Høyre-ledelsen bør ikke glede seg over at bare 38% av landsmøtedelegatene ville si nei til datalagringsdirektivet med én gang. Ledelsen leter efter en måte å si ja til DLD på, men risikerer en utmattende «borgerkrig» om temaet helt frem til oktober/november.
Hele formiddagen idag, på landsmøtets siste dag, var satt av til å debattere datalagringsdirektivet. DLD-motstanderne i Høyre vant den første seieren fredag, da de tvang frem en avstemning om Høyres holdning i løpet av landsmøtet. Selv om bare to av 15 medlemmer av redaksjonskomiteen for resolusjoner tok dissens på en resolusjon som omfavnet partiledelsens strategi, var slaget om Høyres standpunkt fortsatt ikke tapt. Heller ikke debatten gav inntrykk av at Erna Solberg ville få viljen sin overfor landsmøtet. Ledelsens støttespillere var ikke sterke nok, og hadde ikke autoritet nok til å overbevise tvilerne. Lederen selv måtte på banen. Og det var efter en inntrengende appell fra Erna Solberg selv at stemningen i salen snudde. Men selv efter hennes innlegg fortsatt DLD-motstanderne å hamre inn sine argumenter.
Torbjørn Røe Isaksen, Heidi Nordby Lunde, Unge Høyre-leder Henrik Asheim, UH-nestleder Stefan Heggelund, fylkesleder Tage Pettersen fra Østfold, Yngve Brox (leder av bystyregruppen i Trondhjem), Kristian Tonning Riise og Sissel Vedal var bare noen av dem som var på talerstolen under slutten av debatten for å oppfordre landsmøtet til å si nei, til tross for Erna Solbergs klare anbefaling om ikke å stemme for dissensen i redaksjonskomiteen.
Partiledelsens prestisje – om prosedyre
er av både Høyre-folk og utenforstående brukt som et argument for at Ernal Solberg skulle få viljen sin i saken om datalagringsdirektivet.
Sissel Vedal sa det slik i debatten: «Det påstås i media at landsmøtet ikke kommer til å gi stortingsgruppen noe klart råd når det gjelder datalagringsdirektivet – fordi vi ikke vil påføre ledelsen i partiet et nederlag. Men hvordan kan vi i denne salen påføre ledelsen noe nederlag i en sak der ledelsen ikke har noe standpunkt? Det eneste ledelsen mener noe om er hvordan partiet skal behandle saken. Altså et prosedyrestandpunkt. Men prosedyrer er ikke hugget i sten. Prosedyrer kan forandres. Noen vil se på hvilken prosedyre som velges, som ren taktikk, for å gi en åpning slik at ledelsen på et eller annet gitt tidspunkt vil vise sitt egentlige standpunkt. Det man offisielt ikke har pr i dag.
Skal landsmøtet gi et annet signal i en viktig sak enn det man ellers ville gitt, bare fordi ledelsen ikke vil mene noe på dette tidspunktet? Det er i så fall svak ledelse – både av partiledelsen og av landsmøtet. Landsmøtet er suverent til å gi ledelsen og stortingsgruppen de råd landsmøtet mener det er på sin plass å gi. Denne muligheten bør vi ikke gi fra oss.»
Høyreledelsens standunkt er altså et prosedyrestandpunkt. Så hvorfor så stor prestisje knyttet til spørsmålet om hvordan Høyre skal behandle saken? Fordi, som Vedal sier, kan saksbehandlingsmåten gi ledelsen en åpning for å komme ut med sitt egentlige standpunkt- på et senere tidspunkt. Et nei på landsmøtet ville låst ledelsen.
Forhandle med Ap?
Per Kristian Foss argumenterte for at man ikke måtte stenge døren for forhandlinger med Ap. Men Ap er også de eneste de i Høyre som ikke allerede er mot direktivet i det hele tatt kan forhandle med. Og er det noen som virkelig tror at Høyres stortingsgruppe kommer til å stemme samlet for datalagringsdirektivet? Når nesten 40% av landsmøtedelegatene – til tross for en nesten enstemmig redaksjonskomite og en sterk bønn fra selveste partilederen – likevel sier nei. Jeg tviler sterkt.
Selv om Frank Bakke Jensen, en av stortingsgrepresentantene som har stått frem som DLD-motstander, bøyet av for ledelsens press, tror jeg resten av motstanderne blir en langt hardere nøtt å knekke.
Ap har fremhevet at de har en intern debatt om direktivet, men den synes ikke i offentligheten. I motsetning til debatten i f.eks Høyre og FrP. Den sterke og synlige motstanden mot direktivet i Høyre kan også åpne for en tydeligere offentlig debatt også innad i Arbeiderpartiet.
