Fotball-VM er ikke temaet du vil finne mest om hos Liberaleren. Men igår så jeg kampen mellom verdens beste og en outsidernasjon på alle måter. Og sistnevnte imponerte meg. Mot min vilje. For regimet i Nord-Korea er avskyelig. Landet der alternativ virkelighet er den egentlige virkelighet.
De fleste med noenlunde oppegående politisk gangsyn og kunnskapsnivå over barneskolenivå vet hva slags regime Nord-Korea er; verdens siste stalinistiske diktatur. Befolkningen holdes nede som slaver, og sultes gjennom tilværelsen av sine ledere. De skal være heldige hvis de unngår å havne i arbeidsleire. Hjernevaskingen er nærmest total. Vanlige nord-koreanere skal vite minst mulig om verden rundt, og samtidig forledes til å tro at de lever i verdens beste land.
Når man forledes til å tro at en så pervertert virkelighet er det normale, er det naturligvis best å ikke vite noe om hvordan verden egentlig ser ut. Derfor skal befolkningen isoleres. Med én TV-kanal, og ingen alternative kilder for kunnskap og informasjon, holdes befolkningen i uvitenhet om hvordan resten av verden ser ut.
Derfor får nord-koreanerne heller ikke se sitt landslags kamper i fotball-VM på direkten. Å tape er jo ikke mulig for laget fra verdens beste land, der den «kjære leder» Kim Jong-il har lagt opp taktikken for seier. Fotball er naturligvis noe han behersker til fulkommenhet, i likhet med alt annet.
Å åpne sin første deltagelse i fotball-VM siden 1966 med kamp mot sannsynligvis verdens beste fotballnasjon, Brasil, kan jo ta motet fra selv den med uvanlig stor tro på egne ferdigheter.
Jeg satte meg for å se kampen, der spillere fra et regime jeg avskyr skulle kjempe mot (livs-)kunstnerne fra Brasil. Hvis amerikanske militærstrateger så kampen, burde de ha all grunn til å være betenkte. De nord-koreanske spillerne gråt allerede da nasjonalsangen ble avspilt. Den største stjernen av dem alle, som aldri har bodd i slavestaten, gråt mest. Jong Ta-sae er født og oppvokst i Japan, men har skiftet fra sør-koreansk til nord-koreansk statsborgerskap. Er tårene uttrykk for fedrelandskjærlighet – eller total hjernevask?
Tilbake til betenkelighetene. 4-4-2 skal være den mest vanlige formasjonen i fotballspill; fire i forsvar, fire på midtbanen og to i angrep. Men nord-koreanerne spilte 5-4-1. Altså ekstremt forsvarsspill. Muligens det mest defensivt spillende laget siden Drillos var i VM på 1990-tallet. Og maken til innsats! Det virket som om det var tre nord-koreanere for hver brasilianer. De løp og presset brasilianerne uansett hvor på banen Dungas menn hadde ballen. De gikk på med dødsforakt. Å tape kampen var det mest innlysende resultat. På forhånd. Men ikke for nord-koreanerne. Kanskje var det dødsfrykt og ikke dødsforakt som drev spillet deres? Deres forgjengere, landslaget fra 1966-VM havnet jo i Kim Il-sungs arbeidsleire da de kom tilbake. Selv om de nådde kvartfinalen, og slo ut Italia.
Først efter 55 minutter fant Brasil et hull i den kompakte forsvarsmuren til Nord-Korea. Hvis befolkningen er like hjernevaskede som landslaget (evt dominert av fedrelandskjærlighet), ville en militær invasjon for å befri befolkningen fra sine lidelser bety store tap – for den angripende part.
Nord-koreanerne får kanskje aldri se at landslaget scoret et reduseringsmål mot selveste Brasil, to minutter før slutt. For ifølge nord-koreansk nasjonalisme skulle laget naturligvis vunnet kampen mot Brasil – og mot alle andre lag for den saks skyld. For resten av verden var det opplagt at Brasil kom til å vinne. For Nord-Korea var det motsatt.
Trener Kim Jong Hung har all grunn til å være stolte av sine spillere. Å holde stand i 55 minutter mot Brasil er en prestasjon av de sjeldne. Men kanskje skulle han ta seg en prat med Drillo? For Norges landslag har jo en enda bedre statistikk mot selveste Brasil; to seire og to uavgjort.
Amnesty Norge er kritiske til Nord-Koreas VM-deltagelse. At landets innbyggere ikke får se kampene direkte bør være i strid med FIFAs verdier mener generalsekretær Jon Peder Egenes. Men det er ikke så vanskelig å forstå at Nord-Koreas ledere ikke kan vise kampene direkte. For da ville jo innbyggerne få se at det er deres virkelighet som er pervertert – ikke den resten av verden lever i. Skal Kim Jong-il og resten av lederskapet opprettholde sin status må den totale isolasjonen av undersåttene fortsette.
Så kan man spørre seg om et så grusomt regime bør ha mulighet til å bruke VM til nok et propagandanummer overfor egne innbyggere. Det er en skjebnens ironi at laget til Kim Jong-il får vise seg frem i Sør-Afrika. For nettopp Sør-Afrika var under apartheid utsatt for idrettsboikott fra resten av verden. Ingen ville ha noe med dem å gjøre. Men er apartheid verre enn det stalinistiske undertrykkelsesapparatet?
Måten Nord-Koreas ledere bruker VM på, burde få FIFA til å vende tommelen ned for deltagelsen. Måten laget spiller på er intet tilskudd til den festfotballen VM burde preges av. Selv om det viktigste er å vinne, trenger man jo ikke vinne på ren destruktivitet. Fotballen som den viktigste idrettsgren i verden ville dødd om alle lag hadde spilt som Nord-Koreas landslag. Men et land der lederne ikke bryr seg om at befolkningen lever snarere enn såvidt overlever kan ikke forventes å bry seg om at fotball som spill utvikles.
Jeg skal tilstå at jeg ble mektig imponert av Nord-Koreas fotballlandslag. Av disiplinen. Innsatsviljen. Men handler det om kjærlighet til spillet? Till landet? Eller om ren overlevelsesinstinkt ved tanken hva som venter ved hjemkomsten?
