Mange liberalere smiler nå som Liberal Democrats (LD) har over 30% oppslutning på britiske meningsmålinger. I én forstand har de grunn til å smile.
Av Ole Martin Moen, idéhistoriker ved Universitetet i Oslo.
LD vokste ut av Liberal Party – John Stuart Mills gamle parti – og går til valg på å gjennomføre flere liberale reformer: De vil gjøre representantene i Overhuset valgbare og føre strengere kontroll med korrupte parlamentsmedlemmer (Liberal Democrat Manifesto 2010, s. 4). De ønsker en “Freedom bill” for å beskytte “civil liberties” (87), de har som uttalt mål “to break down trade barriers” (66) og de vil ha mindre “red tape” (25).
Dette er gode, liberale forslag. Når man leser Liberal Democrat Manifesto fra perm til perm, derimot, finner man også mye illiberal politikk. Dessverre finner man så mye av det at man kan spørre seg om ikke de liberale forslagene drukner.
Fine ord
Det første som slår en når en leser Liberal Democrat Manifesto, er den utstrakte bruken av ord som ikke betyr noe. LD vil at alt skal være “fair” – det sier de fire ganger på forsiden av manifestet – og slagordet er “Change that works for you”. De ønsker “a better future” (9). Liberalere vet at svada er et dårlig tegn.
Penger hit, penger dit
LD beskylder de konservative for å drive særinteressepolitikk gjennom å ville kanalisere mer penger til øvre middelklasse. Dette er en god liberal kritikk, men dessverre er LDs politikk nesten helt lik de konservatives. Forskjellen er bare at LD vil kanalisere penger til lavere middelklasse i stedet. LD vil ha en frikortgrense på 10.000 pund, hvilket gir mindre bidrag fra deres gruppe, og de vil stramme inn beskatningen av de rike. Grunnene LD oppgir i manifestet oser av særinteressekamp: De skriver at “Families are finding it hard to make ends meet” (8), og at det er viktig “to protect families from unfair bills” (49). “Unfair” er selvsagt ikke klarere definert enn “fair”. Videre vil de beskatte for å gi folk “winter fuel payments” (18) og subsidiere lån til huseiere (23). For å få stemmer fra barnefamilier, lover LD “20 hours free childcare for every child” (49). Dette handler verken om å hjelpe fattige eller om å bygge et godt samfunn. Det handler om særinteresser.
LD ønsker også mer geografisk omfordeling. De vil “ship 400 million pounds to refurbishing shipyards in the North of England and Scotland” (58), og de vil gi bønder statlig garantert minstelønn, spesiallån og direkte overføringer (84). For å dekke over det brutale spillet om omfordeling mellom regionene, sier LD at overføringene fra England til Skottland, Wales og Nord-Irland skal baseres på en “needs-based formula” (92). “Formula” er et pent ord for bikkjeslagsmål.
Tungrodde statlige monopoler
LD mener at tungrodde statlige monopoler bør opprettholdes. De innrømmer at National Health Service, som koster 100 milliarder pund i året, fungerer dårlig, og gjør helse til “a political football” (53) som sparkes hit og dit etter hva som gir flest stemmer. LD mener derimot ikke at løsningen er privatisering. LD vil ha “a series of reforms” (43).
Det samme gjelder postverk, buss og tog. LD innrømmer at heller ikke disse monopolene fungerer, og hevder at det trengs politiske vedtak for å åpne skinneganger som Network Rail har stengt (78), for å “keep post offices open” (71) og for å “bring in stop-on-request for night buses”. Som LD sier det: “You should be able to ask the driver to let you off between stops, so you’re as close to home as possible” (73). Hvis LD er et liberalt parti: Hvorfor slår det dem ikke at slike absurde problemer nær sagt alltid oppstår i statlige monopoler? Hva tror de er grunnen til at de slipper å bruke milliarder av pund og endeløse politiske vedtak for å sikre jevn og god tilgang på sko, klær, datamaskiner, musikk, bøker, hotellopphold og biler?
Økonomi og magi
LD hevder at årsaken til finanskrisen er at “banks have been allowed to ride roughshod over our economy” (4). Løsningen, hevder de, er å “break up the banks”, innføre mer “international regulation of the financial markets” og opprette en “Infrastructure Bank”, et “Council of Financial Stability”, et “Creative Enterprise Fund” og en “Universal Service Code”, i tillegg til å gjennomføre en statlig “one-year economic stimulus” (17, 21, 54, 57). LD spør seg ikke om det kanskje var nettopp reguleringer og statlige stimuli som førte til finanskrisen.