Oppsiktsvekkende dårlig Foss
En av dem som virkelig skuffet meg i debatten, var tidligere nestleder og finansminister Per-Kristian Foss. Han sa at om Høyre bruker vetoretten i EØS-avtalen (sier nei til DLD) havner de i dårlig selskap, med SV og SP. Han kunne like gjerne brukt de potensielle regjeringspartnerne FrP, Venstre og KrF. Er det like dårlig selskap? Et slikt argument er en typisk herskerteknikk fra dem som ikke har gode nok argumenter om selve saken. Skrem folk med hvem de risikerer å havne i selskap med. Men Høyre må jo ta stilling til direktivet basert på sine egne verdier, ikke verdiene til SV og SP.
Og det finnes nok av både prinsipielle og pragmatiske argumenter for å si nei til datalagringsdirektivet, også for Høyre.
Foss mente konsekvensene for EØS-avtalen av å bruke vetoretten, var for uklare. Men Høyre kunne faktisk brukt DLD-debatten til å vise frem utilstrekkeligheten i EØS-avtalen. Eller for igjen å sitere Sissel Vedal: «Når det gjelder EU er ingen i Norge mer for EU enn Høyre. Men vi må ikke bli bevisstløse på hva våre verdier er og hvilke standpunkter vi har, bare fordi det kommer dårlig politikk fra EU.»
Foss argumenterte med at SV og SP for ofte vil bruke vetoretten i EØS-avtalen. Men de er jo aldri i nærheten av flertall for sine synspunkter! Før EØS-avtalen ble vedtatt ble det forsikret om at vetoretten ikke var illusorisk. Siden avtalen begynte å gjelde siden 1993 har Norge aldri brukt vetoretten. Uansett hva som kommer fra EU. Hvorfor skal det være slik at man skal si ja til noe man egentlig er imot, bare fordi det kommer fra EU?
Foss var også veldig svak når det gjaldt personvern. Han kom ikke med Gro Harlem Brundtlands herostratisk berømte uttalelse «har du ikke noe å skjule har du ikke vondt av å bli overvåket», men realiteten i det han sa var ikke langt unna.
Utmattende «borgerkrig»
kan bli resultatet av landsmøtets avstemning. DLD-motstanderne i Høyre kan forsette å synliggjøre sin motstand i den offentlige debatten, gjennom å stille seg til disposisjon for StoppDLD som debattanter og på andre måter, gjennom å skrive leserinnlegg, blogginnlegg eller være synlige i sosiale medier som twitter og Facebook. Høyre-folk kan også bidra til å organisere motstanden mot direktivet; ved å bidra til å starte opp StoppDLD-lag i fylker og kommuner. På denne måten kan Høyres DLD-motstandere tegne et offentlig bilde av Høyre som et parti som har så mange og tydelige motstandere at partiet vil miste vesentlig troverdighet hvis partiet tilslutt ender opp som støttetropper for Helga Pedersen og Knut Storberget i Stortinget.
DLD-motstanderne i Høyre kan også ta partiledelsen på ordet, og selv ta initiativ til medlemsmøter der saken debatteres. Og ved å tilby innledere på slike møter, uavhengig av om det er motstandere eller tilhengere som tar initativet.
Det eneste som kan true DLD-motstandernes fremmarsj i Høyre er andre begivenheter; som revidert nasjonalbuddsjett, sommerferie, Stortingets åpning i oktober, og statsbudsjettet.
DLD-motstanderne må legge sin slagplan, stake ut kursen, og holde fast ved denne – uansett hva som ellers skjer i det politiske liv.
Erna har kjøpt seg tid til å presse regjeringen til å stramme inn opplegget for innføring av datalagringsdirektivet. Solberg vil vise at Høyre tar personvern på alvor, og presse regjeringen på dette temaet. Kriteriene skal være strenge. Om Ap ikke følger Høyres opplegg kan Høyre ende opp på et nei til direktivet, sa Erna Solberg til TV2-nyhetene. Kommentator Stein Kåre Kristansen mente Høyre ville ende opp med å si ja til et direktiv som var pyntet på. Jeg tror både Erna Solberg og Jens Stoltenberg skal få slite mye før Stortinget tar endelig stilling til direktivet.
Strålende innsats
DLD-motstanderne i Høyre gjorde med markante kamp på landsmøtet en strålende innsats i folkeopplysningens navn. Når hele FrP og 40% av Høyre-landsmøtet er mot direktivet, viser det at datalagringsdirektivet ikke handler om nok et pålegg fra EU som nei-siden vil stanse. Det største ikke-sosialistiske partiet på Stortinget er imot, og det klareste ja-partiet Høyre er delt på midten.
Dagens debatt om datalagringsdirektivet på Høyres landsmøtet var en katapult for den videre offentlige debatten om saken. Om ca seks måneder skal Stortinget ta stilling til direktivet. Motstanderne i alle partier kan la seg inspirere av Høyres aktivister, og trappe opp innsatsen på alle plan og alle arenaer.
Unge Høyre har allerede blåst i kampluren.
