som selvstendig kraft på den politiske scenen. Dels fordi «sentrum» knapt er noe dekkende begrep for de tre partiene som rubriseres der. Venstre bør heller heise sin egen fane, enn rote rundt med SP og KrF.
Sjelden har et partilederskifte vært mer efterlengtet enn da Lars Sponheim tok konsekvensen av fjorårets valgnederlag og formelt gikk av som partileder på landsmøtet i helgen. Reelt og mentalt gikk han av allerede valgnatten.
Sponheim brakte Venstre inn på Stortinget i 1993 og rett inn i det tradisjonelle maktspillet. Uten at velgerne var så bevisste på hva som nå var Venstres politikk. Siden har det handlet om makt og regjering. Partiorganisasjonen ble styrket i form av enkeltpersoners erfaring med maktens korridorer. Altså på toppen av partiet. Venstrefolk har alltid vært overbevist om partiets og ideologiens fortreffelighet. Selv i de åtte årene utenfor Stortinget. Men politikken var ikke like jordnær og konkret som i de andre partiene. Og uansett hva partiet mente var det milevis unna evnen og viljen til å gjennomføre det.
Under Sponheim fikk Venstre makt til å gjennomføre. Men uten å bygge opp bakkestyrker til å forsvare politikken, eller til å rekruttere. Venstre er ikke selvrekrutterende, som en del andre partier Folk må overbevises av ideologien. For det er knapt mer som holder partiet sammen. Ingen klart definerte velgergrupper, eller geografiske nedslagsområder. Ingen rekrutteringsbase á la LO, landbruket eller bedehusene.
Venstre har fått mye erfaring under Sponheim, men ikke maktet å rekruttere bredere, mer konstant, og heller ikke til å bygge opp en mer robust partiorganisasjon. Økonomien er vesentlig bedre, men Venstres viktigste kapital er likevel humankapitalen. Folkene som fyller partiet, og deres verdisyn. Deres idealisme. Deres vilje til å stå på. Nettopp fordi Venstre mangler mye av det som f.eks AP, SP og KrF har, er partiet mer sårbart.
Det er nå Trine Skei Grande skal bygge partiet videre opp fra knestående. Der partiet har vært siden 1997. Hun er en typisk lagspiller, og har derfor fått med seg det som ser ut til å være et sterkt lag.
Men Venstres mange linjeskift og ulike samarbeidskonstellasjoner gjør at partiet fremstår som uklart. Mens partiet gjennom 16 år med Sponheim klart har beveget seg til høyre i det politiske landskapet, ligger de to andre såkalte sentrumspartiene klart til venstre. Partiet er radikalt i den virkelige betydningen av ordet (ønsker store endringer), har fremtidsoptimisme på samfunnets vegne, og ønsker å vise menneskene tillit til å styre mer av eget liv. SP og KrF er klart mer reguleringsivrige, har ikke den samme optimismen, og er betydelig mer strukturkonservative i politikken. Det ligger betydelige spenninger her. Sponheim uttrykte efter 2001-valget at han var glad for å slippe ut av Senterpartiets favntak. Partiets ynge garde er nok like glade for å slippe å dele hus og regjering med KrF-moralistene. Verdikonservative, strukturkonservative. Det ligger i sakens natur at fremtiden er ikke hva disse ser mest lyst på. Liberalerene er livsbejaende, omfavner ny teknologi, nye arbeidsformer og livsmønstre. At noe er nytt er et pluss i seg selv. Og begrepet «verdier» fyller liberalerne med helt annet innhold enn KrF. Og nok også SP.
Sponheim beveget seg til venstre politisk, og erkjente i 2009 (for seg selv) at sentrum i norsk politikk sannsynligvis lå i skjæringspunktet mellom Venstre og det mer modernistisk innstilte Ap (les Stoltenberg I-regjeringen).
Det er tradisjonelt å tenke politikk som en linje fra venstre til høyre, og plassere partiene på en slik linje. Men mange konfliktdimensjoner får ikke plass på en slik linje. Det handler om mer enn grader av økonomisk frihet. Det handler om verdiliberale kontra verdikonservative holdninger, om sentrum – periferi-konflikten.
Skulle man plassere de norske partiene idag, må man kanskje lage flere linjer. I den økonomiske politikken ligger SP til venstre for Ap, mens KrF ikke er opptatt av annet enn å fordele verdiene andre har skapt. De kan dermed plasseres fordelingspolitisk på linje med Ap, men uten Aps erkjennelse at verdier tross alt må skapes. Her vil motpolen være Høyre, Venstre og FrP.
