhardsens fotspor, bare i motsatt retning. Det var i forbindelse med at FrP flyttet inn i lokaler med fasade ut mot Arbeiderbevegelsens høyborg Youngstorvet. Med tiden er det mer enn bare fasaden FrP har pusset opp for å tiltrekke seg den arbeidende mann og kvinne.
Venstresiden generelt, og Ap spesielt, vil hevde at FrP bedriver politisk gravrøveri. Men det er ikke første gangen beskyldningen kommer. For FrP har det med å vise til Gerhardsen. Enten det er når det gjelder organisasjonsbygging (Gerhardsen kunne også kvitte seg med folk når det var nødvendig), avstand mellom ledere og vanlige (arbeids-)folk, eller nå – med opprustningen av offentlig sektor. Siv Jensen pekte på at det foreligger et vedlikeholdsefterslep på 800 milliarder kroner i offentlig sektor.
Her kunne hun benyttet anledningen til å koble på opptil flere ideologiske resonnementer; for eksempel at det offentlige som eiendomsbesitter er en sørgelig historie. Og det er det en grunn til. Når det offentlige eier noe ligger det intet incitament til å ta vare på eiendelene, pleie dem og sikre dem best mulig. I motstning til med privat eierskap. Det er jo ingen stemmer å tjene på å love vedlikehold av skoler, sykehus og veier. Det er jo resultatene som teller, enten det er behandlede pasienter, utdannede elever eller kilometer vei å kjøre på.
I tillegg kunne Jensen nevnt at når de rødgrønne partiene mener at «alt» er et offentlig ansvar, blir det lite penger igjen til de virkelig tunge oppgavene som «alle» anser for å være offentlig ansvarsområder.
Nå vet ikke jeg om hun faktisk benyttet disse argumentene.
Tradisjonell misforståelse om Nye FrP
Klassekampen refser FrP på lederplass for bruken av Einar Gerhardsen, men bommer grovt når avisen i det øvrige behandler FrP som om partiet fortsatt var liberalistisk. Klassekampen henviser til Anders Lange, og partiets lange kamp mot offentlig sektor, og for lavere skatter og avgifter.
FrP går fortsatt inn for lavere skatter og avgifter, men har klart kunststykket å kombinere dette med en stor satsning på offentlig sektor. Partiet har aldri vært motstander av å bruke penger på infrastruktur og helse. Med sugerør ned i Oljefondet (ja, det som egentlig heter Statens Petroleumsfond) har partiet nok av penger å bruke, der de andre har svinebundet seg selv med Handlingsregelen. Egentlig et misvisende navn, når regelen går ut på å at den eneste handlingen som skal skje er i utenlandske aksjer og investeringsopbjekter.
Å bruke liberalisme som grunnlag for å kritisere FrP blir helt misforstått, når partiet faktisk ikke vil la offentlig sektor forfalle, og knapt nok går inn for å redusere offentlig engasjement på noe som helst område. Og skulle man kritisert FrP med en slik ideologisk merkelapp, kunne Siv Jensen faktisk hentet frem Adam Smith og vist til at også han mente at infrastruktur som samferdsel var et offentlig ansvar.
Selv om vedlikehold og efterslep sannsynligvis er lite «sexy» begreper når man skal vinne velgere, er jeg sikker på at FrPs markedsførere finner gode eksempler og formuleringer til å gjøre temaet mer salgbart overfor folk flest. Ingen som har fulgt vinterens kaos i kollektivtrafikken spesielt og transportsektoren generelt, vil være uinteressert i forslag som faktisk kan løse situasjonen. Samfunnsøkonomisk er det direkte ulønnsomt at veiene har for lav kapasitet og at busser, trikker og tog mer står enn går.
Frekk og historieløs?
Arne Strand, redaktør i Dagsavisen (tidligere bedre kjent som Aps hofforgan Arbeiderbladet) reagerer også på refleks når han på Twitter skriver at «Frp-ledelsen er frekk og historieløs når den viser til Einar Gerhardsen.» Og han utdyper det i dagens kommentarartikkel i Dagsavisen.
Men også Strand bommer.
På Gerhardsens tid fantes det intet oljefond, men sjelden har vel Norge vært bygget ut og modernisert så grundig som da. De første årene kan nok Marshallhjelpen anses som en erstatning for dagens oljefond, men forskjellen er jo at dengang ble pengene brukt. Innenlands. Det var ingen som var i tvil om at det skulle bygges veier, jernbane, sykehus og skoler.
Strand mener FrP bommer fordi de argumenterer ved å henvise til Gerhardsen, men er mot virkemidlene han brukte.
FrP har funnet virkemidler for en ny tid; oljefond og kjøp utenlands.
Det er merkverdig at hverken Klassekampen eller Dagsavisen klarer å ta inn over seg det politiske linjeskiftet som skjedde i FrP foran valgkampen i 1997. Det var da partiet for alvor oppdaget Oljefondet. Det var da partiet fant opp grep som skulle frigjøre partiet fra en politisk ideologi partiet hadde flørtet med de foregående 10 årene.
Hvis de to avisene med noen form for troverdighet skal kunne analysere dagens FrP må de enten sette seg på skolebenken i faget «nyere høyrepopulistisk politisk historie» – eller bytte ut kommentatorene sine.
Siv Jensen i Keiserens nye klær
FrP-ledelsen kan retorisk spørre hvorfor Gerhardsens efterfølger både som statsminister og partileder ikke kan vise like mye handlekraft. Og jeg tror det faktisk vil fungere overfor velgerne. For det er ikke Gerhardsen som Ap-mann og sosialist FrP først og fremst vil henvise til, men som handlekraftig leder i en økonomisk sett vesentlig trangere tid.
Og det er jo slett ikke noe galt i å stille spørsmålet om hvorfor Norge, med så mye penger i banken (eller hvor de nå befinner seg), har skoler og sykehus som er direkte helsefarlige å befinne seg i, og et infrastruktursystem som har åpenbare mangler. Det blir litt som i eventyret om keiserens nye klær. Alle ser det jo, så hvorfor ikke snakke om det?
FrP-ledelsen konkurrerer med Ap og venstresiden om deres eget politiske domene; offentlig sektor. Slikt smerter, naturligvis. Men hva med å komme opp med noen politiske svar, fremfor retoriske puslerier?
