Noen i FrP har muligens forlest seg på Revolusjonens røst av Rudolf Nilsen. De vil kneble lokale FrP-lag som har makt. FrPs strategi med å vise til hvor bra samarbeid fungerer lokalt, kan dermed få et skudd for baugen.
VG meldte igår at 10 fylkeslag har fremmet et forslag til resolusjon (politisk uttalelse) der lokalpolitikere som går inn for bompenger eller eiendomsskatt skal kastes ut av partiet. To stortingsrepresentanter står bak forslaget; Kenneth Svendsen og Kari Kjønaas Kjos. De to er også ledere av sine fylkespartier. De to er klare på at partiprogrammet ikke kan være bare veiledende.
En av de lokalpolitikerne som rammes av den implisitte kritikken som ligger i resolusjonsforslaget, er tidligere nestformann Terje Søviknes. Han er ordfører i Os kommune i Hordaland, og gikk inn for bompenger – og det uten å avholde folkeavstemning først.
Nå melder flere medier, blant annet NRK og VG at Søviknes kan bli utfordret om plassen i sentralstyret som valgkomiteen har innstilt ham til. Søviknes har ikke vært i nærheten av sentralstyreplass siden han trakk seg som følge av skandalen som bærer hans navn. Søviknes kan bli utfordret av Bård Hoksrud, stortingsrepresentant fra Telemark.
Lokale eksempler skulle bane veien for makt
på riksplan. I mange kommuner styrer FrP i samarbeid med andre partier. FrP-ledelsen har ønsket å bruke disse eksemplene, f.eks Tønsberg (der nåværende nestleder og stortingsrepresentant Per Arne Olsen), samt Oslo og Bergen (der FrP har byrådsmakt). For hvis Høyre, KrF og Venstre kan samarbeide med FrP over hele landet burde man også kunne samarbeide på riksplan. Det er ingen grunn til at f.eks Venstre skulle kaste seg i armene på Ap i rikspolitikken hvis nestleder Ola Elvestuen kan samarbeide fra sak til sak i Oslo med et H/FrP-byråd. Avgått partileder Lars Sponheim mente derimot at nettopp Oslo-samarbeidet var uheldig for partiet.
Ministerpopulister eller populistisk avmakt?
Terje Søviknes og ordføreren i Nordreisa advarer på det sterkeste mot forslaget til resolusjon. Sistnevnte mener det er for enkelt å sitte på Stortinget og slippe ansvar for noe som helst, når han og andre lokalpolitikere tar belastningen ved å ha makt og ansvar.
Siv Jensen mener resolusjonsforslaget er som å sparke inn åpne dører, når det vil slå fast at «partiprogrammet gjelder». Det samme ble ikke sagt på Dolkesjø i 1994, for å si det mildt. Men det var jo fordi partiledelsen ikke ville at partiprogrammet skulle gjelde.
Den som kan sin politiske historie vet at Arbeiderpartiet hadde en lang vei å gå fra stiftelsen i 1887 til partiet fikk varig regjeringsmakt i 1935. Og kampen internt i partiet stod mellom dem som ville satse på utenomparlamentariske metoder (syndikalistene), efterhvert avløst av dem som ville vente på rent flertall, og dem som ville inngå samarbeid med andre partier.
«Er dere gale??!» skal den senere utenriksminister Edvard Bull ha sagt da han fikk høre om den første regjeringsdannelsen i 1928. Han skrev en blodrød regjeringserklæring, og Hornsrudregjeringen fikk såvidt åpnet skuffene i departementene før de ble kastet på hodet ut igjen. Tilhengerne av utenomparlamentariske virkemidler i Ap og fagbevegelsen kalte de andre foraktelig for «ministersosialister».
Blir resolusjonsforslaget vedtatt, strammer FrP-landsmøtet betydelig inn på handlingsrommet for sine lokalpolitikere. Men samtidig sender de et negativt signal til partier som er vant til å samarbeide og kompromisse. Resolusjonen vil også kunne innskrenke handlingsrommet til FrPs rikspolitikere – og samtidig skape mer negative holdninger hos potensielle samarbeidspartnere.
Allerede idag er avstanden stor mellom FrP og Høyre på mange viktige politikkområder, for ikke å snakke om avstanden til Venstre og KrF.
Siv Jensen må enten nedkjempe resolusjonsforslaget, ved å klargjøre overfor landsmøtet at det må velge mellom to linjer; populister med ministermakt – eller satse på en ren FrP-linje, som vil resultere i avmakt. Ministermakt vil måtte medføre kompromisser.
Skal den rene og ranke linje seire, betyr det enda flere år uten øyekontakt med regjeringsbygget. Helt siden 1997 har FrP ventet på å få utløsning for størrelsen de har på Stortinget. Uten hell. Spørsmålet er om tålmodigheten i partiorganisasjonen er stor nok til å vente enda flere perioder på å få makt. Ap gav opp ren og rank-linjen i 1935 – og vi kan trygt si at det gav partiet uttelling. Kanskje Siv kan be sine partifeller studere historien før de vedtar noe som vil sette tålmodigheten ytterligere på prøve?
FrP-landsmøtet er i helgen.