I verdiorienterte saker ligger de to partiene i et konservativt hjørne, sammen med FrP og deler av Høyre. Motpolen her er SV, Venstre og deler av Høyre.
Når det gjelder individets rett til å bestemme over seg selv ligger Venstre nærmere Høyre (og FrP), enn SP og KrF.
SP er i sannhet et konservativt og konserverende parti. I et Norge der staten fortsatt spiller en stor fordelingspolitisk rolle er SP redd for raske strukturelle endringer. Kall det gjerne fornyelse eller modernisering. De partiene som står for de største endringene i forhold til den sosialdemokratiske samfunnsmodellen, er Høyre, Venstre og FrP. SP har derfor valgt å spille på lag med like strukturkonservative SV, og med de delene av Ap som sogner til Fagbevegelsen. Det var disse kreftene som efter nederlaget for moderniserningslinjen i Ap ved valget i 2001 valgte å gå inn som en bremsende effekt. Det rødgrønne prosjektet skal vise at modernisering og «markedstilpasning» ikke er en skjebnebestemt utvikling. En annen verden (her i Norge) er mulig. Særlig når man har penger til bevilge seg ut av utfordringer andre land må finne seg i å omstille seg ut av.
KrF slites. Det eneste partiet som er på linje med dem i deres egendefinerte viktige (verdi)saker, er FrP. Men motsetningen er likevel så stor at noe samarbeid er unaturlig. I Høyre og Venstre, samt i Ap og SV finnes de fremste opponentene i de for KrF viktige spørsmålene. Men KrF klarer ikke lenger å være en konserverende kraft. Den forsvant efter Bondevik II. Høyre og Venstre kunne i opposisjon spille på lag med mer liberale krefter.
Det eneste KrF nå kan gjøre, er å gi støtte til Aps økonomiske politikk, der verdiene skal fordeles. KrF vil sørge for at de fordeles slik at deres egne velgergrupper blir tilgodesett, samt at fordelingsvirkningene motvirker økende forskjeller, og fremmer «harmoni». Men KrF risikerer å bli akterutseilt den nye verdikampen. Der KrF har vist omsorg for fattige og forfulgte såsant de har vært langt unna våre breddegrader, har verditvillingen FrP valgt å bekjempe både almissepolitikken til den 3.verden – og de fattige og forfulgte når de komer innenfor landets grenser. Når FrP fremmer konfliktlinjen og ønsker at nordmenn skal slå ring om kristne verdier, da får KrF problemer langs en annen verdiskala enn den der de er i konflikt med Venstre og Høyre.
På hvilken måte skal et «sentrum» bestående av Venstre, KrF og SP opptre samlet? Ha noen troverdighet om et felles politisk prosjekt? Motkulturene som en gang var de tre partienes felles opphav, er på det nærmeste borte. Først og fremst har Venstre byttet ut sitt geografiske tyngdepunkt og sitt velgergrunnlag.
Dagsavisen skrev efter Venstres landsmøte at Trine Skei Grande kan samle sentrum. Men det skal mer til enn gode personlige relasjoner til fremstående politikere i de andre partiene for å oppheve de politiske forskjellene partiene imellom.
Lars Sponheim hadde Kjell Magne Bondevik som politisk mentor. Kanskje en ikke helt naturlig ledestjerne for sjefen i et liberalt parti. Efter min mening var det et forhold, nærmest en symbiose, som var uheldig for Venstres troverdighet som liberalt parti. Motsetningene mellom SP og Venstre har Sponheim selv tydeliggjort. Men noe av det Trine Skei Grande må gjøre, er å skape distanse til KrF. Skal hun bygge et liberalt parti som har et troverdig budskap, må de klamme prestehendene fjernes (for å si det med Hanna Kvanmo).
Venstre ser i disse dager til Storbritannia, der Liberaldemokratene gjør det skarpt. Et annet land å se til, er Tyskland. I Fridemokratene bør Venstre kunne finne inspirasjon. Liberale partier har ligget på pluss minus 10% oppslutning rundt om i Europa. I Norge har Venstre ligget på 3,9% i snitt i snart 40 år.
Kanskje kan Venstre bli det sentrumspartiet i Norge som andre liberale partier er rundt om i Europa. Men et ekte sentrumsparti kan ikke holde seg med særinteresse-tanter som bestevenninner.
