Igår var det igjen tid for sommerfest hos tankesmien Civita. Stedet der borgerlig innstilte mennesker kan møtes uavhengig av partigrenser og andre former for båstenkning.
Styreleder Halvor Stenstadvold innledet om Civitas fortreffeligheter; om abonnenter på nyhetsbrevet, om antallet frokostmøter og deltagertallet på disse, om hvilke fire hovedprioriteringsområder Civita har hatt dette året, og om publiseringsvirksomheten – bestående av både bøker og pamfletter.
Til tross for både fotball-VM og fabelaktig sommervær var lokalet rett over gaten for Stortinget (nei, ikke Kjellerlemmen pub) fylt til trengsel. Lett sommermat og kanskje lett sommerprat til glede for noenhver.
Mens jeg skimtet folk fra Høyre og Venstre, samt både nye og gamle FrP’ere kom jeg til å tenke på Aftenpostens overskrift fra Venstrelandsmøtet i 1995: «Stedet der Høyrefolk og FrP-liberalister møtes.» Civita har skapt en slags fellesborgerlig plattform når det gjelder ideer, og til en viss grad praktisk politikk. Civita synliggjør dét Tor Mikkel Wara en gang skrev i innledningen til FpUs politiske plattform: Politikk er kampen om ideene. Ja, først og fremst det. Stenstadvold la vekt på at Civita reiser viktige debatter som ikke like lett synliggjøres i partipolitikernes daglige spill mot hverandre. Som for eksempel korporativismedebatten.
Stenstadvold nevnte også at Civita samarbeider med Oslo Freedom Forum, og virket ikke det spor påvirket av kritikken fra Manifest Analyse og Dagbladet.
Som kåsør for anledningen hadde Civita hentet inn kommentator Kjetil B. Aldstadheim fra Dagens Næringsliv. Ifølge Stenstavold behersker Alstadheim kunsten å kommentere norsk politikk i DNs spalter med begge øynene. Sproglig eminent og lynskarpt analyserende. En påstand hver eneste en av de tilstedværende garantert ville skrevet under på, efter kåseriet om tilstanden i norsk politikk.
Siden det skjer så lite i regjeringen dvelet Aldstadheim ved hvordan de borgerlige grunner over hvorfor de ikke vant valget ifjor. Og hovedproblemet er et lite salgbart navn. Opposisjonen vet ikke hva de skal kalle seg. I motsetning til regjeringspartienes merkelapp «rødgrønn». Han hentet frem flaggeksempelet fra tysk politikk, der koalisjonsalternativene i forrige valgkamp fikk navn efter flagg ut fra hvilke partifarver som inngikk. Alternativet med de konservative (svart farve), de liberale (gul partifarve) og de grønne ble bare kalt Jamaica-alternativet.
Men hvilket flagg ville de norske opposisjonspartienes farver kunne assosieres med? Ganske riktig: Rwandas. Neppe noe særlig fristende å bli omtalt som Rwanda-alternativet. Da svinger det liksom litt mer av rytmer, liv og farver av Jamaica..
Alstadheim lot flagg være flagg, og påpekte de mer tradisjonelle problemene med merkelapper: Høyre og Venstre kan gå for å være borgerlige, KrF vil ikke være det, mens FrP ikke får lov til å være det (av Kåre Willoch).
Da kunne kanskje vårens filmer inspirere? Aldstadheim sammenlignet partilederne med frontfigurene fra Twilight-filmene: Den vakre Bella (Erna Solberg) blir omsvermet av vampyren Edward og varulven Jacob. Eller Siv Jensen og Dagfinn Høybråten. Alstadheim beklaget at det ikke ble plass til Venstre, men mente at man godt kunne skrive inn en rolle til en liten grønn gnom.
En god del kjente fjes fra (den utvidede) høyresiden i norsk politikk, supplert med utenlandske innslag som Thor Halvorssen (OFF) var å treffe på sommerfesten. Men det store flertallet var sannsynligvis helt vanlig folk med en borgerlig felles ideologisk plattform. Også de rødeste røde var på plass. Ifjor representert ved Magnus Marsdal. Iår ved Ali Esbati.
Referatet fra sommerfesten i 2008 leser du her.
