Den store usikkerheten er i ferd med å bre seg på verdens børser, og det spekuleres i om det kommer en ny krise. Sist var det en finanskrise, denne gangen vil det være en gjeldskrise for hele stater og land.
av Tor Olav Steine, fylkestingsrepresentant i Akershus for Venstre
Som alle sosialøkonomer er blitt fortalt under utdannelsen, våre samfunn er basert på en kontinuerlig økonomisk vekst. Det innebærer at også pengemengden øker jevnt etter mekanismer som overgår vår vanlige fatteevne, og dette igjen resulterer i en løpende inflasjon. For alle med lån er dette bra. Vi betaler renter, og lånet mister gradvis sin knugende rolle i vår tilværelse som tiden går, avdrag betales og pengeverdien synker.
Men hva skjer med gjelden om økonomien IKKE vokser og hva er det som egentlig driver veksten? Jorden har endelige ressurser, og kan selvsagt ikke bære en uendelig vekst i forbruk av disse. Spesielt ikke en vekst som innebærer dobling hvert tiår.
Grunnlaget for det aller meste av vår produksjon, transport, og dermed velstand og vekst, er bruk av energi. Det ser en lettest ved å se på verdens forbruk av hydrokarboner (olje og gass), som med unntak av en vekstpause under oljekrisen på 70-tallet har doblet seg hvert tiår siden man gikk over fra damp til oljebasert energibruk.
Siden 2004 har denne veksten stanset opp, som denne figuren viser. (World liquids production January 2002 to April 2010, IEA statistics in purple, EIA statistics in red).
Tallene fra Det internasjonale Energibyrået, IEA, som ble opprettet av OECD landene for å overvåke nettopp energitilgangen for verdens industriland etter den før nevnte oljekrisen, viser stagnasjon i produksjonen av olje og gass siden 2004. I 2008 toppet det seg med at etterspørselen overgikk tilbudet så tydelig at oljeprisen skjøt opp imot 150 dollar per fat. Dette medførte at vanlige amerikanere, først og fremst, fikk problemer med å betale ned på lån og samtidig greier de økende bensinkostnadene. Hele industrier skalv, og mange ble arbeidsledige fikk problemer med å betale sine lån. Samtidig falt husprisene dramatisk. Dette forplantet seg straks til å bli bankenes problem, og finanskrisen var et faktum.
Samtidig påstår en rekke geologer og fagfolk at oljeproduksjonen ikke bare har stagnert, den er på vei utforbakke. IEA selv har sagt at vi trenger tilførsler av nye funn tilsvarende 6 ganger Saudi Arabias produksjonsvolum innen 2030 for å opprettholde veksten i energiforbruket.
Ingen tror det er mulig. Om vi ønsket å erstatte olje og gass med andre, fornybare ressurser, burde vi ha startet for 20-30 år siden og gitt oppgaven full oppmerksomhet. Det har, som kjent, ikke skjedd. Blåøyd tro på at ”teknologien vil fikse problemet” har en sterk tilhengeskare blant økonomer og politikere, men holdbare eksempler på hva som skal til er mangelvare. Riktignok er verdens bilprodusenter i full gang med å utvikle hybridbiler, og noen tror på hydrogensamfunnet som løsningen. Problemet er at alle løsninger krever energi, gjerne mer energi enn det de skal erstatte (hydrogenbaserte brenselsceller er ett eksempel på dette).
Om man gjør regnestykkene, er vi langt unna å erstatte olje og gass som drivstoffer for vår økonomi. De mest pessimistiske anslagene (også fremmet av IEA) viser at nedgangen i oljeproduksjon fra dagens kjente oljefelt vil være på 6,7% pr år, eller en halvering på bare 11 år! Det gir oss ikke mye tid til omstilling!
Sverige har innsett dette, og har startet et program for å bli uavhengige av olje. Første mål er å redusere sin oljeavhengighet innen 2020. Få land, vårt eget inklusive, er så forutseende. Vi så hva som skjedde med økonomien på 1970 tallet da OPEC strammet til oljekranene. Vi så også hva som skjedde i 2008, og merker fortsatt ettervirkningene. Vårt oljefond mistet bl.a. 30% av sin verdi, som siden stort sett er gjenvunnet nå som ”finanskrisen er over”.
Satsing på en ren videreføring av det samfunnet vi har idag er en betydelig risikosport. Alt tyder på at vi står overfor et større paradigmeskifte enn noen gang tidligere, og det krever handling nå!
Så kommer det store spørsmålet. De endringene som er i ferd med å skje finnes ikke i norsk politisk debatt. Det er et ikke-tema. Heller ikke fremtiden til vår oljeformue synes å bekymre dagens politikere nevneverdig. Riktignok tok Jens seg en tur innom Ben Bernanke under sin USA-tur i april, men fortsatt er enhver mulig bekymring om fremtiden unndratt offentlighet.
Gitt utfordringens størrelsesorden er dette intet mindre enn oppsiktsvekkende.
Hitler sørget for å gi folket ”brød og sirkus” så de holdt fred mens han forberedte krig.
Norsk presse dekker MGP og fotballrunder i stort omfang, og folk har det bra. Samtidig er vi på stødig vei mot en ukjent fremtid der vi VET at enorme utfordringer tårner seg opp.
Det kommenteres overhodet ikke.
Forstå det den som kan.
Du kan lese Steines blogg, her.
