I Liberalerens sommerserie om litteratur og kultur intervjuer vi idag Lene Johansen, en USA-basert norsk journalist og blogger. Hun tar gjerne oppdraget med å oversette klassikeren Veien til trelldom til norsk på nytt.
Hvis du bare skulle ha/beholde én bok resten av ditt liv, hvilken ville du velge?
– Det kommer an på hva jeg skal bruke den til. Jeg tror en god samling av skandinavisk barnelitteratur ville vært viktig for det sosiale samholdet i familien min, men til syvende og sist så må det nok bli noe av F.A. Hayek. Den viktigste av de med tanke på introduksjon til viktige ideer er «Veien til Trelldom».
Hvorfor er akkurat denne boken så viktig?
– «Veien til Trelldom» hjalp meg å sette ord på det gradvise tyranniet til velferdsstaten. Små, tilsynelatende ubetydelige reguleringer setter stadig flere grenser for enkeltmennesket handlinger. Til slutt så er det ikke mulig å gjøre de tingene som er viktig på den måten det burde gjøres fordi spillerommet er for snevert.
Politisk kontroll over befolkningen i vesten skjer mest på den måten, og medborgerne lar seg bestikke med politiske og økonomiske goder. Amerikanere lurer ofte på hvorfor jeg forlot Norge som skal være verdens beste land å leve i, og jeg svarer alltid på samme måte: «Norge er et flott land å leve i, dersom du liker å leve innenfor en svært liten boks.» Når jeg forteller om en samlet skattebyrde på rundt 70 cents per dollar og hvordan arbeidsmarkedsreguleringer gjør det nesten umulig å etablere enkeltmannsforetak så er selv venstreorienterte amerikanere litt sjokkert.
Når leste du boken første gang?
– Det var sent på 1990-tallet, mens det norske Libertariatet slet med å finne et nytt fotfeste. De fleste hadde brent seg i på politikk og søkte etter en annen strategi for å søke makt på vegne av de ideene som drev dem. Jeg tror jeg fant to kopier av den horrible oversettelsen fra 1949 i norske biblioteker og endte opp med å lese den på engelsk. Boken burde oversettes på nytt fordi den setter ord på hvordan et voksende norsk byråkrati, i all sin velvillighet og med alle sine gode intensjoner, kveler enkeltmennesket. Jeg tar gjerne på meg oversettelsesoppdraget!
I Dagbladet Magasinets spalte ”Bokettersynet” kan intervjuobjektet fortelle om boken man helst vil brenne. Er det heldig eller uheldig at en Dagbladet med sin profil som kulturavis bruker et begrep om kultur som vi forbinder med totalitære ideologier?
– Bokbrenning er bare forbundet med totalitære ideologier dersom staten som er involvert. Når staten ikke er involvert er det en legitim og kraftfull form for kommunikasjon i den offentlige debatten. Bokvalget sier som regel mer om velgeren enn om boken. Mange velger bøker fordi de mener ideene i boken truer deres verdenssyn, da bør vi alle følge med litt ekstra for de bøkene er antagelig verdt å lese.
Det er vanskelig å kritisere Dagbladet for å bruke klisjepregede magasingimmiker for å ramme inn en reportasje. Det er mulig en slik kvasi-intellektuell imaginær aktivisme appellerer til Dagbladets stadig krympende markedssegment. Problemet til Dagbladet er at de har blitt sidrumpa i sin radikalisme. Tidligere utfordret de makteliten, men nå har de blitt till et ekkokammer for 68erne, som er den nye makteliten.
Jeg vet ikke om de er blindet av gamle paradigmer eller om de har blitt overveldet av den norske samfunnsdebattens kappløp mot sentrum, men de har ikke vært i stand til å identifisere den nye generasjonen med radikalere eller deres ideer enda.
Bør boktittelen ”Min kamp” reserveres for hysterikere med manglende ideologisk gangsyn?
– Den delen av bekjentskapskretsen som velger lesematerialet basert på hva alle andre leser har generelt vært skuffet over Knausgårds bøker. Tilbakemeldingene er at bøkene har blitt hypet opp så mye at forventningene langt overgår produktet. Jeg sliter i allmennhet med narsissismen i norsk kulturelite for det er lett å være en stor fisk i en liten dam. At en 40 år gammel mann skal ha erfaringer nok til å fylle seks bind er helt utrolig for meg. Det er kanskje min klassiske avisjournalistikkutdanning som gjør at jeg sliter med at formidleren er objektet i formidlingen.
Det bør være liten tvil om at tittelen på Knausgårds navlebeskuelse ble valgt for provokasjonsverdien. Mer oppmerksomhet gjør at mange, inkludert deler av min bekjentskapskrets, kjøper boken av ren nysgjerrighet. Forleggere og forfattere lever av å selge bøker, ikke av luftige ideer om kvalitetskultur, så de må få lov til å bruke klassiske bondefangere som det de har gjort her.
