Liberaleren har startet en ny sommerserie, der vi intervjuer personer om bøker, markedskultur og sånt. Idag har vi intervjuet bloggeren Bjørn Stærk.
Hvis du bare skulle ha/beholde én bok resten av ditt liv, hvilken ville du velge?
– Jeg ville valgt det lille som har overlevd av skriftene til den romerske stoikeren Epictetus, en samling nedskrevne taler og aforismer fra ca år 100.
Hvorfor er akkurat denne boken så viktig?
– Epictetus minner oss på at varig lykke kommer innenfra, og at det eneste du virkelig eier, og det eneste som virkelig teller, er valgene du tar. La oss si at du kjemper for en eller annen obskur ideologi. Hvis du kobler lykken din til hvor anerkjent og vellykket du er, overlater du lykken til tilfeldighetene. Når ingen hører på deg, har du det fælt, og går du gjennom livet uten å oppnå noe føler du deg mislykket. Men for en stoiker er det nok at du gjør ditt beste, for en god sak. Det er noe ingen kan ta fra deg.
Epictetus så på frihet som noe som kom innenfra, ikke noe du fikk i gave fra omgivelsene. Valget er alltid ditt. Ingen kan tvinge deg til å leve som et ufritt menneske. I verste fall kan de fengsle eller drepe deg. Så kan du selv velge om det er en pris du ikke er villig til å betale, men det er til syvende og sist opp til deg. Du velger hva slags menneske du ønsker å være: Et fritt menneske, som kanskje må lide for det, eller en som selger seg til høystbydende.
Dette er brutale ideer, for en brutal tid. Det er også apatiske ideer: Ekte stoikere kjemper ikke for en bedre verden, de blir ikke sinte av urettferdighet. Men jeg tillater meg å plukke ut de delene jeg liker. For meg er dette en grunnmur å falle tilbake på, i motgang.
Når leste du boken første gang?
– Rundt fem år siden, og et par ganger siden.
I Dagbladet Magasinets spalte ”Bokettersynet” kan intervuobjektet fortelle om boken man helst vil brenne. Er det heldig eller uheldig at en Dagbladet med sin profil som kulturavis bruker et begrep om kultur som vi forbinder med totalitære ideologier?
– Jeg velger å tolke det billedlig: Hvilken bok skulle man ønske aldri hadde blitt skrevet. Bøker påvirker verden, når de kommer på riktig sted til riktig tid. Derfor er det helt greit å si at en bok aldri burde ha vært skrevet, fordi den inneholder farlige ideer.
Bør boktittelen ”Min kamp” reserveres for hysterikere med manglende ideologisk gangsyn?
– Dette er en Knausgård-vits? Jeg blir alltid litt gretten når det kommer en bok alle MÅ LESE. Den er sikkert fin den, men jeg snubler over fantastiske bøker alle burde lese iallefall et par ganger i året. Jeg er lesehest. Å finne fantastiske bøker er hobbyen min. Unskyld at jeg ikke spurter til bokhandelen fordi noen har lest en god bok.
Jeg venter nok et par år, og ser om Knausgård-bøkene holder seg, eller om det bare er enda et tilfelle av «bra til å være norsk». Jeg ser for meg disse stakkars bokanmelderne som må drive og lese subsidiert norsk samtidslitteratur hele tiden, og plutselig kommer det en bok som faktisk er ganske okey, og så går de amok.
I Danmark gav eieren av Mærsk, Arnold Mærsk McKinney Møller i 2004 landet en ny opera – for egen regning. Hvis du skulle bli kontaktet av Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen med beskjed om at bare du fikk velge deg en kulturrelatert gave til hele det norske folk – både fødte og ufødte – hva ville du svart da?
– Jeg ville heller brukt milliardene på malariabekjempelse e.l., som Bill Gates gjør, men gitt at det må være kulturrelatert ser jeg for meg mange spennende muligheter:
– Et filmselskap som pøser ut billige vikingfilmer, år etter år, etter modell av western- og samuraifilmene. Vi dubber dem til de nordiske språkene og engelsk, og forsøker å starte en internasjonal kultsjanger. Ikkeno godkjennelser av Norsk Filmfond, bare finn noen regissører som får til mye med lite, og la dem gjøre hva de vil, så lenge det er gøy. Filmer om overutdannete unge menn som forsøker å finne seg selv aksepteres kun hvis de gjør det ved å reise tilbake i tiden og meie ned folk for fote i en islandsk ættestrid.
– Kjøpe en TV-kanal, og la den sende anime hele tiden. Vet ikke hvorfor dette aldri har tatt av utenfor nerdemiljøene. Det er litt som om vi ennå ikke hadde oppdaget amerikanske TV-serier. Vi vet ikke hva vi går glipp av. Kanskje noen bare må sparke det i gang.
– Stifte et fond som har som formål å undergrave og latterliggjøre det som til enhver tid er norsk kulturpolitikk: Subsidiere forfattere som skriver på tysk. Stå utenfor og betale folk for å _ikke_ gå i operaen. Arrangere seminarer om hvordan bli venn med kulturministeren. Kulturpolitikken er så høytidelig at det er lett å finne på noe morsomt.
Savner du partiledere eller toppolitikere som skriver andre bøker enn egne memoarer?
– Nei, har de noe annet verdifullt å si? Jeg tror ikke den ideelle politikeren er en stor tenker. Politikerrollen er for innestengt, du må gå i takt med partiet, og være pragmatisk og tålmodig. Bøkene med de mest interessante ideene blir skrevet av den typen mennesker som ikke får plass i en slik verden. De som surrer rundt på egen hånd. Det viktigste en politiker har å skrive om etter en lang karriere er faktisk sitt eget liv.
Hva synes du om at når FrP ikke får gjennomslag for å kutte kulturstøtte, velger de subsidiært å støtte kulturuttrykk med bred folkelig appell – som uansett burde klare å overleve uten subsidier?
– Jeg tror kulturpolitikken til FrP mer er et uttrykk for et opprør mot kultureliten, et opprør de skjønner at mange identifiserer seg med. Det er ikke prinsippielt, det handler om å markere avstand til en bestemt måte å forholde seg til kultur på. Jeg deler den holdningen, samtidig som jeg ikke akkurat føler meg hjemme i et folkelig kulturuttrykk.
For meg er problemet med kulturpolitikken at den gjør all kultur til en grå masse av trygg middelmådighet. Kulturen blir overfladisk, og ikke på en god måte. FrPs kulturpolitikk er dermed bedre enn alternativene, fordi den velter om på faststivnete modeller. Men det jeg egentlig ønsker er å slutte med kulturpolitikk som gir makt til offentlige smaksdommere og nettverksbyggere. Slippe kunstnerne _fri_. Vi snakker om at vi må gi penger til kunstnerne i tilfelle en av dem er Ibsen. Men det kommer jo ingen Ibsen. Kanskje er det en grunn til det.
Hvilken bok kunne du selv tenke deg å ha skrevet?
– Som andre har skrevet, eller som jeg ennå ikke har skrevet? I tråd med liberale idealer velger jeg å være vrang og ikke svare på dette tvetydige spørsmålet.
—
Bjørn Stærk var en av de første norske bloggerne, og bloggen hans finner du her.
