Norge er for kritiske til Russland sammenlignet med holdningen til f.eks China, het det før president Dmitrij Medvedev gjestet Norge. Den kritiske holdningen var ikke spesielt synlig under besøket. Men hva skal man vente når menneskerettigheter kalles «indre anliggender»?
Før den russiske presidentens besøk ble det hevdet i Dagbladet av landets ambasssadør at det er mange fordommer mot Russland i Norge.
Ifølge avdelingsleder for Russland, Indra Øverland, ved Norsk utenrikspolitiske institutt (NUPI) har ambassadøren rett: «- Kina er en kommunistisk ettpartistat med utstrakt bruk av dødsstraff, en beinhard linje overfor media. Det er verdens største land og produserer mye av det vi kjøper. Hvorfor får Russland så mye kritisk oppmerksomhet sammenlignet med Kina?» spør Øverland i Dagbladet.
For det første er det ingen tvil om at Folkerepublikken China er et diktatur. Det er velkjent hvordan myndighetene i landet behandler opposisjonelle, minoriteter, og folk som stiller seg i veien for «fremskrittet». Dessverre er landets økonomiske makt så stor at bedrifter og regjeringer i Norge og andre land lukker øynene for diktaturets sanne ansikt. Få bryter med landet, til tross for det blodstenkte regimets undertrykkelsespolitikk.
Russland derimot, later som om det er et demokrati. Som har demokratiske valg på parlament og president, og markedsøkonomi. Behandlingen av etniske minoriteter, angrep på og attentater mot opposisjonelle politikere, menneskerettighetsforkjempere, miljøvernaktivister og den brutale krigen i Tsjetjenia og andre delrepublikker i Kaukasusregionen forteller sitt om et land hvis virkelige ansikt ikke harmonerer med festtalene. Et land der makthaverne selv grunnlegger såkalte opposisjonspartier er en parodi på et demokrati. TA-bloggen kaller Russland «det beste demokrati som kan kjøpes for penger«.
Som en sterk kontrast til Medvedevs fløyelssmil arrangerer Oslo Freedom Forum sin konferanse samtidig. Med opposisjonelle fra nettopp Russland blant gjester og foredragsholdere.
Ifølge Vårt Land har president Dmitrij Medvedev sagt at «han er positiv til en dialog om menneskerettigheter, men advarer mot innblanding i Russlands indre anliggender.»
Det er nettopp med ordvalget «indre anliggender» om menneskerettigheter at autoritære regimer og diktaturer avslører sitt sanne ansikt. Menneskenes grunnleggende rettigheter til liv, personlig frihet og til å søke sin egen vei i livet er universelle. De gjelder uansett hvor på kloden du er født, hvilket kjønn, hvilken rase og seksuell legning du har.
Land som China, Russland, Nord-Korea, Cuba, Vietnam og mange andre anerkjenner ikke konseptet universelle rettigheter. Der er individet til for statens og makthavernes skyld, ikke omvendt.
Mens Medvedev reiser verden rundt og gir inntrykk av at Russland nå er et land blant andre demokratier, snart 20 år efter Sovjetunionens oppløsning, er det den forrige presidenten – Vladimir Putin – som styrer butikken hjemme. Og der er det lite fløyelssmil og pene fraser om demokrati, for å si det forsiktig. Putin har bakgrunn fra KGB. Dét er det få russere som har anledning til å glemme. Snarere er det en fordel å huske det hvert minutt av dagen. Slik Milosevic og de andre lederne på Balkan byttet ut kommunisme med nasjonalisme gjør Putin det samme. Nasjonalisme og autoritære ledere kombinert med sterkere militær opprustning og øket økonomisk styrke er en potensielt farlig blanding. Det er ingen grunn til å avskrive Russland som en 2.rangs makt i verden – som kun lever på Sovjetunionens henfarne «storhet».
Når Medvedev har reist er det Putins regjering man må forholde seg til. Ved neste presidentvalg kan Vladimir Putin igjen være kandidat. Da kan gangen fra ettpartistat via kaos til autoritært styresett være fullbyrdet.
Demokrati er ikke en styreform som kommer naturlig. Den må være villet. Med alle sine svakheter må demokratiet anses som bedre enn alle alternativer. Hver ny generasjon må ville se demokratiet videreført. Demokratiet blir aldri perfekt. Det er en kontinuerlig modningsprosess. I vanskelige tider kan totalitære ideologier eller såkalt sterke ledere få et oppsving. Russland opplevet knapt demokratiske tendenser før kommunistenes kupp i 1917. Russere flest følte seg lurt av «demokratiseringen» som efterfulgte oppløsningen av Sovjetunionen. Men det var prisen for å ha levet på en illusjon om menneskenes likhet og nasjonal styrke i 50 år.
Når den norske regjeringen og det private næringslivet ikke holder seg unna diktaturet China er det ingen grunn til å tro at de skal behandle pseudo-demokratiet Russland noe annerledes. Dessverre.
Vi ønsker at den kritiske holdningen til kommunistdiktaturet China videreføres og forsterkes. Og at det samme bør gjelde Russland. En god venn tier ikke om dine dårlige sider eller uvaner. En god venn forteller deg ansikt til ansikt om dine mangler. Men det er opp til deg selv å gjøre noe med det.
Vil Russland gjøre noe med menneskerettighetene? Ytringsfriheten? Demokratiet?
Bruken av begrepet «indre anliggender» levner lite håp.