I Danmark gav eieren av Mærsk, Arnold Mærsk McKinney Møller i 2004 landet en ny opera – for egen regning. Hvis du skulle bli kontaktet av Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen med beskjed om at bare du fikk velge deg en kulturrelatert gave til hele det norske folk – både fødte og ufødte – hva ville du svart da?
– Det er så typisk norsk å tro at man må være Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen for å gjøre noe stort og viktig. Helt vanlige, dødelige mennesker med en overbevisning kan skape viktige institusjoner uten forfengelighetsstempel. Det er en av de viktigste lærdommene jeg har lært her i USA.
Det er ingen tvil om at Norge trenger private akademiske institusjoner som forsker på ikke-statlige løsninger på utfordringene i samfunnet. Av alle modeller jeg har sett for dette i den amerikanske og europeiske tankesmieverdenen er jeg mest imponert over The Institute for Humane Studies. Hvert eneste år sprer de ideene om individuell frihet til hundrevis av nye studenter, akademikere, journalister, og kulturformidlere. Vi trenger en akademisk institusjon som dem i Norge.
Dette er ikke en kritikk av Civita sitt arbeide. Høyresiden i Norge kan både ha nytte og glede av intern konkurranse og mangfold. IHS-modellen er en tradisjonell folkeopplysningsmodell og er ikke direkte rettet mot maktetablissementet på den måten som Civita er. Gruppen av norske IHS studenter har vokst voldsomt de siste årene, vi burde kanskje lage en Facebook-gruppe for dem.
Savner du partiledere eller toppolitikere som skriver andre bøker enn egne memoarer?
– På engelsk skiller man mellom politikk og policy, og jeg tror det hadde vært verdifullt å innføre dette skillet i den norske samfunnsdebatten. Policy er drevet av ideer og legitimert gjennom forskning, mens politikk er konsensusdrevet. Folk som er bra på policy er sjelden suksessfulle politikere, og suksessfulle politikere er sjelden bra på policy. Det finnes selvsagt hederlige unntak. Jeg synes i grunn det er greit at politikere viser seg som de pølsemakerne de er.
Memoarene gir oss et innsyn i menneskene som har styrt landet, og det er viktig dokumentasjon for ettertiden. Det er viktig at nordmenn kvitter seg med ideen om den uegennyttige statsmannen som tjener folket. Politikere tjener seg selv og sitt eget behov for anerkjennelse og innflytelse. Den engelske/amerikanske tradisjonen med at politikere skriver politiske traktater bidrar til å forsterke myten om den uegennyttige statsmannen, noe som skaper et enda større demokratiproblem enn det vi allerede har i Norge.
Hva synes du om at når FrP ikke får gjennomslag for å kutte kulturstøtte, velger de subsidiært å støtte kulturuttrykk med bred folkelig appell – som uansett burde klare å overleve uten subsidier?
– Jeg tror ikke det er så produktivt å kritisere FrP for at de gjør det beste ut av en situasjon som ikke har noen gode løsninger. Politikerne har brukt disinsentiver og høye skatter til å monopolisere filantropien i Norge. Det å være kunstens høye beskytter gir en viss glamour, og norske politikere bruker dine penger på å dette statussymbolet til seg selv. I et samfunn der alle visstnok skal være like så gir støtte til såkalt høykultur mer glamour og status sammenlignet med å støtte kultur med bred folkelig appell. Siden politikerne allerede har tatt fra deg valget på hva du skal bruke pengene på så er det mest politisk redelig å bruke pengene på det du mest sannsynlig ville ha brukt pengene på selv.
Hvilken bok kunne du selv tenke deg å ha skrevet?
– Det er mer en bok i fremtiden min håper jeg, ellers så er jeg vel en ganske mislykket skribent.
I øyeblikket jobber jeg med en bok om amerikansk politikk for det norske markedet. Jeg er drevet av det som foregår rundt meg og interessen for amerikansk politikk har tatt seg opp de siste årene. Det er dog et enormt kunnskapsgap mellom hva nordmenn tror om amerikansk politikk, og hva som faktisk driver galskapen. Siden jeg har jobbet som lokal journalist her i USA og tilbrakt nok tid i DC til å få kilder som mange norske journalister bare kan drømme om, så har jeg en bakgrunn for å skrive om dette som er relativt unik i norsk sammenheng.
Min store lidenskap er håndverkscocktailer. Dette har inspirert en novellesamling med tilhørende cocktailoppskrifter som jeg putler med mellom slagene. I tillegg har jeg fortsatt lyst til å gjøre ferdig boken om genmodifisert mat som jeg måtte legge på hylla da jeg ble syk for et par år siden.
Lene Johansen bor i Philadelphia hvor hun jobber som frilansjournalist og oversetter. Hun har vært i USA i snart 10 år, og har blant annet publisert arbeide i National Public Radio, Columbia Journalism Review, og Reason Magazine. Mer Lene finnes på web: lenejohansen.com og twitter @lenejohansen.