LD mener at lobbyisme og korrupsjon er et problem. Liberalere vil si at årsaken til problemet er for mye politikermakt. Som P. J. O’Rourke sier: “When buying and selling are controlled by legislation, the first things to be bought and sold are legislators.” LD ønsker å “curb the improper influence of lobbyists”, men ikke ved å ta makten ut av politikernes hender. De vil øke politikernes makt, men gjøre endringer i “the Minsterial Code” (89).
Miljø og magi
I Liberal Democrat Manifesto er økonomi og miljø nært knyttet sammen. LDs hovedforslag er oppsummert slik på forsiden av manifestet: “Creating jobs my making Britain greener”. Dette lyder genialt. Kanskje litt for genialt. Forslaget det lider av tre grunnleggende problemer: For det første får man ikke flere jobber ved å gjøre Storbritannia grønnere. Med mindre politikerne kan trylle, flytter de bare jobber fra et sted i øknomien til et annet. For det andre er det groteskt å vedta lover for å “skape jobber”. Ethvert samfunn står overfor en enorm mengde uløste oppaver, og å “skape jobber” betyr å kanalisere verdifull arbeidskraft til unyttige (eller mindre nyttige) formål. For det tredje er det absolutt ikke sikkert at Storbritannia bør bli grønnere – i alle fall ikke slik LD ønsker.
LDs grønne målsetninger er nemlig radikale: De ønsker et “zero-carbon Britain by 2050” (23). Samtidig ønsker de å “reject a new generation of nuclear power stations” (59), og i stedet bruke “renewable energy” (59). I fjor forsøkte vi å bruke bare en brøkdel mer fornybare ressurser enn hva LD drømmer om. Da ble vi vitne til massive sultkatastrofer. Siden vi brukte potensiell mat til drivstoff, skjøt matprisen i været. Vi har begrensede ressurser, vi har en verden med desperat fattigdom og vi har samfunn som trenger energi. Når man da ønsker å redusere til 0% det som i dag utgjør 98% av verdens energiproduksjon – uten å ta i bruk kjernekraft – fronter man en umenneskelig gaiaisme. I grunnen kommer umenneskeligheten eksplisitt frem i ønsket om en “zero-carbon economy”. Mennesker består av 18% karbon.
Forsvar og kriminalitet
LD vil hindre Iran å få atomvåpen, men kun gjennom “a diplomatic route of active engagement” (68). De vil også legge press på “Israel and Egypt to end the blockade of Gaza” (68), og ønsker “multilateral disarmament” (65). Her står LD til venstre. De står også til venstre i kriminalpoltikken. Selv om LD mener at dagens kriminalpolitikk verken klarer å “stop crime” eller “tackle reoffending” (74), vil de gjøre den enda mykere, bygge færre fengsler og dømme en større andel lovfrytere til “community service”. LD skriver at “penalties … do not deter criminals” (71).
Innvandring
LD mener at Storbritannias innvandring er “in chaos” og at “no one has an idea” (75). LD vil ha flere og bedre reguleringer. De diskuterer ikke muligheten for færre reguleringer, og for å åpne landegrensene. På noen områder ser det ut til at LD ønsker å lukke dem: For eksempel vil de “Make it illegal for a Local Health Board to allow a doctor to work in the UK without passing robust language and competence tests” (44).
Labservaties? Libservatives? Liblabs?
LD bruker fine slagord. De vil ha “radical political reform” og flytte makt “into the hands of people” (86). Men disse slagordene er Nytale. Her er tre avsluttende eksempler på orwelliansk språkbruk:
LD skriver at de vil kutte reguleringene av live-musikk på puber, og at de vil fjerne kravet om “entertainment lisence”. Flott! Men hva vil de i stedet? De vil “reintroduce the rule allowing two performers of unamplified music in any licensed premises” (46, min kursivering).
LD skriver at en medieverden “free from government interference and pressure is essential to a free and democratic society” (46). Dette lyder også fint. Men hva vil de i stedet? De vil ta mer skattepenger fra andre medier og overføre disse til statskanalen BBC for å “provide impartial news” (46).
LD skriver at de vil “help consumers to choose” (84).
Det er sant at LD har visse gode sider, og kanskje er de et lite hakk bedre enn Labour og Conservatives. Men LD står ikke for en frisk, ny, liberal politikk. De står for gammel politikk under nye slagord. Når man går tett inntil, ser man Gordon Browns gamle rynker under Nick Cleggs glatte smil.
Ole Martin Moen er idéhistoriker og doktorgradsstipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo.
